3 dager i Kiev

13/04/2014

20. januar. Klokken nærmer seg halv tre ukrainsk tid. Norwegians rute DY1521 setter fart. Flyet rister og jeg blir trykket bak i setet. Hjulene letter fra rullebanedekket på Borispol lufthavn og forsvinner inn i flykroppen. Neste gang de berører landjord er vi i Norge. Jeg ser bort på min reisekamerat, Stian, og sier – Nå forlater vi Ukrainsk jord. Han nikker ettertenksom. 3 dager i den Ukrainske hovedstaden har gjort inntrykk for livet.

*

Det nærmer seg jul, men arbeidsdagene er fortsatt lange og hektiske. Kalenderen skriver 25. november og mye gjenstår før en kan begynne å glede seg til et lite avbrekk i julen. Jeg er på vei til Brussel for noen møtedager der.

De siste dagene har jeg i forbifarten fått med meg noe av norske mediers dekning av demonstrasjonene i Kiev. Det gjør inntrykk.

Jeg vier saken noen linjer på Facebook:

«Det er unektelig et tankekors at ukrainere nå tar til gatene og braker sammen i voldsomme opptøyer, fordi styresmaktene bøyer av for russisk press og ikke inngår en handels- og samarbeidsavtale med EU. På vår side av Europakartet kjemper enkelte krefter en innbitt kamp for å komme ut av vår viktigste handels- og samarbeidsavtale, EØS-avtalen. Oljesmurt nasjonal selvforherligelse kommer til uttrykk i mange uforståelige former.»

Jeg skulle senere lære at folkeopprøret handlet om langt mer enn det.

Flyet lander i Brussel. Jeg slår på telefonen. 15 «likes.» Jeg haster avgårde til et møte nede i Europakvartalet. En gryende ukrainsk revolusjon forlater min bevissthet for en stund.

*

Protestene i landet fortsatte de neste dagene og situasjonen ble mer spent. Den 29. november ble det klart at presidenten, Viktor Yanukovych, ikke ville signere avtalen med EU, som etter planen skulle undertegnes under Eastern Partnership Summit i Vilnius.

30. november våkner norske medier i en ukrainsk blodtåke. Slikt blir det overskrifter av.

Myndighetene hadde sendt Berkut – spesialpolitienheter – utstyrt med batonger, skjold, tåregass- og sjokkgranater for å rydde Uavhengighetsplassen i hjerte av Kiev, angivelig fordi demonstrantene sto i veien for jule- og nyttårsforberedelsene. Fredfulle demonstranter – i all hovedsak studenter – og tilfeldig forbipasserende blir brutalt banket opp. 75 mennesker ble skadet. Flere land fordømmer voldsbruken.

1. desember tente vi vårt første adventslys her hjemme i Norge. I den ukrainske hovedstaden tok mellom 400.000 og 800.000 mennesker til gatene i protest mot myndighetenes voldsutøvelse. Rådhuset og flere sentrale bygninger i Kiev okkuperes av ulike fraksjoner, partier og bevegelser. En teltby slås opp på Maidan Nezalezhonisti – Uavhengighetsplassen. Tidligere på dagen hadde lokale myndigheter forbudt demonstrasjoner både på Maidan og andre tilstøtende områder. Nå var de selv kastet ut.

Over 160 mennesker ble skadd under sammenstøtene, hvorav mesteparten demonstranter.

Dagene som fulgte, fortsatte de fredfulle demonstrasjonene. 8. desember var den tredje søndagen på rad med massemønstringer. Nærmere 500.000 demonstranter fra hele landet var samlet for å markere sin motstand og kreve presidentens avgang. De to neste dagene begynte myndighetene en omfattende mobilisering med flere mindre sammenstøt rundt om i byen.

11. desember forsøkte myndighetene seg på et voldelig, men mislykket forsøk på å rydde Maidan for fredelige demonstranter. Hendelsen møtte massiv kritikk fra USA og EU.

I tiden som fulgte var det flere store mønstringer og Maidan ble bygget ut med flere telt og barrikadene forsterket. Et stort og sentralt område av hovedstaden var beleiret og myndighetenes forsøk på voldelig fordrivelse var mislykket.

På nyttårsaften, som for ukrainere er en dag som gjerne tilbringes med god mat hjemme sammen med familie, var over 200.000 mennesker samlet på Euromaidan.

*

Det er søndag 12. januar. En rolig helg har kommet til veis ende. Jeg ser på nyhetene. En reportasje fra Kiev, litt ut i sendingen, fanger min oppmerksomhet. En demonstrasjon finner sted på Maidan, slik det gjør hver søndag. To dager i forveien har det vært noen mindre sammenstøt mellom politi og demonstranter. Det hele synes langt mindre dramatisk enn for bare en måned siden, men det er fortsatt engasjement og glød for saken.

Jeg har lenge kjent på en lyst til å reise ned for å danne meg et bedre bilde av hva det hele egentlig dreier seg om. Jeg vil snakke med de som brenner for saken. Jeg vil vite hva som driver dem. Hva de vil. Hvor de vil…

Jeg tar opp mobilen og sjekker mulighetene for å reise til Kiev. Norwegian har direkterute. Det er ikke dyrt. En lettsindig søndagsflørt har på kort tid utviklet seg til noe mer alvorlig. Det er faktisk mulig å reise. Skal jeg gjøre det? Skal jeg dra alene eller sammen med noen? I så fall med hvem? Vil jeg angre hvis jeg ikke gjør det? Brått bestemmer jeg meg og slår det hele fra meg. Jeg tenker at jeg er trøtt og omtåket. Det hele vil være over i morgen.

Jeg er våken igjen. Det er morgen. Jeg klarer bare å tenke på en ting: Jeg må dra.

På vei til jobb spør jeg Trine om jeg kan dra til Ukraina. Hun svarer kontant ja. Jeg tenker hun ikke vet hva det dreier seg om, men jeg klamrer meg til hennes ja. Det er ikke til salgs, uansett pris. Hun legger til at jeg ikke får reise alene. Rimelig krav, tenker jeg. Det er sikker best slik.

Senere på dagen kjører jeg Trine og Sebastian hjem. Jeg har modnet på tanken og begynt å sjekke litt rent praktiske forhold. Jeg forteller litt om situasjonen i landet. Hun holder fast på sitt ja, men forhandler frem en tur til Tromsø. Det var ikke mye å forhandle på. Vi får det vi trenger, begge to.

I bakgården av rådhuset parkerer jeg bilen og ringer Stian. Jeg tenker at han er den eneste jeg kjenner som på sparket kan tenke seg å hive seg med på noe slikt.

Etter en lengre samtale om alt utenom Ukraina, skyter jeg inn:

– Du, vi skal ikke dra til Kiev?

Jeg forteller kort om tankene mine om hvorfor. Han nøler ikke med å si ja. To timer senere sitter vi på telefon foran hver vår pc og bestiller flybilletter og booker en leilighet.

Vi blir stille og spør hverandre hva vi holder på med. Tre dager senere, uten at særlig mange vet noe om vår lille reise, setter vi oss på et veldig forsinket fly til Oslo.

Etter en mellomlanding, og en Latvisk øl på flyplassen i Riga, lander vi på Borispol. Det er midnatt. Vi setter kursen inn mot sentrum av Kiev. Vi har forsøkt å lese oss opp på situasjonen, men vet lite hva vi egentlig går i møte.

*

16. januar banker presidentens parti, regionpartiet, og kommunistpartiet igjennom en serie med lovendringer. Hele saksbehandlingen i parlamentet fremstår som en farse. Mye av innholdet blir først gjort tilgjengelig for parlamentsmedlemmene etter de har votert for dem.

Flertallet er rigget og lovendringen bankes summarisk med 38 sekunders gjennomsnittlig behandlingstid per lov. Lovene er nesten en blåkopi av Putins anti-demonstrasjonslover i Russland. Ukraina tar et monumentalt skritt bort fra demokratiet og i retning diktatur.

Slikt blir det bråk av.

*

Taxien vår suser raskt av sted på en overveldende motorvei med 4 felt i begge retninger. Langs veien står høyreiste boligblokker på et utalls antall etasjer. Noen er nye og elegante. Andre mer slitt og grå, slike vi gjerne forbinder med gamle sovjet. Alt er stort og majestetisk. Vi er små og langt hjemmefra.

Vi begynner å nærme oss sentrum. Flere pene bygninger åpenbarer seg. Vi svinger inn i en bakgård. Sjåføren stanser. Det er lite som tyder på at vi er kommet til rett plass. Det er mørkt og lite innbydende. Utenfor bilen lusker noen hjemløse rundt i søppeldunkene som står inngjerdet like ved. Sjåføren ber om telefonnummeret til de som leier ut. Jeg gir det til ham og han ringer. Han får kontakt og forteller oss at noen er på vei for å ønske oss velkommen.

Sjåføren er en høy og bredbygd mann. Han ser mer ut som en kriger enn en taxisjåfør. Han sitter trangt, men virker veldig tilfreds. Han kan få ord engelsk, men er veldig hyggelig og hjelpsom. Lite tydet på det ved første øyekast.

Midt i bakgården står det en lykt. I lysskjæret dukke det opp en tynn ung mann. Vi går ut av bilen. En stram eim av urin slå imot oss. De hjemløse karene snur seg mot oss og begynner å snakke høylytt. Det kan virke som de snakker til oss. Vi nikker og lar det bli med det. Den unge tynne mannen rekker ut hånden. Vladimir, sier han. Daniel, sier jeg. Welcome, fortsetter han med en bred russisklignende aksent. Thank you, svarer jeg.

Vladimir snur seg til de hjemløse og sier noe med en krass tone. Han gestikulerer på en slik måte at det virker som om at han vil ha dem bort derfra. Han snur seg mot meg igjen, hilser på Stian og beklager møtet med uteliggerne. Vi sier at det ikke er noe å beklage. De har gått nå. Det lukter ikke lenger urin.

Vladimir viser oss veien til inngangen. Den er på den andre siden av bakgården. Et opplyst skilt og noen planter gjør at inngangen fremstår noe mer gjestmild. Han holder opp døren for oss. Vi går inn i en liten gang. I hjørnet, før den svinger til høyre mot heisen og trappen, er det en dør inn til en leilighet. En gammel kone med skaut stikker hodet ut for å se. Klokken er halv ett på natten.

Heisen minner ikke om noe vi har sett hjemme. Det er et gammelt bygg med historisk innhold. I fjerde etasje har utleierne kontorene og resepsjonen. Resepsjonen er en kontorpult. På den står et par betalingsterminaler, en datamaskin og en skriver. Det er forholdsvis moderne og står nokså grell kontrast til alt annet ved dette bygget.

Vladimir forteller oss at vaskedamen ikke er ferdig med å gjøre klart rommet vårt. Vasking klokken halv ett om natten, bemerker jeg litt lattermildt til Stian. – Ja, slik må det være, repliserer han. Vi er jo i Ukraina! Hvordan de hadde løst det hvis flyet vårt var i rute, forblir et ubesvart spørsmål. Vi var fornøyde med endelig å være fremme.

Vi spør Vladimir om det er noen butikker i nærheten, vi tenker å kjøpe litt vann. Han gir oss en nok så komplisert forklaring, så vi beslutter bare å gå ut og se.

Vi går gjennom bakgården og ut på en stor og bred gate. Den er monumentalt utformet og bærer preg av å være en av hovedgatene. Vi visste at vi bodde sentralt og nært en hovedgate, men midt på natten var det vanskelig å orientere seg. Ikke spesielt interessert var vi heller. Vi ville sove etter en lang dag på reise.

Et og annet menneske var å se under noen gule gatelys. De gikk rolig forbi. Det var sludd i luften og vått på gaten. Vi fant flere små tradisjonelle mørkegrønne aviskiosker. En av dem var åpen. Vi gikk litt videre for å se om vi fant noe som kunne minne mer om en butikk, men snudde raskt og gikk tilbake til aviskiosken. Etter en runde med internasjonalt tegnspråk og babelsk forvirring, fikk vi kjøpt oss fire øl og noen flasker vann.

Tilbake i resepsjonen fikk vi nøklene og ble vist veien til vår leilighet. Vi bodde i etasjen over. I dunkelt lys gikk vi opp en trapp som ikke så ut til å ha fått en håndverkers omsorg, siden den ble bygget mange tiår tilbake. Døren til leiligheten var trukket i skinn og så nærmest polstret ut. Vladimir åpnet døren og vi gikk inn.

En lavmælt dame gikk rundt og gjorde den siste finpussen. Leiligheten var helt grei, men fravek noe fra bildene vi så på nettet. De var nok knipset en gang på nittitallet. Da det var nyoppusset. Vladimir ga oss telefonnummeret sitt og sa at vi bare skulle ringe, dersom det var noe vi ønsket. Vi takket og ønsket hverandre en god natt.

Da vi skulle legge vannet i kjøleskapet oppdaget vi at det levde sitt eget liv og fungerte etter sitt eget forgodtbefinnende. Det slo inn og ut flere ganger bare de første minuttene. Vi ringte Vladimir. Kort tid etter sto han i døren. Han beklaget så meget og lovte at han skulle sende husreparatøren påfølgende dag. Reparatøren så vi ikke noe til. Vladimir så vi aldri igjen. Romtemperert vann ble en del av sjarmen.

Det sukket i det vi åpnet vær vår øl. Vi skålte for at vi endelig var fremme. Så tok vi kveld.

*

Larmen av kamprop, musikk og taler vekte meg. Mitt rom hadde vindu mot Khreschatyk-gaten, hovedgaten vi hadde gått langs samme natt. Det var blitt morgen og det var tydeligvis mye aktivitet inne i det okkuperte området. Enten måtte det være veldig nært, eller så var det bare veldig høylytt det som foregikk der.

Jeg slo på tv-en. Det var en uforståelig affære helt til jeg fant en musikk-kanal. Den var omtrent det eneste som ikke var dubbet. Etter hvert fant jeg også noen engelspråklig nyhetskanaler. Ingenting om situasjonen i Kiev.

Jeg skrudde på dusjen for å kjenne om det var varmtvann. Jeg må innrømme at jeg hadde ingen store forventinger etter møtet med kjøleskapet. Forventingene var også blitt dempet etter å ha gitt opp å finne et glass. Det eneste som var å finne i kjøkkenskapene var et part-tre kaffekopper i gult glass og en pakke salt som så ut til å bære en produktdesign fra en tid da slikt ikke betydde noe.

Vannet var varmt. Jeg gikk i dusjen. Det ble kaldt. Rommet var utstyrt med to såpestykker. Det var alt. Standarden var satt og stemningen likeså. Det ble en del av opplevelsen og gjorde egentlig ingenting. Vi kunne selvfølgelig valgt å bo på et vanlig hotell, men det ville ikke vært like sjarmerende.

Leiligheten var helt grei, selv om mye manglet og lite fungerte. Ved første forsøk på å bruke sengen på mitt rom, ramlet jeg igjennom. Det passet dårlig for en trøtt og gretten nordlending langt hjemmefra. Den manglet bunnplanker. Det var heldigvis to enkeltsenger satt sammen. Den med vinduet hadde planker og søvn ble ikke noe problem etter noen private runder med nødvendige fraser lite egnet for gjengivelse her.

*

Etter at vi hadde bestemt oss for å reise, begynte jeg å undersøke mulighetene for å finne kontaktpersoner som kunne hjelpe oss. Vi hadde liten kjennskap og kunnskap om det meste, og tenkte at noen lokale kontakter kunne være en god plass å begynne. Etter mange google-søk, en rekke e-poster og noen facebookmeldinger, oppnådde vi kontakt med de rette folkene.

Utgangspunktet vårt var at vi skulle lage oss et faglig program for dagene, hvor vi skulle begynne med å møte kontaktene våre og få et innblikk i konflikten. Så var tanken at vi kanskje skulle tillate oss en runde for å oppleve noen severdigheter den siste dagen. Den planen, som så mange andre planer, ble noe utfordret i sitt møte med virkeligheten.

Vi fikk ordnet oss et møte med den norske ambassadøren, Jon Elvedal Fredriksen, han skulle forestå oss litt «startkapital» for oppholdet. Møte med ambassadøren rakk vi imidlertid ikke, da vi ble stående Kjosfast i Bodø, men vi fikk et nytt møte lagt til mandag. Møtet bar mer preg av en devaluering, men det får vi komme tilbake til senere.

Videre skulle vi møte den norske masterstudenten, Arve Hansen, som hadde vært øyenvitne for norske medier under de første opptøyene. Vi hadde også oppnådd forbindelse med Euromaidans organisasjon og ordnet oss en kontakt der som het Sviatoslav, han ledet PR-senteret fra «Trade Unions-bygget,» i hjertet av det okkuperte området på maidan.

*

President Yanukovych ble aldri fengslet, men han ble kastet. Nå er han i eksil i Russland. Russiske myndigheter nekter å utlevere han til Ukraina.

President Yanukovych ble aldri fengslet, men han ble kastet. Nå er han i eksil i Russland. Russiske myndigheter nekter å utlevere han til Ukraina.

Et vakttårn med utsikt mot barrikaden like ved leiliheten vår.

Et vakttårn med utsikt mot barrikaden like ved leiliheten vår.

Småtrøtte fant vi veien ut til Khreschatyk-gaten. I dagslys åpenbarte alt seg mye klarer. Bare noen steinkast unna sto den første barrikaden, innenfor lå det

okkuperte området. Lite viste vi om hvilke spilleregler som gjaldt, men vi så tilsynelatende vanlige folk gå inn og ut forbi vaktene, så vi gjorde det samme. Det gikk fint.

Området innenfor besto av en stor teltlandsby. Lukten av brent ved hang tungt i den røykfylte luften. Aggregater duret taktfast mellom teltene.

Rent innenfor barrikaden hadde demonstrantene satt opp et fengselsbur. I det satt en figur av presidenten fastlenket med armene til hver side. Vi fortsatte opp gaten mellom teltene mot maidan.

På veien sto en rekke mennesker antrukket i gult med hendene formet i en sirkel over hodet. Vi tenkte at dette kanskje var en markering i forbindelse med okkupasjonen og gikk nærmere for å se og kanskje få noen i tale. Det viste seg at markeringen hadde ingenting med saken og gjøre, men handlet om kinesiske myndigheter forfølgelse av Falun Gong i Kina. Vi gikk videre.

Juletreet på Maidan

Juletreet på Maidan

Etterhvert åpenbarte Uavhengighetsplassen seg foran oss. Det påbegynte, men aldri sluttførte juletreet fra 29. november, var tildekt med flagg fra mange ulike bevegelser, men et flagg dominerte – det karakteristiske blå og gule ukrainske flagget.

Vi tok oss en runde rundt på plassen og så oss omkring, før vi fant en restaurant for en matbit. Jeg begynte å kontakte Sviatoslav og Arve, for å avtale ett treffpunkt litt senere på dagen. Vi ble enige om å treffe Arve i sekstiden ved Maidan, mens Sviatoslav ville møte oss der vi bodde.

Det ukrainske kjøkkenet viste seg, som så mange andre øst-Europeiske kjøkken, å være veldig bra. Vi nøt måltidet lenge, før vi fant veien tilbake til leiligheten for å møte Sviatoslav.

*

Det begynte å bli kjølig i luften så vi gikk tilbake litt tidligere for å kle på oss litt varmere klær. Telefonen til Stian ringte. Sviatoslav sto nede i oppgangen. Vi gikk ned.

Sviatoslav var en høy og høyvokst ung mann. Han hadde håret kjemmet til side og var velkledd. Han snakket veldig godt engelsk. Vi hilste høflig og takket for at han tok seg tid til å møte oss. Med seg hadde han en ung dame som het Maria Nevskaya. Hun hadde ingen formell rolle, men kjente Sviatoslav og var sterkt engasjert i saken. I det vi sto i oppgangen og hilste, stakk den gamle damen med skautet hodet ut døren. Vi lærte etterhvert at det var en del av hennes daglige rutine, nemlig å sjekke hvem som kom og gikk inn og ut av bygningen. Hun hilste aldri tilbake, men virket likevel veldig koselig.

Sviatoslav og Maria ville vise oss rundt på Maidan og fortell oss om situasjonen i landet og bakteppe for den. Han var veldig engasjert og kunnskapsrik. Vi slapp knapt til med spørsmål. Ikke var det nødvendig heller, i utfyllende detalj fortalte han oss det meste vi lurte på.

De tok oss inn i de okkuperte områdene og fortalte mens vi gikk. De første demonstrasjonene var drevet av studenter og intellektuelle, men mange, særlig i vest-Ukraina var enig med dem om at landet ikke burde orientere seg mot Russland, men mot EU. Det var dette vi trodde demonstrasjonene fortsatt handlet om, men det var bare en av mange forhold som var utslagsgivende. Siden hadde det bare eskalert og mange interesser hadde funnet hverandre i en felles kamp mot myndighetene.

Da «berkut» banket opp studentene den 29. november vekte myndighetene til liv en folkeoppreisning de antagelig aldri hadde forestilte seg mulig. Utallige feilgrep senere har forverret og eskalert situasjonen unødig. Mange ukrainere reagerte sterkt på at bevæpnede politistyrker banket opp fredelige og forsvarsløse studenter. En pensjonert offiser fra det den gamle sovjetiske røde hær, oppsummerte det godt «Når politiet begynner å banke forsvarsløse ungdommer, da er det nok. Det kan vi ikke akseptere.» Han hadde ingen sterk formening om valget mellom Russland og EU, men var opptatt av rett og galt. Det var mange med ham.

Sviatoslav fortalte også at etterhvert som myndighetene fortsatte med sine voldelige fremstøt mot fredelige demonstranter, blåste det liv i en ulmende misnøye i folkedypet mot korrupte styresmakter.

Etterhvert ble folkeoppreisningen politisert og opposisjonene hev seg på. Med ulik agenda, sluttet de seg til demonstrantene. Partibevegelsene er ressurssterke og bidro til å holde liv i det som etter hvert har tok form av en revolusjon drevet av folket, men med hjelp fra opposisjonspartiene. Hele konflikten har båret preg av at opposisjonen påvirker, men styrer ikke folkeopprøret. De har ikke eierskapet og er på mange måter både kjærkomne, men i realiteten ubudne gjester.

Sviatoslav og Maria tok oss til det okkuperte rådhuset. Det var okkupert av høyreekstreme partier. Deres tilhengere var beskjedne i antall, men de vokser stadig.

Sviatoslav legitimerte seg og forklarte en av vaktene vårt ærend. Vi gikk inn i resepsjonene. Det var folk overalt. Mange bar kjepper, skjold og hjelmer. Det var en spent stemning. Det var ventet at det kunne bli sammenstøt på grunn av de nye lovene, som i praksis forbød alt myndighetene ikke likte. Jeg spurte om jeg fikk lov å ta bilder underveis. Det var helt i orden.

Vi gikk opp trappen mot noe som kunne minne om en bystyresal. Før vi gikk inn tok vi en runde på platået rundt trappehuset. Der sto en stor fotball med en rekke autografer på. Den var et minne fra da Ukraina og Polen var vertskap for fotball-EM i 2012. Langs veggen like ved var det satt opp en vegg som tegnet opp Ukrainas historie.

Vi gikk videre inn i bystyresalen. Salen var storslått og vakker. I grell kontrast var den prydet med flagg av en rekke nasjonaliteter og høyreekstreme partier. Julepynt og et juletre gjorde ikke synet mindre spesielt. I enden av salen sto det en rekke bord på rad langs kortveggen, bak dem satte det menn som åpenbart hadde et ledende og koordinerende ansvar for de høyreekstremes bevegelser. Sviatoslav og Maria forklarte oss litt om betydningen av de ulike flaggene og hvilke partier de tilhørte. Det var mye informasjon og små nyanser, men vi fikk med oss det viktigste.

Over døren på vei ut av salen, hang et stort sort-hvitt bilde av en mann. Jeg spurte hvem han var og om han var en symbolskikkelse for de høyreekstreme. Sviatoslav forklarte raskt at det stemte at mange av de høyreekstreme hadde trykket han særlig til sitt bryst, men at det var uenighet om hva og hvem han egentlig representerte.

Bystyresalen og portrettet av Bandera.

Bystyresalen og portrettet av Bandera.

Bildet var av Stepan Andriyovych Bandera, en nasjonalistisk revolusjonær under krigen. Bandera ønsket et uavhengig Ukraina, og allierte seg med nazistene for å drive tilbake sovjeterne, men ble falt i ryggen av nazistene. Han ble lenge vurdert som en fascistisk leder, men vurderes av mange ukrainere – fra alle lag av befolkningen og med ulike politisk orientering – som en uavhengighetshelt. Et symbol på det uavhengige Ukraina. I 2010 ble han utnevnt til ukrainsk nasjonalhelt til store protester fra Russland og Polen.

På Maidan var det mange som tok Bandera til inntekt for sitt syn. Noen så på ham som et symbol på et uavhengig Ukraina, frakoblet både Russland og EU, andre som et symbol på et nasjonalistisk og fascistisk Ukraina. Til felles for mange av de som brukte Bandera som et symbol i sin kamp, var at de alle kjempet for et Ukraina fritt fra korrupte styresmakter.

*

Vi forlot rådhuset og bevegde oss opp til Maidan-plassen. Sviatoslav

snakket på inn- og utpust. Vi stilte spørsmål ved den minste pause. Vi fikk et tydeligere og tydeligere bilde av situasjonen – hva det hele egentlig dreide seg om.

Ved Maidan var det som regel mye larm av ulike aktiviteter, særlig fra scenene hvor det stort sett det foregikk noe døgnet rundt. Appeller, sang og underholdning. Den ortodokse kirken var også tilstede. De hadde rigget opp egne høyttaleranlegg hvor de fremsa prekener og ba. Som de fleste industrialiserte land har kirken fått svekket sin posisjon i folket. Revolusjonen var en god anledning for å forsøke å gjenvinne terreng. Kirken sto ved folkets side. Det syntes ikke å gjøre nevneverdig inntrykk.

Vi passerte barrikaden mot regjeringskvartalet. Sviatoslav måtte tilbake til PR-hovedkvarteret. Vi takket han for turen og ønsket han lykke til. Vi snakket om å møtes neste dag. Vi så han aldri igjen.

Berkuts første barrikade på veine til regjeringskvartalet.

Berkuts første barrikade inn til regjeringskvartalet.

Hit, men ikke lenger. VI skimter presidentens kontor lenger ned i gaten.

Hit, men ikke lenger. VI skimter presidentens kontor lenger ned i gaten.

Maria skulle ta oss videre opp til regjeringsbygningene og videre forbi for å vise oss vakre bygninger og fortelle oss litt mer om Kiev. Like forbi barrikaden møtte vi den første politisperringen, den besto av noen gamle busser fra sovjettiden, som var plassert på tvers over veien. Vi kjente adrenalinet strømme ut i blodet. Et tiltalls «berkut» sto og holdte vakt. De var utstyrt med skjold, hjelmer, køller og skuddsikre vester. Folk passerte dem uanfektet. For oss var det det første møte med ukrainske politimyndigheter.

Vi gikk et stykke videre langs veien og tok til høyre inn i gaten hvor presidentens kontor befant seg. Gaten var nesten tom. En gammel hvit lada sto parkert foran en nedtagget mur som strak seg på tvers av gaten. Bak den sto det et 20-talls «berkut.» Tilsvarende murer var å se lengere ned i gaten. Det hele var helt uvirkelig. Vi beveget oss fritt mellom og innenfor områder som på den ene side var okkupert av folket og på den andre side tungt befestet av væpnede styrker. Stillingskrigen var til å ta og føle på. Begge sider fryktet det neste angrepet. I mellomtiden levde folk vanlige liv.

Det ble mest prat om den spente situasjonen og det vi så rundt oss. Kievs vakre sider fikk vente til en annen gang. Vi skulle etter planen møte Arve og han var kommet til Maidan. Vi gikk derfor tilbake til barrikadene ved de okkuperte områdene for å møte han.

Arve var en veldig kunnskapsrik og reflektert mann. Han hadde bodd og studert flere år i den hviterussiske hovedstaden Minsk. Han snakket flytende russisk. Han hadde tjenestegjort ved ambassaden i Kiev, men var nå masterstudent i russlandstudier. Tema for oppgaven ble brått endret da revolusjonen brøt ut. Vi lærte mye av Arve, han delte velvillig med all sin kunnskap og innsikt. Vi har også hatt mye kontakt med han i ettertid, for å følge situasjonen og utviklingen i landet.

IMG_8044

Arve og Stian ved opprørenes barrikade mot regjeringskvartalet.

Arve viste oss rundt og tegnet et enda klarer bilde av situasjonen. Han trakk linje tilbake i tid og frem til i dag.

Etter noen øl og på en bar inne i de okkuperte områdene, tok han oss videre til universitetsområdet og parken hvor statuen av Lenin hadde stått. Nå sto bare sokkelen igjen. Noen dager tidligere hadde opprørere revet han ned. Lignende hendelser skjedde rundt om i hele landet, men særlig i de vestlige og ukrainsk-dominerte områdene.

Vi fant oss en restaurant, spiste en sen middag og tok farvel. Vi ble enig om å møtes dagen etter. Det gikk ikke helt som planlagt.

Jeg og Stian tok turen tilbake til maidan for å se oss litt rundt og hilse på opprørerne. Det begynte å bli sent på kveld så det var ikke like mange tilstede som tidligere på dagen, men vaktlagene og en del andre demonstranter holdte stand. Ved scenen var det fortsatt appeller og underholdning for et knippe småkalde tilhørere som sto og vaiet med flagg i vintervinden.

Folk var vennlige og imøtekommende. De færreste kunne engelsk, men vi fikk til å kommunisere på et vis. Det fleste visste godt hvor Norge var. Vi ble invitert inn i et av teltene av noen vaktkarer som var ferdig på sitt skift. De viste oss rundt og forsøkte etter beste evne å forklare både situasjonen i landet og de mer nære ting om hvordan hverdagen i de okkuperte områdene var.

De ga oss på både mat og drikke. Vi takket først høflig nei, vi tenkte at de kanskje trengte det mer enn oss, men de insisterte.

De var alle fra andre steder i Ukraina. De hadde reist inn til byen for å kjempe mot det korrupte regime. De fleste av dem hadde vanlige jobber og familie, men nå hadde de permisjon og kone og barn ventet hjemme.

Det regjerte en streng disiplin. Alkohol var forbudt for alle som hadde ansvarsoppgaver og de hadde strenge vaktplaner de fulgte. De var imponerende velorganiserte og forberedt. De hadde da bitt seg fast i bykjernen i flere uker. Uker ble etterhvert til måneder og etter hvert også et maktskifte i landet. Selv om de var imponerende velorganisert, var det vanskelig å se for seg at de skulle vinne, dersom myndighetene skulle bestemme seg for å sette inn makt for å slå ned på okkupasjonen. Det skulle etterhvert vise seg at vi tok feil.

 

This slideshow requires JavaScript.

*

Søndag. Klokken er 15:59. Det hadde vært store demonstrasjoner på maidan. Over 200.000 mennesker hadde tatt til gatene for å protestere mot de nye og diktatoriske lovene Janukovitsj fikk banket igjennom tre dager tidligere. Det var ikke vanskelig å forstå. Lovene var ekstremt ytterliggående og forbød i praksis all virksomhet som kunne minne om motstand mot myndigheten.

–          Dersom man kjørte i grupper med mer enn 5 biler ville man få inndratt førerkortet og bilen i to år.

–          Dersom man blokkerte inngangen til noen hjem – 6 år i fengsel.

–          Dersom man spredte «ekstremistisk» materiale -3 år i fengsel.

–          Massedemonstrasjoner – 10 til 15 år i fengsel.

–          Ærekrenkelse av offentlige tjenestemenn – inntil 2 år fengsel.

–          En kunne bli dømt til flere år i fengsel uten rettsak.

Listen var lang og den gjorde Ukraina over natten om fra å være demokratisk land styrt av korrumperte ledere, til et land på vei inn i diktatur. Det kunne ikke folk akseptere.

En tekstmelding tikket inn fra Arve. «Hei, er dere på Majdan eller i nærheten av opptøyene? Jeg er på vei til sentrum nå. Arve.»

Vi hadde vært opp og snakket med opprørere til langt på morgenen og ikke fått noe søvn. Vi fikk oss noen timer søvn på øyet litt utpå dagen og var på vei til en Maidan for å finne oss en restaurant å spise. Vi ante lite om hva som var i gjære. Jeg svarte: «Hei. Takk for i går. Vi er der om litt. Møtes og ta en øl?»

Tre kvarter senere fikk jeg svar:

«Hei, takk til dere også. Kanskje en øl senere, jeg må til sammenstøtene og dokumentere. Pass på, det er mye tåregass og antagelig voldelig.»

Jeg leste det opp til Stian. Han fikk et alvorlig drag over fjeset. Vi diskuterte om vi skulle bevege oss nærmere for å observere og kanskje få pratet med folk som var på vei inne i kampen. Vi ble enig om å se det an. Aller først skulle uansett finne oss en matbit.

På restauranten sto det en tv på. Vi ble vitne til voldsomme opptøyer. Røyk og brann fylte gaten hvor slaget sto. Det var enorme folkemengder. I bølger angrep opprørerne massive politistyrker som hadde etablert en bred og solid front på tvers av plassen. Utenfor hørte vi drønnene av det vi var vitne til på tv-skjermen.

En times senere sto vi på Maidan. Vi skulle møte Arve. Plutselig dukket han opp. Han virket opprømt. Han spør om vi har med skjerf. Jeg spør hva vi skal med det. For tåregassen, repliserte han raskt. Han hadde to skjerf så jeg fikk låne et av dem. Arve hadde vært ved fronten og skulle tilbake. Vi skulle følge han, men først ville han ha en matbit – på McDonalds. Det hele virket helt absurd, men føyde seg inn i det merkelige situasjonsbildet.

På Maidan er det to McDonalds. Begge er åpne og fulle av folk. Noen er bare der for en matbit for kanskje så å dra hjem. Andre kommer inn med skjold, hjelm og køller. Et kjærkomment avbrekk fra fronten som befinner seg bare et par-trehundre meter unna. Vi lar oss fascinere av denne merkelige dualiteten mellom revolusjon og «business as usual» vi er vitne til. Det hele setter oss i en merkelig sinnstilstand. Vi kjenner ingen frykt. Det føles unaturlig, men slik er det.

Oprørere på vei mot fronten.

Oprørere på vei mot fronten.

Vi tar veien til fronten for å få et blikk på situasjonen. På vei bortover møter vi en konstant trafikk av opprørere på vei til og fra fronten. De har ulik utrustning. Mange av de på vei fra fronten er skadet, noen blør fra hodet. Andre virker bare slitne. Smellene fra sjokk- og tåregassgranater begynner å bli øredøvende og man merker at de slår mot brystkassen. Takfaste slag av metall mot metall og trommer fyller slagmarken med en motiverende stemning.

Store produksjonsrekker av opprører er etablert. Noen står med stålrør og bryter opp brostein, andre sender stenene fra person til person og fremover mot fronten eller til depoter i nærheten. I tillegg til molotovcocktailer er brostein opprørenes skyts. Politiet svarte først med tåregass og sjokkgranater, men etterhvert begynte de å skyte gummikuler i de som sto foran oss. I dagene som fulgte ble de første skarpe skuddene løsnet og flere mennesker drept.

Vi fant et høydedrag med rimelig god oversikt over slagplassen. Arve var opptatt av å fotografere og filme det som foregikk. Vi sto slik en stund og fulgte bølgene av demonstranter som kastet stein mot politiet. Plutselig flyr en Molotov cocktail gjennom luften. Den lander på et busstak og slukner etter hvert. Kort tid etter kommer en skur av Molotovs og vi blir vitne til at flere politimenn blir brent levende. Folk jubler og roper slagordene sine høyt og taktfast. Vi tror ikke våre egne øyne.

Vi føler ingenting. Bare enn en merkelig fornemmelse av opprømthet. Det vi er vitne til er ikke avskrekkende. Det kan synes om at vi bare observatører. At det vi ser ikke angår oss. Det er ikke vår krig derfor har vi heller ikke noe å frykte. Etter hvert som tåregassen fyller øyne og lunger innser vi at vi er langt mer involvert enn vi føler.

Arve forsvinner ned i folkemengden for å få nærmere bilder. Vi holder stand på høydedraget. Det var det siste vi så til han. Litt utpå kvelden får vi bekreftet at han kom seg ut av området uten å bli skadet. Vi kan puste lettet ut.

Mens vi står på høyden kommer vi i samtaler med en del av de som kjemper. En mann jeg får en prat med heter Sergei. Han forteller at han var tolk under Balkan-krigen. Han har sett mye IMG_8155grusomt. Alt det han har sett og opplevd gir han en motivasjon til å kjempe for at korrumperte ledere ikke skal få ødelegge for folket og landet deres. Han bryr seg lite om handelsavtalen og spenningen mellom EU og Russland. Han vil bare leve i et ordentlig samfunn hvor demokrati og rettsvern gjelder. Han har ingen tilknytning til noen av de politiske bevegelsene. Han sier de fleste som kjemper ikke har det. De er vanlige folk. Opposisjonspartiene har bare hengt seg på. Han liker det dårlig, men sier at de også er viktig fordi de bidrar til å holde liv i revolusjonen rent materielt. Han har ikke lenger tillit til politikere, det er bare ord med dem. Han mistenker at opposisjonen bare vil profitere på revolusjonen og skaffe seg makt, men ikke for å utgjøre en forskjell.

Jeg noterer flittig det han sier og takker. Sergei takker på sin side oss for at vi er interessert og for at vi har reist ned for å lære om konflikten. Han ber oss ta med det vi er vitne til hjem til Norge. Verden må få vite hva som foregår her, avslutter han.

En annen mann jeg møter mellom skyene av tåregass og bølgene av sjokkgranater, er Vladimir og sønnen hans Michael. Han er fabrikksjef og sønnen student. De deltar i opptøyene når de kan, men det er krevende å kombinere jobb og revolusjon. Om noen timer skal han hjem og sove litt, før han drar på jobb. Etter jobb skal han delta i opptøyene igjen. Det er mange som han. Ikke alle har mulighet til å vie seg til revolusjonen, men de bidrar når de kan.

På dette tidspunktet er ordet revolusjon brukt, men konflikten omtales fortsatt som opptøyer. Noen uker senere er det ingen tvil om hva verden er vitne til.

Vladimir er oppgitt over myndighetene. Han har sett seg lei av korrupte ledere som beriker seg på befolkningens bekostning. Han vet ikke hva som kommer ut av opptøyene, han har ikke den store troen på forandring, men kan ikke annet enn å støtte opp om saken og kjempe.

Kampene tilspisser seg. Mengden granater og Molotovs øker. Granatene slår ned stadig nærmere oss. Bak oss begynner en folkemengde å rive ned noen gjerder. Gjerdene flyttes ned mot fronten

This slideshow requires JavaScript.

for å styrke barrikadene. Bølgende av demonstranter er massive og de bombarderer politiet. Vannkanonene spyler ned demonstrantene, men fånyttes, stadig nye bølger kommer.

Demonstrantene har etablert en fremskutt front tett på politiets barrikade bak en utbrent buss. Bak et kringvern av skjold bombarderer de politimennene bak barrikadene. Politiet retter konsentrerer vannkanonen mot skjoldmuren og fyrer av en mengde sjokk- og tåregassgranater. Demonstrantene må etter hvert gi etter for iskaldt vann i den kalde vinternatten, svinende tåregass og sjokkgranatsmerte. Den fremskutte fronten bryter opp. Under tilbaketrekningen rammes noen av demonstrantene av gummikuler. Vi innser at konflikten er i ferd med å trappes opp.

Til tross for dette snur en av demonstrantene og løper tilbake. Han stiller seg opp og gjør noen ablegøyer for åpen scene. Folk begynner å le. Politiet begynner å spyle han med kaldtvann. Mannen trosser femten ugjestmilde kuldegrader og svarer med å ta av seg skjorten og fortsette. Etter stund er mora over og mannen blir tatt hånd om av noen med-demonstranter.

Skjerfet jeg hadde fått låne hos Arve var til god hjelp mot tåregassen, men det sved mye og vi hadde mye pustebesvær. Plutselig dukket det opp en forsyningsmann som delte ut masker mot tåregassen, like etterpå kom den en annen med mat. Smurte skiver. Vi kunne jo ikke kjempe på tom mage, må vite.

Trine ringte meg dessverre da vi sto midt oppi det hele. Hun ble redd. Jeg forsto henne, men prøvde med min egne overbevisning om at jeg ikke var i fare – å ufarliggjøre det hele. Det var det rene sludder, men der og da føles det slik. Først i ettertid har det demret for meg hva vi egentlig hadde opplevd. Det var en nyttig overlevelsesmekanisme der og da, men en mager trøst for henne, tusenvis av kilometer unna. Mellom granatdrønnene lovte jeg at vi i skulle trekke oss ut av området. Det skulle viste seg lurt.

Vi gikk en siste tur opp på høydedraget for noen bilder. Plutselig slo det ned flere granater bare noen fåtalls meter unna oss. Tåregassen veltet nedover mot der vi sto. Jeg hadde akkurat da tatt masken ned fra ansiktet. Jeg fikk knapt til å puste og øynene knep seg sammen. Folk begynte å løpe ned fra haugen. Sjokkgranatene detonerte rundt oss. Stian forsvant og jeg måtte finne et område hvor det var mulig å få luft. Jeg løp det beste jeg kunne og fikk underveis på meg masken. Vi viste lite om dette var et angrep og om vi hadde noen i hælene. Ingen var interessert i å stoppe opp for å finne det ut. «Berkut» hadde ikke for vane å utvise forsiktighet.

Det viste seg å være en avledning for å gi inntrykk av at det var åpnet en ny front. Det var det ikke og kampene fortsatte. Vi vendte ikke tilbake. I stedet fant vi oss en bar ikke langt fra fronten hvor vi fikk samlet tankene over en øl. Sammen med frontkjempere som ville varme seg og ha en pust i bakken, satte vi der midt i den ukrainske natten med hvert vårt ølglass. Utenfor gikk revolusjonen sin gang. Opprørerne var en velsmurt maskin som aldri stoppet.

Et polsk journalistteam kom inn for et avbrekk. Den ene av dem hadde en stor bandasje rundt hele hodet. Da vi spurte hva som hadde skjedd, svarte han nærmes uanfektet at han hadde fått en stein i hodet da han sto i front for å ta noen bilder. Om en stund skulle de tilbake før de litt senere skulle ta kveld.

Jeg kikket på bildene jeg hadde tatt med telefonen. Jeg kom til å tenke på at jeg hadde mottatt noen underlige meldinger fra fremmede nummer. Det skulle vise seg å være meldinger fra både myndighetene og opprørerne. Opprørerne advarte mot «provokatører på barrikadene,» eller såkalte «tituski,» provokatører betalt av myndighetene for å skape situasjoner som kunne rettferdiggjøre maktmisbruk. Mange menneskeliv skulle etter hvert gå tapt på grunn av «tituski.» Myndighetene på sin side sendte meldinger hvor de advarte folk som befant seg i de okkuperte områdene om at de var en del av ulovlige opptøyer.

Jeg lastet opp en filmsnutt på facebook, av det vi hadde sett og sendte noen meldinger hjem. Norge var fjernt og fremmed. Dagen etter skulle vi møte ambassadøren og reise hjem.

*

Det var morgen. Larmen fra Maidan var påtagelig. Litt fjernere hørte vi drønnene fra fronten. Kampene pågikk fortsatt. Jeg hadde hatt på følelsen at myndighetene ville sette inne tyngre skyts og storme, for slik å avslutte det hele. Det gikk rykter om at store styrker var beordret inn fra andre byer. Det var vanskelig å forestille seg at demonstrantene ville holde stand.

Vi pakket sammen, sjekket ut og fant oss en taxi. På vei til ambassaden så vi at demonstrantene hadde brukt natten flittig. Barrikadene ved alle innganger til det okkuperte området var betydelig forsterket og vaktholdet flerdoblet. T-banenedgangen var totalt forseglet. De forberedt seg på det verste.

IMG_8207Vel, fremme ved ambassaden var det godt å hvile blikket på det norske riksvåpenet. Etter en kort id-kontroll slapp vi inn. Vi åpnet døren inn til forværelset. På innsiden møtte vi blikket til kongeparet. På veggen hang et forgylt portrett. Det ga en god følelse.

Etter en et interessant møte med ambassadøren fant vi oss en restaurant i en kjeller. Noen damer jobbet med å forberede en lunsjbufeet. Vi kjøper hver vår suppe. På tv-skjermen ser vi bilder fra opptøyene. En buss brenner. Utenfor hører vi drønnene av granater. Den ukrainske revolusjonene lever videre.

*

I ettertid har mye skjedd i Ukraina. Det som startet med en politisk misnøye i befolkningen mot et korrupt og kleptokratisk regime og en post-sovjetisk livsstil, har ført landet inn i et storpolitisk maktoppgjør hvor gamle grensedragninger mellom øst og vest har fått sin renessanse.

Et sterkt Russland ønsker å beholde Ukraina nærmere Moskva enn vesten. Før revolusjonene var ambisjonen å binde Ukraina til seg etter Hviterussisk modell, nå står slaget om å beholde landet nært og nøytralt.

Ukraina er ikke Russland. Russland er en stormakt med tilhørende ambisjoner. Det preger kulturen, det preger folket. Ukrainerne definerer seg ikke som en stormakt og ønsker heller å inngå som en del av et storpolitisk maktspill. Folket i Ukraina reiste seg mot kleptokratiet og vant. Hva som venter dem nå er uvisst. Hva de ville og fortsatt vil ha oppsummerte en dame fra Donetsk veldig godt da hun sa «Alt jeg ønsker er å få bo i et land hvor jeg ikke må bestikke noen for å få en barnehageplass.»

Et ønske hun delte med et helt folk. Et ønske som skapte en imponerende folkereisning. Et ønske som vant, men som nå blekner i lyset av storpolitikkens oppgjør på verdensscenen.

Heltene på Maidan vet hva de kjempet og døde for, men ikke hva landet får som takk for at de ofret sine liv.

 

 

Det var godt å komme hjem...

Det var godt å komme hjem…

 

 

 


%d bloggers like this: