4 tapas for 5

31/12/2012
Slik så det ut da vi valgte markere den nest siste kvelden av 2012 med å servere gode venner litt romjulstapas :)

Slik så det ut da vi valgte markere den nest siste kvelden av 2012 med å servere gode venner litt romjulstapas 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har fått mange påpakninger om å legge ut oppskrifter fra mine kjøkkeneskapader, som fra tid til annen utførlig dokumenteres med bilde og beskrivelse på facebook. Her er et første forsøk på en grundig imøtekommelse av disse påpakningene 🙂

4 tapas for 5

Er du ensom kokk kan det fort ta et par timer å tilberede alt. Dødtiden i den ene retten benyttes til å tilberede en av de andre. Gjør gjerne alle råvarene klare før du begynner.

Croquettas de jamon (skinkeqroquetter)

Du trenger:

Ca 1 kg. Poteter (Amandine synes jeg er gode)

Ca. 100 gram revet Mozzarella

2-3 egg

1 ss estragon

1 ss gressløk (fersk eller tørr)

2 ss persille (fersk eller tørr)

Salatskinke eller smårettsbacon (eller noe annet, her er mulighetene mange litt skogssopp f.eks)

Salt og pepper

Strøbrød/strøkavring

Olivenolje (eller tilsv.)

Slik gjør du:

(Av en eller annen grunn aksepterer ikke bloggen formateringen fra word hvor punktene var oppgitt 1,2,3 osv. Vel, vel, la gå)

  1. Skrell og kok poteten i salt vann. Nå de er ferdigkokte moses du dem i en bolle.
  1. Bland mosen med ca. 50 gram revet mozzarella, persille, estragon, gressløk og 1 egg.
  1. Smak til med salt og pepper.
  1. Lag små kaker. Legg litt ost og skinke i en stripe. Klem/rull dem sammen og form de til en pølse. (De kan lages i alle størrelser. Nederlenderne lager de gjerne store, mens spanjolene tradisjonelt foretrekker dem små)
  1. Legg croquettene på et fat og sett dem i kjøleskapet (begynn med andre retter mens de står og blir mer faste i formen.)
  1. Like før de andre rettene er klare pisk opp 1-2 egg. Rull croquettene en etter en i egg og så i strøkavring.
  1. “Rullstek” dem til de blir gylne. Bruk sterk varme.

Aioli (hvitløksmajones)

Du trenger:

Majones (helst ekte)

Hvitløk

Sitron/lime

Salt og pepper

Olivenolje

Slik gjør du:

  1. Hell en pose eller to med majones i en skål
  1. Finrasp (slik får du utnyttet mest av hvitløken, synes jeg) eller press noen hvitløksbåter og bland dem i majonesen. Smak til underveis og husk at det tar litt tid før hvitløken “setter seg” og begynn heller med for lite enn for mye.
  1. Smak til med litt sitron, salt, pepper og olivenolje.

Gambas al Ajillo (hvitløksreker)

Du trenger:

Ca. 200 gram med reker, helst store. Reker i lake er sistevalget. De blir fort seige, men er bedre enn ingenting

Masse hvitløk (4-10 båter/fedd)

½ – 1 ts. Chilipulver eller en finhakket liten fersk chili

Olivenolje

Salt og pepper

Slik gjør du:

  1. Forvarm ovnen til 225 grader
  1. Skiv opp hvitløk etter ønske og putt dem i en passende ildfast form (ikke spar på hvitløken – jo mer, jo bedre)
  1. Hell på olivenolje i slike mengder at det vil dekke rekene nå de skal tilføres.
  1. Bland i chili, salt og pepper i passende mengder.
  1. Tilsett rekene
  1. Gjør gjerne dette i god tid (gjerne timer) før rekene skal stekes slik at de kan ligge og marineres.
  1. Stek rekene i ca. 10 maks 12 minutter midt i ovnen. Stekes de for lenge kan de fort bli seige.

Papas arrugadas (rynkede poteter)

Du trenger:

Poteter etter ønske både i type og smak

Havsalt

Mojosaus (nærmere forklaring følger under)

Slik gjør du:

  1. Kok godt vaskede poteteter i rikelig med havsalt
  1. Like før de er ferdige heller du av vannet og damper dem uten lokk.
  1. Legge dem på serveringsfatet og hell over mojo.

Mojosaus

Det finnes antagelig like mange typer mojo som spanske familier. De vanligste mojosausene er grønne eller røde. Jeg foretrekker de røde. Her er det bare å lete etter gode oppskrifter på nettet. Selv har jeg bl.a. kjøpt ferdig mojo i Spania, men også mojokrydder som passer min smak og slik at jeg kan lage saus selv. Ellers kan f.eks bruke denne oppskriften.

Du trenger: (til ca. tre porsjoner, tilpass mengde etter antall poteter)

3-8 fedd hvitløk (etter smak)

1 rød paprika

1/2 rød chili (chilipulver kan også benyttes, men fersk er best)

1/2 ts spisskummen

1 dl olivenolje

1/2 ts paprikapulver

1-2 ss soltørkede tomater

Salt og pepper

¼-1/2 lime eller sitron

Kan også smakes til med litt eddik

Slik gjør du:

  1. Rens hvitløk, chili og paprika
  1. Skvis ut juicen av sitronen/limen
  1. Miks alt i en blender til det får en kremet konsistens
  1. Smak til med salt og pepper.
  1. Varm sausen forsiktig og hell den over potetene

Tortilla española (spansk (potet)omelett)

Du trenger:

3-4 forholdvis store poteter

3-4 egg

1-2 små løker eller 3/4 av en stor løk

2-3 hvitløksfedd/båter

Salt og pepper

Olivenolje

Slik gjør du:

  1. Skrell potetene og skiv dem opp (forholdsvis tykke skiver, en halv centimeter +)
  1. Skrell og rasp/eller press hvitløken
  1. Skrell og skiv opp løken og del skivene slik at du får mange tynne løkbåter
  1. Stek potetskivene på svak/middels varme. Snu dem underveis. De skal ikke bli nevneverdig brunet.
  1. Dekk til potetene med løk og hvitløk.
  1. Legge et lokk på og snu potetene, løken og hvitløken underveis. Stek til potetene er møre. De kan brunes litt, men ikke for mye (dette tar litt tid.)
  1. Visp egg, salt og pepper i en bolle og legg potet- og løkblandingen forsiktig i bollen.
  1. Legge blandingen i pannen og stek på svak varme. Vend et par-tre ganger før du lar den “sette seg.”
  1. Når blandingen har satt seg/stivnet til og begynner å bli tilfredsstillende stekt på den ene siden, gjøres følgende:

                    a)      Smør litt olje på en tallerken og legge den over pannen. Snu pannen slik at omeletten havner på tallerkenen med den stekte siden opp.

                    b)      Forsiktig lar du omeletten skli med den ustekte siden ned i pannen.

  1. Stek omeletten ferdig og legg den på et fat hvor den kan hvile litt.
  1. Del den opp i pizzastykker eller på annet vis og server den sammen med aioli og de andre tapasene.

Avsluttende ord:

Det å få alle rettene klare samtidig er ikke bare enkelt, men har du råvarene klare gir det meste seg naturlig, sånn høvelig i den rekkefølgen jeg har satt opp oppskriftene i denne sammenstillingen. Ellers kan det være lurt å ha en tom oppvaskmaskin klar ved din side. Det blir en del oppvask underveis.

Server med brød og gjerne god rødvin.

Lykke til og god fornøyelse 🙂

 


Highlander (and other stories)

28/12/2012
De beste reisene er gjerne de hvor sinnet har fått mer innhold enn bagasjen.

De beste reisene er gjerne de hvor sinnet har fått mer innhold enn bagasjen.

I år gjorde jeg det. Jeg bestilte billettene og dro. I mange år har jeg hatt lyst til å dra på fottur i det skotske høylandet, men aldri før gjort alvor av det. 2012 er året jeg kan hake av denne guttedrømmen som gjennomført. Det blir nok noen flere haker på samme drøm i årene fremover også. Jeg skal definitivt tilbake!

*

Skottland har alt. Storbyer med fantastisk kunst, arkitektur, kultur, historie, uteliv, shopping og minneverdige matopplevelser. Små sjarmerende og romantiske landsbyer. Spektakulær natur fra dramatisk klippekyst, lange hvite sandstrender, forblåste grønne øyer til majestetiske grønnkledte fjell i høylandet. Ikke minst har Skottland uendelig med whisky og golf; for de som behersker den edle drikkekunsten og en god backswing.

Skottland oser av stolthet og historie. Når en setter bena på skotsk jord får man en klar fornemmelse av at det ikke er upløydmark en beveger seg på. Det gjør en ydmyk og nysgjerrig.

*

Jeg begynte turen min i Aberdeen, Skottlands svar på Stavanger. Den skotske oljehovedstaden ligger nordøst i landet og teller ca. 200.000 innbyggere. Byen har hatt en betydelig posisjon i skotsk historie lenge før det sorte gullet gjorde seg gjeldende. Aberdeens historie går så langt tilbake som til 1200-tallet. Mye av den praktfulle arkitekturen bærer preg av dette. I dag handler Aberdeens rolle i den skotske geografien og økonomien, om sin ubestridte posisjon som oljehovedstad.

Mitt første opphold i Aberdeen ble kortvarig. Jeg var ikke engang i selve Aberdeen. Jeg landet på flyplassen, ved forstaden Dyce, som er bygd opp rundt en tidlig middelalderkirke dedikert til Biskop St. Fergus, som virket på 700-tallet. Jeg var forsinket fordi Widerøe hadde kansellert flyvningen min og jeg ble overført til en senere flyvning med SAS.

Forsinkelsen forskjøv hele tidsplanen min, men så lenge jeg kom jeg meg til Skottland var jeg fornøyd. Det var mandag 23. juli.

Tiden gikk og den nye flyvningen ble forsinket. Jeg hadde da allerede sendt en rekke e-poster til ulike taxi-selskaper i den nordvestliggende byen Inverness, for å høre hva de kostet å komme seg derfra til landsbyen Aviemore i høylandet, som var utgangspunkt for min fottur. Toget til Aviemore fra Invernesss ville jeg nemlig ikke rekke som planlagt på grunn av kanselleringen. Og med de stadige forsinkelsene spøkte det også for om jeg i det hele tatt kom meg til Inverness.

Flyet gikk til slutt og jeg landet i tide på flyplassen i Aberdeen og gikk derfra i en god halvtime til Dyce Station og rakk toget til Inverness. Jeg feiret med å kjøpe en Tennent’s, en lokal pilsner, fra en hyggelig mann som gikk gjennom toget med salgstralle.

Togturen til Inverness gikk langs kysten og noe inn i lavlandet. Frodig og grønt landbruksland omga oss i det et rødglødende soløye hang lavt på himmelen før det takket for dagen og forsvant ned i havetgapet.

Å ordne alternativ transport fra Inverness til Aviemore ble for dyrt og dessuten var jeg sliten etter en lang dag med flybytter og travle flyplasser. Jeg fikk avbestilt rommet på det lille hotellet i Aviemore og booket meg et rom på fasjonable, Royland Highland Hotel. Det var ikke dyrt, men de la mye ære og innsats i at det skulle fremstå klassisk elegant, og med et tydelig skotsk særpreg. Det var et gammelt, men veldig sjarmerende bygg.

Inverness er en kystby helt nord på fastlandet ved utløpet av eleven Ness, som også har gitt navnet til det nokså berømte innsjøen, Loch Ness. Her møter høylandet havet. Fra Inverness kan en reise gjennom The Caledonian Canal, som er en innlands elv- og innsjørute som binder Nordsjøen og Atlanterhavet sammen fra nord til sørvest. Inverness er et handels- og kommunikasjonsknutepunkt som binder høylandet sammen. I dag bor det ca. 50.000 mennesker der.

Jeg sjekket inn på mitt ærverdige kryp-inn for natten og tok en tur ut i kveldsgatene for å finne en matbit og se nærmere på byen.

Inverness har en lang historie og har vært et viktig sted så langt tilbake som på 500-tallet. På denne tiden var det bl.a. annet sete for Brude, kongen for det keltiske folkeslaget, Pikterne. Disse kjenner kanskje mange igjen fra historier om Kong Arthur og en rekke romerske krigsberetninger.

Den verdenskjente Hadrians Wall, som utgjorde Romerrikets nordlige grense i Britannia, ble bygd for å verne riket mot Pikterne, som av romerne ble betraktet for å være villmenn. Dette hadde særlig sammenheng med deres primitive levesett og utallige tatoveringer som ga dem et fryktinngytende utseende.

Inverness og hele det nordlige Skottland var underlagt vikinger fra Norge, Danmark og Island, fra slutten av 800-tallet til 1469. Det bærer byens historie preg av.

Inverness var vakker i kveldsmørket. Elven Ness, som renner rett gjennom byen, var krysset av flotte lyssatte bruer. Opp fra elvebredden reiste vakker arkitektur seg, deriblant flere flotte kirker. Det var også en rekke trivelig lyssatte, trange brostenlagte gater og sjarmerende smug. Jeg tok utallige bilder og vendte tilbake til hotellet for et siste bad en god natts søvn.

*

Dagen etter tok jeg en runde i dagslys for å få med meg litt mer av byens sjarm før jeg vendte nesen mot høyfjellet og Aviemore. Mens jeg gikk langs elvepromenaden stoppet en eldre mann meg og sa “Oh, your backpack is nearly as big as mine” mens han lo. Jeg hadde en solid oppakning bestående av en 90 liters sekk, telt og sovepose. Han hadde en liten sekk. Jeg slo av en hyggelig prat med ham før vi ønsket hverandre en god dag og gikk videre hvert til vårt. Det var mitt første virkelige møte med den skotske gjestmildheten.

Skottene er et elskverdig folk, men de er ikke alltid like enkel å forstå. Til å begynne med holder det ikke bare å kunne beherske engelsk, men man må også lære seg å forstå den skotske innpakningen av språket.

Jeg tok videre turen innom det Viktorianske markedet som var en sjarmerende reise i små utsalgssteder med ost, grønnsaker, frukt, kjøtt, fisk, kilt og all verdens gjenstander. Det var ikke vanskelig å la seg forelske.

Før jeg skulle ta toget til Aviemore, dro jeg innom en fjellutstyrsbutikk for å kjøpe primusgass. Jeg kom i snakk med en mann som jobbet der. Han var nysgjerrig på hvor jeg skulle. Det endte med at jeg fikk en rekke rutetips og lastet ned en gps-applikasjon til iPaden, som han anbefalte. Litt klokere og litt mer klar for fjellet.

Toget tøffet fra stasjonen ved kysten og opp i fjellene mot Avirmore og høylandet – guttedrømmen. Turen var vakker og fortryllende. Villkaniner spratt opp langs jernbanesporet og pilte inn i skogholtene. Bekker og elver slynget seg i det grønne landskapet som ble mer og mer tynnkledt ettersom vi fant veien inn i fjellene.

Aviemore er en liten koselig landsby midt i nasjonalparken Cairngorm, ca. 250 m.o.h., hvor det bor rundt 2500 mennesker. Landsbyen er det naturlige knutepunktet i høylandet for det meste av aktiviteter. Like ved ligger bl.a. et svært populært alpinsenter. Det er noe mange kanskje ikke vet, men det skotske høyfjellet er et særdeles populært alpinområde.

Jeg gikk av toget på Aviemore Station. Som de fleste av Skottlands mange togstasjoner var den nok så forseggjort og bar et tydelig og stolt lokalt særpreg. Jeg så etter oppbevaringsbokser hvor jeg kunne lagre det jeg ikke trengte med på fjellet, men fant ingen. Jeg tok så turen inn i landsbyen for å finne en fjellutstyrsforretning for noen siste innkjøp, og kanskje noen råd på veien. Jeg fant en liten trivelig butikk som het Mountain Spirit og tok turen inn for liten handel og en god fjellprat.

Der møtte jeg Rob. En fantastisk hyggelig mann. Han ga meg en rekke råd og tips om fjellet. Jeg spurte om han viste om noen av hotellene i området hadde oppbevaringsbokser eller tilsvarende. Han sa jeg ikke skulle tenke på det og at jeg kunne få sette tingene igjen i butikken hans til jeg kom tilbake fra fjellet. Han drev butikk og fjellopplevelsesturisme sammen med konen sin Angela. Jeg takket han for gesten og kjøpte en reservegassbeholder, som jeg fikk “vennerabatt” på. Så raskt gikk det å stifte vennskap.

Jeg skulle noen ærender rundt i landsbyen og han sa jeg bare kunne sette sekken igjen hos han til jeg var ferdig.

Jeg tok en runde i landsbyen og stoppet på Cairngorm Hotel, hvor jeg egentlig skulle tilbragt den første natten. Der spanderte jeg på meg et siste måltid i sivilisasjonen og prøvde ut et av flere lokale ølbrygg, Cairngorm Gold – det var helt utsøkt!

Lokale ølbryggerier og whiskydestillerier er et svært vanlig innslag rundt omkring i Skottland. De er en viktig del av den lokale identiteten. Det hviler mye stolthet i den.

Da jeg var tilbake hos Rob for å hente sekken spurte han mer om ruteplanene mine. Tipsene jeg hadde fått i Inverness var gode, men Rob var lokal ekspert og ledet mange organiserte turer i området, året rundt. Jeg lyttet til ham.

Jeg skulle egentlig ta bussen opp til en parkeringsplass som het Sugar Bowl og starte turen derfra, men Rob tilbød seg å kjøre meg hvis jeg bare ventet til butikken stengte. Jeg ventet og pakket om sekken.

Sekken ble 5 kilo lettere og veide nå 25 kilo. Det kjentes veldig godt ut og jeg var klar for avmarsj. På veien til avmarsjstedet snakket jeg mye med Rob. Det viste seg at han hadde en far som bodde i Norge. Faren hadde tjenestegjort i Forsvaret og vært utplassert flere år i Norge gjennom NATO. Nå var han pensjonert offiser, men drev et ekstremsportsenter og laftet tømmerhytter. Rob hadde selv jobbet et år for ham i Norge og hadde en stor forkjærlighet for landet vårt.

På vei opp til Sugar Bowl pekte han ut områder hvor norsk motstandsbevegelse ble trent av britiske offiserer til sabotasjeoppdrag under krigen. Bl.a. var det ført opp et minnesmerke med et tilknyttet senter for “The heroes of Rjukan.” Jeg fikk en liten frysning av ærbødighet i det vi suste forbi denne skueplassen for frihetens historie – langt inne i det skotske høylandet. Mektig!

På Sugar Bowl takket jeg Rob så mye for gjestfriheten og all hjelpen. I det jeg tok Rob i hånden og takket, lovte jeg han at jeg skulle sende ham en samekniv som et tegn på min takknemlighet. Han ble veldig beæret og sa det ikke var nødvendig, men jeg insisterte.

Grunnen til at jeg lovte ham akkurat en samekniv var fordi at da jeg hadde pakket om i butikken hans, ble han og en ansatt veldig fascinert av samekniven jeg hadde med meg – min trofast og nyttig følgesvenn – og studerte den nøye. “When you come down in a few days as a hairy mountain man with this in your belt, the copper’s will go crazy. It’s freaking sward!” lo de.

(Kniven ble sendt som en julegave nå på slutten av året.)

Planen var at jeg skulle gå i 3 dager i fjellet. Ruten skulle gå til fjellet Cairn Toul på nesten 1300 m.o.h. og videre langs den smale fjellbroen Braeriach traverse og tilbake til utgangspunktet i Sugar Bowl. Skulle været svikte hadde jeg en nødrute planlagt som var noe lengre, men som gikk nede i dalene på tvers av hele nasjonalparken og over til landsbyen Breamar.

Det var tirsdag og jeg startet friskt ut ca. kl. 17:15 fra Sugar Bowl og opp mot et noe strabasiøst fjellpass som het Chalamain Gap. Når jeg hadde forsert dette skulle jeg treffe dalen Lairig Gruh, som jeg skulle følge langt inn i til hjertet av høylandet. Jeg hadde bestemt meg for å slå leir halvveis inn i dalen og avslutte første etappe der. Jeg regnet med at dagslyset ikke strakk lengre til.

På vei mot Chalamain Gap ble jeg overveldet over den storslåtte naturen. Guttedrømmen var gått i oppfyllelse. Frodig grønnkledte fjellsider, med små stier og ikke et tre å se.

I disse områdene er en del av verdens mest spektakulære filmscener spilt inn; storslåtte landskapsscener i filmer som Braveheart og Harry Potter, for å nevne noen.

Jeg labbet taktfast avgårde inn i den etterhvert mer ville og øde naturen, klemt mellom sivilisasjonen, noen mil unna på hver sin side.

På veien traff jeg noen andre turgåere. De gikk bare dagstur og var på vei tilbake til Aviemore. Da jeg nådde Lairig Gruh ble jeg stående å ta bilde av en frosk som spratt rundt i lynget. Det var mange av dem i området. Plutselig dukket det opp to karer som var på vei samme ruten som meg, bare motsatt vei. De tok fjellkjeden først og for så å gå ned dalen på tilbaketuren. Vi slo av en lengre prat. Jeg fikk aldri egentlig med meg hva de het – jeg var langt fra blitt helt trygg på den nord-skotske dialekten, og disse snakket mer utydelig enn del fleste jeg hadde møtt tidligere – men hyggelig, det var de.

De var veldig ivrige på å komme seg på fjellet. Sommeren hadde vært elendig, men nå var godværet endelig her. Da de hørte jeg var fra Norge ble de veldig fascinert. De hadde lenge hatt lyst til å dra hit for å gå i fjellene. De fulgte blant annet med en norsk fjellblogg som de drømte seg vekk i på skotske regnværsdager. Vi ønsket hverandre god tur og satset på at vi møttes en dag eller to senere, kanskje ved Devils point?

Godt oppe i Lairig Gruh var det lite tegn til folk. Jeg traff på en flokk villhjort, ellers var jeg alene. Det var greit terreng og nydelige natur. Etter hvert kom jeg opp på et høydepunkt i dalen hvor jeg kunne skue nedover resten av dalføret. Der åpenbarte fjellkjeden seg fra sin beste side. Cairn Toul, målet, strakte seg selvsikkert og fryktinngytende opp mot himmeltaket. Motivasjonene steg, men med den nødvendige ærefrykt.

Jeg bestemte meg få å kjøre hardt på. Jeg ville komme til foten av Cairngorm-fjellkjeden, og den første toppen, Devils Point, allerede første dag av turen. Tanken var at jeg skulle kunne starte stigningen tidlig dagen etter.

Ved foten av Devils Point lå det en ubemannet koje, Corrour Bothy, ført opp av frivillige. Mange har dødd i disse fjellene og slike hytter er ofte livreddere på de verste uværsdagene. Og på veien i dalen var det ført opp en og annen minneplate for folk som hadde blitt offer for fjellenes lunefullhet. Hytter som Corrour Bothy finner man mange steder i det skotske høyfjellet. De er enkle og pietistiske, men kjærkomne innslag i et pittoresk og vilt landskap. 

Jeg nådde frem til Corrour Bothy, i mørket, nærmere midnatt. Koja lå ved et “veikryss” mellom dalen Lairig Gruh (som jeg kom fra,) dalen Glen som geleider den kjente elven Dee mot kysten, veien opp til fjellplatået og tindene. Rundt koja yret det av liv, 5-6 andre telt var slått opp. Jeg var sliten og hadde en gryende smerte i venstre kne. Jeg slo opp teltet. Gikk til elven og hentet vann. Laget en fiskegryte og tok kveld. Jeg sovnet momentant. Det var herlig.

*

Morgenen etter våknet jeg til oppbrudd i leiren. Mine fjellvandrerkolleger dro i alle retninger. Selv drøyet jeg den planlagte starten. En skade i venstre kne, fra to uker tidligere, var ikke så helbredet som jeg trodde. Kjøret dagen før hadde gjort det svakt og sårt. Jeg forsøkte forsiktig å få varmet det opp litt og tok et par smertestillende for å se om jeg kunne fortsette turen som planlagt. Etter en stund brøt jeg opp leir og bestemte meg for å prøve meg opp mot Devils Point.

På omtrent 1000 høydemeter, og mange hyggelige småprater med folk som var på vei ned, ble smertene uutholdelig. Jeg klarte knapt bøye kneet. Jeg hadde bestemt meg for å ikke bestige Devils Point og heller starte den lange veien var opp ryggen til målet, Cairn Toul, men måtte sett meg ned å  revurdere det hele. Jeg studerte kartet. Var det mulig å gjennomføre? Var det forsvarlig?

Alternativet var å gå ned igjen og følge dalen Glen Dee gjennom nasjonalparken og til landsbyen Breamar – nødruten jeg hadde planlagt i tilfelle dårlig vær. Dette var en lengre rute, men langt mindre krevende, da det ikke var så mye stigning og mer enkelt kupert.

Jeg var forbannet. Jeg reiste meg og gikk 500 meter til, men måtte gi opp. Cairngormkjeden var langt mindre trafikkert av andre turgåere og skulle kneet svikte fullstendig risikerte jeg å måtte bli liggende å vente der i flere dager. Ble været dårlig; kanskje enda lenger. Jeg kunne ikke ta sjansen. Jeg snudde ryggen til Cairn Toul og svor. Jeg kommer tilbake!

Veien ned igjen var et smertehelvete, men jeg hadde ikke noe valg. Vel nede ved koja igjen, orienterte jeg kartet og satte kursen mot Glen Dee og Breamar. Det var en nydelig tur i eventyrlige omgivelser. Jeg var bitter over ikke å ha nådd Cairn Toul, men det ødela på ingen måter turen.

For å være sikker på at kneet holdt hele veien, kjørte jeg meg hardt for å nå sivilisasjon samme dag. Ruten jeg tilbakela på to dager tar normalt 3-4 dager, men det var nødvendig galskap å kjøre på slik. Det var mye tryggere å havarere i en landsby, enn alene i det skotske høyfjellet.

Omgitt av sprettende frosker, ryper og villkaniner tok jeg meg frem mot Aberdeenshire-fylket og ned mot lavlandet. Naturen bar mer preg av skog og etter hvert passerte jeg mange gamle village shire, ruiner av gamle bosetninger og landsbyer fra gamle tider. Det var fascinerende å tenke på at i dette ville landskapet hadde det engang bodd folk – Highlanders.

På kvelden nådde jeg en smal asfaltert vei hvor hytten Linn of Dee lå. Her stoppet også kartet mitt. Jeg viste at landsbyen Breamar lå i den ene eller den andre retningen, men var usikker på hvilken. Jeg visste også at det var minst 40 minutter å gå og jeg var utkjørt.

En bil kom kjørende. Jeg vinket på den for å spørre om retning. Bilen stoppet. Mannen i bilen het Murry. Han var pensjonist og likte å fotografere den lokale faunaen. Han og konen pleide å feriere ved Breamar eller Aviemore, hver sommer. Han ba meg hoppe inn så skulle han kjøre meg til Breamar. Jeg lot meg ikke be to ganger. Jeg takket så mye og hoppet inn.

På veien snakket vi om mye og mangt. Han fortalte at han hadde jobbet som ingeniør og hun som kontordame. Han var veldig opptatt av at regjeringen ønsket å øke pensjonsalderen, som nå var på 65 år. Han mente det var urimelig at folk som hadde jobbet et langt liv ikke skulle få nyte de beste årene av alderdommen, men han skjønte det var nødvendig for økonomien og ettersom folk levde lengre. Jeg fortalte litt om det norske systemet og så la vi pensjon til side for den gang.

Han fortalte om Breamar og den berømte elven Dee. Breamar er en liten elskverdig og rolig landsby på 800 innbyggere som er kjent for sine årlige Highland Games i september. Det er mange landsbyer som arrangerer slike, men Breamar er kjent fordi dronningen selv, med familie, overværer dem. Dronningen har nemlig et fritidsslott ved den berømte elven. Filmscenene i “The Queen” er nettopp derfra.

Han satte meg av i “sentrum” av Breamar og jeg takket så mye for skyssen og vi ønsket hverandre lykke til videre. Murry var nok et eksempel på den skotske folkesjelens varme natur.

Jeg hørte latter og prat fra et prektig gammelt steinbygg, det meste er bygd i ulike typer granitt i Skottland, like ved der jeg ble satt av. Det så trivelig ut. Det satte mange folk i puben og hygget seg. Hotellet het Fife Arms Hotel. Jeg labbet inn, gjørmete og uflidd, i en flott hyggelig resepsjon og spurte om de hadde ledig rom. Det hadde de. 300 kroner natten. Solgt! Jeg tok en lang varm dusj på rommet.

Etter og fått restituert meg litt tok jeg en runde i en dunkelt belyst landsby. Den lokale landhandelen var fortsatt åpen, så jeg tok en tur innom og hilste på. Jeg kjøpte med meg et par flasker juice og en sandwich til morgendagens busstur. Breamer var alt en kunne drømme om av landsbyidyll. Alt var vakkert! Små utsalgssteder, en lokal slakter, det hele var et nasjonalromantisk eventyr. Jeg elsket det og ville på ingen måte dra derfra.

Jeg tok turen tilbake til hotellet etter en matbit og stakk innom puben. Der kom jeg i snakk med en hyggelig kar jeg ikke husker navner på. Han drev en jaktbedrift i sentral-Skottland og hadde ofte norske gjester hos seg. Han var på en organisert bussferie, hvor de reiste til Breamar og hadde daglige ekskursjoner i det historiske omlandet. På kvelden var det prat over en pint på puben.

Vi diskuterte mye forskjellig. Han fortalte at han hadde vært i Norge en gang på fisketur, ja, faktisk ved Bodø – i Saltstraumen og området rundt. Han likte det svært godt, men det var veldig dyrt. Det ble nok en stund til neste gang.

Etter en stund begynte vi å diskutere skotsk uavhengighet – en blodig og tusenår lang kamp.

I 1998 kom skottlandloven som regulerte mer uavhengighet til skottene og i 1999 fikk Skottland sitt eget parlament, men de er fortsatt underordnet Storbritannia og regjeringen i London. I 2007 vant det skotske nasjonalpartiet valget og deres hovedsak var fullstendig skotsk uavhengighet. Dette er et svært omdiskutert spørsmål i Skottland og mitt inntrykk var at alle hadde en sterk mening om det. De fleste unge jeg møtte, som Rob, var for, mens jo eldre de ble jo mer var de mot.

Mens vi diskuterte vinket han bort en eldre mann som het Billy for å la han lufte sin mening. Billy var 78 år og stolt av det, særlig fordi folk sa han ikke så sånn ut. Jeg stemte i at det hadde de rett i. Og det hadde de. 78 år er en høy alder i Skottland. Forventet levealder for menn er nemlig 74.6 år.

“I’m normally a pleasant fellow to discuss with, but when it comes to Scottish independence I get angry. We won’t survive alone. It’s impossible.” sa Billy med en markant skotsk aksent. Min andre diskusjonskollega var helt enig. Så bar det løs med argumenter, jeg bare lyttet og nikket. Skotsk uavhengighet er ikke enkelt. Tilhengerne sammenligner Skottland med oljenasjonen og velferdsstaten Norge… Jeg takket for praten og tok kveld.

*

Neste dag var det torsdag. Fordi jeg hadde lagt om ruten i fjellet, var jeg nå tvunget til å komme meg tilbake til Aviemore for å hente tingene som jeg etterlot i Robs butikk. Det var ikke bare enkelt. Jeg hadde håpet å komme meg med en buss over Tomintoul, men de kjørte ikke denne dagen. Jeg måtte derfor ta bussen ut til kysten og Aberdeen. Det var en flott tur, men en lang omvei.

Fra Aberdeen tok jeg toget sørover til Perth. Totalt utgjorde dette litt over 4 timer reise. Fra Perth tok jeg toget nordover og inn i høylandet til Aviemore. På toget tok jeg min første og eneste whisky på turen. Den smakte himmelsk.

I Aviemore var jeg raskt innom og hentet sakene. Rob var ikke der, men kollegaen hans var der. Jeg takket så mye og ba han hilse. Jeg fikk adressen slik at jeg kunne sende kniven som lovet. Jeg rakk akkurat toget tilbake til Perth hvor jeg hadde booket meg et hotellrom på Station Hotell. Også det til 300 kroner natten. Her hadde dronningen selv tilbragt en natt en gang!

Jeg tok en runde rundt i Perth den kvelden. Perth ligger i Tayside og ved utløpet av elven Tay. Den har en lang historie og vært kroningssted for de skotske kongene. The stone of destiny ligger blant annet her. Kroningsslotten ligger riktignok utenfor byen og siden jeg hadde andre planer rakk jeg ikke å ta turen dit. Perth er også vertskap for det kjente whiskydestilleriet Famous Grouse.

Perth var ikke så imponerende til å begynne med. Denne byen, på omtrent 50.000 innbyggere, virket ved første øyekast litt sliten og ustelt. Jeg var nok blitt noe bortskjemt og lot meg ikke like lett imponere lenger. Det var en del stygge bygninger fra 70- og 80-tallet som ødela inntrykket, men etterhvert som jeg utforsket mer av byen oppdaget jeg mange perler. Elvepromenaden var vakker og storslått, likeså torget og de mange kirkene og katedralene.

Dette var min første kveld i sivilt antrekk, så jeg valgte å finne meg en skikkelig god restaurant. Det ble tapas av alle ting. Kjøkkenene stenger normalt rundt ni i Skottland, det passet meg ofte svært dårlig. Spanjolene er bedre på dette området.

Middagen var utsøkt og jeg tok en siste runde i byen og fotograferte før jeg vendte tilbake til hotellet. På hotellet tok jeg meg boken jeg leste på, “Putin – mannen uten ansikt,” og satte meg i hotellpuben. Det var stille og rolig. Så var det kveld. Neste dag ventet Aberdeen!

*

Jeg kom meg tidlig på toget nordover til Aberdeen. Nå ventet storby og en kyststitur. Jeg gledet meg. Vel fremme vandret jeg ut i et folkehav. Tempoet var høyt og det var mye liv å røre, men jeg hadde bare sett halvparten. I den lange hovedgaten, Union Street, fikk jeg følelsen av å gå i en virkelig storby – nesten en verdensmetropol.

Jeg sjekket inn på et koselig hotell midt i sentrum, også de tok 300 kroner natten. Deretter gikk jeg en lengre tur ut til noen gamle fiskerboliger ute ved innseilingen til Aberdeen. Denne gamle landsbyen, som nå var en bydel, het Fittie. I dag bor det båtentusiaster og kunstnere der, men før var det en tradisjonell fiskelandsby.

Fittie var sjarmerende og jeg tok mange bilder av de små steinhusene i Aberdeengranitt med trange små gater imellom. Velstelte hager og flotte utsmykninger. Ved det gamle kontrolltårnet for innseilingen lå en prisbelønt og kjent fiskerestaurant som het Silver Darling, drevet av en utflagget franskmann. Lunchserveringen var stengt, men jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle ta et måltid der.

Ved Fittie og innseilingen til Aberdeen havn starter også en over to mil lang hvit sanstrand som heter Esplanade. Det var et storslått skue og jeg fulgte den et godt stykke før jeg bøyde av og vendte tilbake mot sentrum og en restaurant som het 21, hvor jeg fikk servert en utmerket “Highland steak.” Neste dag skulle jeg på kyststivandring ved Stonehaven, en liten fiskelandsby lengere sør.

*

Det var lørdag og siste dag før hjemreise. De få, men heftige regnskyllene som hadde vært fraværende til nå, meldte seg fra tid til annen, uten at det sjenerte nevneverdig. Jeg skulle ta toget til et lite fiskerleie som het Stonehaven på rundt 10.000 innbyggere. Derfra skulle jeg gå en kyststi langs klippene, hvor Nordsjøen slår inn, mot et gammelt krigsminne på et høydedrag, for så å fortsette mot den historiske borgen og slottet Dunnottar Castle.

Stonehave ligger ca. 20 minutter med tog fra Aberdeen og var en beskjeden, men from liten fiskelandsby. Den besto av et sjarmerende sentrum med mange små utsalgssteder. De sedvanlige landsbypregede butikkvinduene, til lokale bakere og slaktere, satte stemningen. Jeg trivdes. Lokale kirkeperler var det flere av og særlig en liten katolsk kirke midt i et nabolag vant mitt hjerte.

Det viste seg at deler av kyststien var stengt fordi den holdte på å rase ut og bli slukt av den mektige Nordsjøen, og derfor var under sikring. Jeg måtte dermed legge om ruten og ta turen langs en “magisk” skogsti, så tett overbyd av trærne at bakken var tørr på tross av regnet som hadde falt. Deretter bar det over flotte grønne åser hvor sau og kyr beitet. En og annen villkanin meldte seg også i landskapsbildet.

A tribute to their dead 1914-1919 “One by one death oh allenced them, one by one they smiled in his crim visace and refused to be dismayed” Krigsminnet besto av åtte søyler overbygd med horisontalt hvilende stenblokker, det hele utgjorde en åttekant. Minnesmerket sto på toppen av en mektig ås som stakk seg ut i landskapet, ikke langt fra kanten av stupet og ned i havet. På stenblokkene som lå på søylene sto de foregående ordene meislet inn. Det var også en plate til minne om de fra Stonehaven som falt under andre verdenskrig.

Lenger ned på søylene sto følgende steder meislet inn: Dunkirk, Battle of Britain, El Alamain, Cassino (ref. Monte Cassino), Normandy Beach, Burma, North Atlantic og Narvik. Dette var alle de slag og steder hvor Stonehaven ofret sine unge menn for fred og frihet i Europa – i kampen mot nazismen og fascismen. Det var en sterk opplevelse.  

Slike minnesmerker støtte jeg på overalt jeg reiste. Skottland betalte sin pris under de store krigene.

Stien videre til Dunnattor Castle slynget seg langs stupbratte klipper og var en opplevelse i seg selv.

Dunnattor Castle ligger ute på en klippe omgitt av havet, med kun en smal passasje inn mot borgen. Da den ble bygget på 800-tallet var det ansett for å være uinntakelig. I 1297 brente imidlertid William Wallace den engelske garnisonen, som besatt borgen, levende og 400 år senere erobret engelskmennene den og torturerte et tohundretalls skotske menn og kvinner til døde. Uinntakelig var den kanskje ikke, men vanskelig å erobre var den nok.

Dunnottar Castle var fascinerende og jeg tok mange bilder. Mange av bygningene var intakte. Den var i aktiv bruk til langt inn på 1600-tallet.

Så gikk jeg tilbake til Stonehaven for å ta toget til Aberdeen.

I Aberdeen tok jeg en lengre byrunde hvor jeg fotograferte mye av den flotte arkitekturen. Jeg tok turen innom Aberdeen Art Gallery og fikk oppleve fantastiske skotske og utenlandske verker. Jeg tok også turen innom det maritime museet hvor jeg vandret igjennom Aberdeens lange historie som kystby fra det første oljeeventyret med hvaloljen til det sorte oljeeventyret som har gjort dem til Skottlands rikeste by. I dag kan byen skilte med den høyeste gjennomsnittsinntekten i landet.

Kontrastene mellom moderne oljeindustri med supplybåter ved kai og gammel arkitektur, setter sitt særpreg på Aberdeen og gjør det til en sjarmerende og spennende storby. Langt større i inntrykk en hva folketallet skulle tilsi.

På vei til Stonehaven ringte jeg til restauranten Silver Darling og forsøkte å booke meg et bord til én. De hadde et ledig klokken ni, én halvtime før kjøkkenet stengte. Jeg tok det.

Klokken ni samme kveld kom jeg forventningsfull til denne gastronomiske prisbelønte restaurantperlen. I andre etasje med utsikt i alle himmelretninger, utover den milelange sandstranden mot nord, Nordsjøen i øst, innseilingen til havnen og åsene og klippene i sør, bestilte jeg meg et måltid jeg sent vil glemme.

De som følger med på facebookprofilen min har kanskje bitt seg merke i mine eskapader og sprell på kjøkkenet. Denne lille hobbyinteressen gjør at når jeg får anledning til å oppsøke de beste, så er det for meg noe av det største jeg kan oppleve. Silver Darling skuffet ikke.

Servicen var på et absolutt toppnivå. Atmosfæren og stemningen upåklagelig. Maten guddommelig!

Til forrett bestilte jeg en oljemarinert tomatsalat med romanoblader, vaktelegg og gratinert mozarella. Til hvilerett fikk jeg en fantastisk laksepuré med en ristet pan ved siden av. Til hovedrett bestilte jeg en krydderstekt uerfilet med glaserte rotgrønnsaker og en potetpuré innbakt i en pølseform og ristet i smuler og krydder. Dessert var ikke nødvendig.

Det hele ble akkompagnert av en himmelsk Chardonnay. Kaffe og Cognac tillot jeg meg også. Det kostet meg nesten tre netter på hotell, men var verdt det. Jeg hadde jo levd sparsommelig frem til da.

*

Søndag var det hjemreise. Skotske spesialiteter som butter scotch, toffee og fudge i flotte metallbokser prydet med skotske ruter, Highland tea og en flaske whisky fant veien i kofferten før turen gikk hjem via Bergen og Trondhjem.

Vel hjemme sent søndags kveld den 29. juli, var jeg sliten, opprømt og full av gode minner og inntrykk. De beste reisene er gjerne de hvor sinnet har fått mer innhold enn bagasjen. Dette var en slik reise.

Skottland levde langt over mine forventninger, og jeg kunne skrevet utallige flere sider om folkene og opplevelsene. I stedet er det nok best at jeg ikke gjør annet enn å avslutte med å oppfordre folk til å ta turen selv for å gjennomleve og skrive sin egen skottlandopplevelse.  

Planleggingen av neste tur er allerede i gang 🙂

Cheers!

Daniel

Bodø 07-08-2012

Se bilder fra turen her


Trøndermaraton

29/03/2012

Det er noe som heter at veien blir til mens man går. Barth Eide har gått langt fra sin tid som fagmann i NUPI. Han løper nå trøndermaraton.

Lørdag 24.3.2012. Avisa Nordland pryder forsiden sin med en bedrøvet forsvarsminister. Han beklager at han har valgt å nedlegge flystasjonen i Bodø – Norges Hovedflystasjon gjennom 60 år. I et lite troverdig forsøk på ikke å bryte fullstendig med egen faglig integritet, gjør han et håpløst innsalg av retorikken de politiske trådtrekkerne i bakre rekke ga han. Eide er fagmann, ingen selger. Det ble ingen salg, denne gangen heller.

Skuffelsen over en svært tvilsom prosess og faglig uredelighet, satte sinnene i kok hos mange bodøværinger. Det hjalp lite når gutta på kammerset hadde kastet terningen. – Det blir nominasjon til neste år også, sier en lettet trønderstemme forvillet i Oslos storbyjungel, i det han klapper en venn litt lenger nordfra på skulderen….nok om det.

En av innvendingene mot Bodø, Barth Eide måtte selge inn, var at: “I fremtiden er det ikke sikkert det er bra at en enebase ligger tett ved en by. Landet kan blant annet havne i en konflikt, og da kan byen bli et bombemål.” Barth Eide formidlet nådestøtet med en retorikk med så lav faglig presisjon at han nok slet med nattesøvnen, den natten også. Det er tøft å leke politikk som fagmann.

NRK torsdag 29.3.2012. Barth Eide møter seg selv i døren. Det, med buksen nede. Retorikken fra uken før satt ikke lengre inne enn at den indre fagligheten, igjen hadde boblet opp til overflaten av et skjørt politisk ytre.

Sjøforsvarets hovedbase, Haakonsvern ligger i Bergen. Byen med nærmere 6 ganger antall innbyggere som Bodø. NRK kunne melde om at ved tettbygde Mathopen skal Forsvaret plassere en ny helikopterbase. Det har vakt store protester fra naboene. De hevder det er i strid med Genèvekonvensjonen. Den sier at nye militære installasjoner ikke skal plasseres nær sivil bebyggelse. Det samme ble tatt frem som argument mot Bodø av en objektiv narviking, for noen måneder siden. Og for en uke side altså av Barth Eide selv.  

Men se på dette: Sommeren 2011 svarer Forsvarsdepartementet til naboene: «Når det gjelder spørsmål knyttet til Genèvekonvensjonen, er det slik at første tilleggsprotokoll til artikkel 58 b, først kommer til anvendelse når en væpnet konflikt er et faktum. Dette betyr følgelig at det ikke er forbud mot, i fredstid, å plassere militære mål i eller i nærheten av tett befolkede områder.» Naboenes argumenter avvises av departementet.

Overfor NRK er ikke Barth Eide enig med FDs tolkning av konvensjonen i brevet fra 2011, og skylder med det på ministeren før ham.  Konklusjonen hans er likevel den samme og bør vekke oppsikt: “Vi har gjort en vurdering av saken, og våre jurister er helt samstemte. Ettersom den militære basen allerede ligger der, så endrer vi ikke noe kvalitativt ved at vi også har en helikopterbase der.”

Ettersom basen “allerede ligger der”, sier han… Det virket da tilforlatelig kjent. Luftforsvarets Hovedflystasjon har lagt i Bodø gjennom 60 år. Basen ligger her altså allerede… akkurat som Haakonsvern gjør det i Bergen. Hvis jeg da forstår ministeren riktig burde vel det heller ikke “endre seg noe kvalitativt” om den fortsetter å gjøre det? På den andre siden gjør det faktisk det. Avstanden til byen blir 2 km lengre. Det burde da tale for, ikke mot? Å være konsekvent kan være en vanskelig øvelse. Også for statsråder, fra uke til uke…

“I dagens trusselbilde og med dagens presisjonsstyrte våpen anses faren for tap av sivile liv i forhold til plassering av kampflybase ikke å utgjøre en stor risiko. Likevel vil dette være en vurdering da både sivil og militær luftfartsaktivitet alltid vil innebære en viss risiko for det sivile samfunnet” (merk at sivil luftfartsaktivitet også vurderes som like stor trussel.) Dette svarte Forsvarsdepartementet i et brev til aksjonsgruppen, Profil Bodø, da de trakk opp det sivile bombemålet som argument. Brevet er datert 26.1.2011. Det var sikkert Grethe Faremos feil, det også.

Alt dette gir grunn til forvirring. Hva er egentlig svaret? Kan det bo folk i tilstøtende områder til militære installasjoner, eller ikke?

I sistnevnte brev ble også følgende fremhevet: “Dette (nærhet til sivil bebyggelse) ble for eksempel vurdert da det på tidlig 2000-tallet ble besluttet at Forsvarets øverste politiske og militære ledelse skulle plasseres i sentrum av Oslo.”  Det ligger der i dag, i hjertet av vår pulserende hovedstad. Når det er sagt, er det sikkert lettere å få kvalifiserte folk til å bo i en by…?

Logikken er altså slik: I sentrum av Oslo, og vegg i vegg med bolighus i Bergen, Norges største byer, er det greit å ha strategisk militær aktivitet, men ikke 4 km unna nærmeste bolighus i lille Bodø. Forstå det den som kan.

Det er noe som heter at veien blir til mens man går. Barth Eide har gått langt fra sin tid som fagmann i NUPI. Han løper nå trøndermaraton.

Daniel Bjarmann-Simonsen

Bodøværing med kamp(f)lyst


Famling i mørket

20/09/2011

Jeg måtte ut og famle i mørket i går, da strømmen gikk....

Det er stort sett kun på film at hele byer eller regioner blir mørklagt. Det hører hjemme i fiksjonens verden. Fiksjon ble til virkelighet i går.

Litt over elleve på kvelden satt jeg fortsatt på kontoret. Jeg jobbet sent. Igjen. Jeg hadde akkurat fått sendt av gårde en siste mail, da et lite klikk etterfulgt av et massivt teknologisk sukk, førte meg tilbake til en hjelpeløs tilstand omsluttet av absolutt mørke.

Verden syntes plutselig så ubegripelig fjern og tilværelsen uvanlig ensom. Det var helt stille og alt var mørkt. Ikke et glimt av lys var å se. Jeg fant frem mobilen og verden åpenbarte seg igjen. En flue søkte mot lyset, men ble værende igjen bak kontordøren i det jeg lukket den. Det var på tide å ta kveld.

Ute på torget smalt døren igjen bak meg. Bare sterke fargenyanser brøt frem konturer av bygningene rundt meg. Jeg gikk oppover gaten. Jeg hørte folk omkring, men så ingen. Jeg var i en film og snart ventet scenen hvor kjærestepar som ser skumle filmer som dette, griper ekstra hardt fast i hverandre og godteposene plutselig får gjenvunnet interesse fra sine eiere. Det var duket for frysninger nedover ryggen og skrekk i sin mest tradisjonelle form. Skrekken lot vente på seg

Fulle folk lo på andre siden av gaten. De skrålte og virket langt mer fryktinngytende enn til vanlig når en kan se dem. Jeg tente lykten på mobilen. Det var det eneste riktige å gjøre. Brått dukket en mann opp ved siden av meg. Vi utvekslet noen ord om hva vi visste om det som sto på. Strømmen var gått overalt konstaterte vi – to kildesikre menn. Vi var enig om at dette viste hvor sårbart samfunnet vårt er og tok avskjed. Folk er i grunn ganske hyggelige, også i mørket.

I byens mørke gatekorridorer skimtet en talglysene fra dunkle stuevinduer. Stillheten var påtagelig vakker og en nostalgisk ro geleidet dagen over til natt.

Selv i det svarteste mørke var det raskt lys å finne, men det var sårbarheten også. Et enkelt strømbrudd og verden var for hundretusenvis av mennesker en helt annen.


Kommunalt ugress og gresk tragedie

12/07/2011

Velferd og fellesskapsløsninger må aldri reduseres til å bare dreie seg om våre bidrag over skatteseddelen, og offentlige prioriteringer av disse. (Foto: Kristiansund Golfklubb)

8. Juli prydet Avisa Nordland forsiden sin med en mann omgitt av uslått ugress på en av kommunens lekeplasser i Bodø. Han slo fast at kommunen ikke hadde vært sitt ansvar bevisst og at folk på grunn av det ikke lenger brukte lekeplassen. Pussig nok stakk det et lite barnefjes – fra en unge som satt på en dumpe – opp bak ugresset mannen var i harnisk over.

Oppslaget i seg selv virker på meg som en provokasjonsagurk for å fylle ”Åpen linje” og debattsidene med ytringer fra folk som synes mannen er en tulling, og de som synes kommunen er det. Jeg for min del skjønner frustrasjonen hans, men synes likevel at det virker mindre brysomt å bare slå gresset selv, enn å bruke tid på å ringe avisen. Meg om det.

Jeg må også si at jeg er veldig takknemlig for at vi har det så godt at vi i det hele tatt har råd til å bygge så mange flotte og trygge lekeplasser til barna våre. Det er mer enn hva folk kan forvente de fleste andre steder i verden. Vi er heldige, slik sett.

Som samfunnsfenomen er oppslaget veldig interessant. Det uttrykker nemlig en veldig spesiell holdning vi som bor i privilegerte land gjerne tillegger oss. Jo, flere oppgaver det offentlig løser for oss, jo mer kravstore blir vi til det offentlige. Man skulle tro man ble takknemlig og ydmyk, men sånn er vi bare ikke skrudd sammen. Det meste av velferdsforskningen bekrefter akkurat dette. Pussig.

Det synes også som om vi tror at våre skattepenger mangedobles i verdi og strekker uendelig langt, når de skal brukes til felles goder. Overraskende nok, gjør de altså ikke det. At enkelte politikere også tror det, hjelper selvfølgelig heller ikke. De om det.

Norge går harde tider i møte. De klager vi ser i dag, som i ugresseksemplet, kan ikke måle seg med de ramaskrikene mange av oss vil oppleve i fremtiden.

Det offentlige vil ikke kunne løse like mange oppgaver i fremtiden som det gjør i dag. Oljen er vår velsignede forbannelse. Velsignelsen er at vi penger på bok som vil dekke betydelige deler av våre eldres pensjoner. Forbannelsen er at vi har tatt oss råd til å pålegge det offentlige oppgaver vi i fremtiden ikke vil ha råd til, når oljekronene tar slutt.

Vi har fremtidige pensjonsforpliktelser som er dobbelte så store som dagens oljefond, men ikke engang oljefondet sammen med folks pensjonspremier, vil være nok til å dekke fremtidens pensjoner alene. Alt avhenger av folk i arbeid. Når vi da vet at antallet i arbeid halveres i forhold til antallet pensjonister, blir matematikken dyster. Dyster, men ikke umulig.

Velferdssamfunnet vårt vil også i fremtiden tilby gode tjenester for en god oppvekst, et godt familieliv og en trygg alderdom. Men da må vi stille færre krav på alle andre områder enn de viktigste, og akseptere av vi må begynne å gjøre litt mer selv. Vi må rett og slett slutte å rope på det offentlige i alle små og store spørsmål som vi i stedet kan løse selv og i felleskap.

Velferd og fellesskapsløsninger må aldri reduseres til å bare dreie seg om våre bidrag over skatteseddelen, og offentlige prioriteringer av disse. Fellesskapet er ikke bare det offentlige. Det er også hva vi selv kan gjøre aktivt gjennom alle de små fellesskapene som i familien, i nabolaget og på arbeidsplassen.

Det vil komme kutt i fremtiden, og de vil gjøre vondt. Men ikke verre enn at det går over. Og gjør vi ikke dem i tide, vil vi få en norsk gresk tragedie før vi vet ordet av det. Da blir kuttene å gi varig smerte, slik grekerne opplever nå, og vil lide under i mange tiår fremover. Det kan vi fortsatt unngå, begynner vi å erkjenne våre begrensninger allerede i dag. Det er et felles ansvar.

Daniel Bjarmann-Simonsen

Lekeglad og dugnadsklar høyremann

 


Eksplosivt strømbrudd

14/03/2011

En eksplosjon i rensåsen gjorde verden brått mye større.

I morges var store deler av Bodø uten strøm. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men det Bodø jeg møtte var praktisk talt midlertidig satt ut av drift, ja nesten litt hjelpeløst.

At vårt teknologiske samfunn er sårbart hører man stadig vekk og det er nærmest for en klisjé å regne, men som mange klisjeer har den opphav i en eller annen form for virkelighet. Dagens strømbrudd gjorde klisjeen mer levende enn jeg egentlig hadde forestilt meg.

Jeg våknet uten strøm og alle selvfølgeligheter var nå for privilegier å regne. Hårføning utgikk (det stemmer, jeg bruker hårføner, det er effektivt og jeg har fortsatt tilstrekkelig med hår til at det er nødvendig) kaffe var utelukket, verken nettaviser eller e-aviser var tilgjengelig for å fortelle meg hva som hadde skjedd i verden, eller om trafoen som hadde eksplodert noen 100-talls meter lengre bort, og som også var årsak til at jeg var isolert og avskåret fra verden. Morgenskyllen ble utført i et romantiske stearinlyssatt baderom, tranen hadde rukket å bli varm.

I trappeoppgangen har jeg en hendig knapp som åpner døren for meg, det gjorde den ikke i dag. Jeg trykte resolutt på den gjentatte ganger, men den adlød ikke ordre. Etter noen koblinger i partiet mellom ørene slo det meg at det antagelig skyldtes strømbruddet. Jeg låste opp døren manuelt for første gang på hvem vet hvor lenge.

En ambulanse sto parkert ved inngangen i naboblokken. De skulle hente en eldre dame som trengte hjelp, men kom seg ikke inn fordi ringeapparatanlegget var ute av drift på grunn av akutt strømmangel. Fortumlet sto de og trykte på knapp etter knapp, kanskje i håp om at det skulle være noe reststrøm på en av de andre ringeklokkene. Det var det ikke. En eldre mann låste dem omsider inn og damen fikk hjelpen hun trengte. Takk og lov for at telefonene fungerte.

Bilen min går ikke på strøm og startet som alltid. Jeg parkerte min sedvanlige gangavstand fra kontoret (der unngår jeg p-avgift og ikke minst gir det meg en liten samvittighetsporsjon med mosjon som rettferdiggjør at det ellers tidvis blir lite trim i hverdagen.) Jeg begynte å gå mot sentrum.

Folk sto i kø ved P-automatene. De visste ikke at de «gikk på strøm,» og sto derfor desperat og trykte på knappene i håp om at noe skulle skje. Ingen syntes å stille seg spørsmålet: kanskje de er ute av drift?

Butikkene var stengte og det tumlet uvanlig mange mennesker rundt i gatene i jakt på åpne butikker med strøm. Synet av alle menneskene kunne nesten minne om dem man ser fra land hvor samfunnsordenen er gått i oppløsning og ingen vet fra eller til.

Jeg gikk inn i bygget hvor min arbeidsplass er. Det var lys i taket. Ikke alle var avskåret fra verden, tenkte jeg og anet håp. Jeg tok feil. Vi hadde lys i taket og varme i gulvet, men ikke nett-tilgang. Tre ulike nettleverandører leverer til bygget, men alle var satt ut av spill.

Vi kunne ikke starte arbeidsdagen. Den er utelukkende basert på nett-tilgang. Teknologien har gjort verden mindre, heter det, denne dagen føltes verden brått både stor og utilgjengelig, alt på grunn av en eksplosjon i rensåsen.

Vår virkelighet er i stor grad basert på kontakt med verden gjennom nettet, en dag uten nett blir fort en dag uten gjøremål for mange av oss. Etter å ha konstatert at jeg ikke ville lykkes i å nå noen på den andre siden av ledningene på kontoret, ga jeg meg i kast med å rydde lageret. Mitt første stykke fysisk arbeid på jobben min, på lenge.

Fremskrittet ligger i teknologien, sier et slagord, men det er bare når den fungerer….




Skiltet til toleransens avgrunn

11/02/2011

Mangfolds-Norge kan ikke påberope seg å være tolerant og mangfoldig når toleransen er selektiv.

Jeg må innrømme at jeg har kviet meg fra å delta i debatten om Bådåddjo-skiltet. Ikke fordi jeg ikke har en mening om saken, det har de fleste, men fordi det synes som om uansett hva en sier vil det bli tatt ille opp i en aller annen leir. Mulig jeg finner meg selv sladdet med spraylakk litt utpå dagen etter at dette har vært i trykk. Hvem vet?

Først vil jeg si at enhver ordfører burde være ordfører for alle i en kommune, uansett om de har et eget skilt med et eget navn på ved innkjøringen til byen/kommunen (i dette tilfellet bare byen, av en eller annen grunn?) Jeg har stor sans for Tom Cato (FrP), men han burde ha ambisjoner om å bli ordfører for alle, ikke bare de som stemmer på han. Nok om det.

Hvem som drepte sitt første byttedyr og sov sin første natt på Bodø-halvøya er i grunnen ikke så interessant. Hvem som kom først og sist har liten betydning i et samfunn som vårt, det fordrer nemlig en sortering hvor de som kom først har en forrang. Det er lite forenelig med vårt varmt og bredt omfavnede ideal om likeverd.

Når en ser alle de negative reaksjonene mot skiltet og at folks åpenbart underliggende motforestillingene til samene vekkes fra dvalen, skjønner en at en har et alvorlig problem i mangfoldets Norge. Intoleranse slås hardt ned på i de fleste kretser når det kommer til innvandrere fra alle verdens hjørner, men ”vårt eget” urfolk virker det nærmest som det hviler en aksept over at en kan hate fritt. Det er legitimt å legge toleransen til side når det er samer saken gjelder. Det gjelder ikke alle, men det er fortsatt overveldende manges holdning. Merkelig.

Jeg for min del har hatt mange negative og positive opplevelser med samer. Jeg har for min del også hatt mange negative og positive opplevelser med andre nordmenn, afghanere, iranere, svensker, briter, tyskere, amerikanere, irakere, kurdere, somaliere osv. Listen er lang. Møter man forskjellige mennesker er det også merkelig nok slik at man ikke kommer overens med alle, men det er fordi vi først og fremst er ulike mennesker.

Samene har med tiden kommet i en særstilling Ikke fordi de er så spesielle, men fordi de har blitt gjort spesielle. Det har de først og fremst blitt av norske politikere. Først var de spesielle da storsamfunnet ikke kunne akseptere at de hadde egen livsførsel og man startet fornorskningslinjen, en av mange historiske forsøk på å viske ut virkeligheten og assimilere mennesker til å bli som en selv. Også da som alltid, feilslått og mislykket. Heldigvis.

Så ble de spesielle fordi norske politikeres samvittighet på vegne av befolkningen var så stor at begynte med det som har fremstått som en evig lang avlat for all vår grusomhet. Det med rette til å begynne med, men så gikk man for langt. Den som krever, skal få, den som intet krever skal også få. Og vil du ikke ha så må du ta i mot. Politikernes samvittighet har ført til at en har pumpet inn penger til alle tenkelige formål og ikke minst avgitt rettigheter som ingen andre mennesker i landet kan nyte godt av.

Problemet er ikke samene. Problemet er at norske politikere i sin storhet og godhet har stigmatisert samene og fordelsbehandlet dem så til de grader mye, at det har vekket vantro hos folk. Ethvert menneske som får en rettighet er tilbøyelig til å benytte seg av den, det er jo en rett, men får noen langt flere enn andre, og til og med på bekostning av andre, ja da er det dømt til å vekke oppsikt.

Norsk avlatspolitikk overfor samene er en politisk forskjellsbehandling som har foregått i beste hensikt, mens som dessverre har undergravd samenes stolte kultur og arv. Det er trist for alle.

Mangfolds-Norge kan ikke påberope seg å være tolerant og mangfoldig når toleransen er selektiv.

Så til skiltet. Det er flere som snakker urdu i Norge enn det er som snakker en variant av samisk, men de var tross alt ikke her ikke først, de kom jo sist! Men det burde vel ikke bety noe, de er vel like mye verdt, de? Noe eget skilt har de dog ikke, kanskje burde de få det?

For meg er det likegyldig hvor mange språkvarianter skiltene kommer med, det viktigste er at toleranse bygges mellom mennesker og ikke bare flagges i store symboler som skilt, offentlige dokumenter, monumenter, bygninger og annet tull.

Holdninger skapes av menneskers omgang med hverandre, ikke av hva som står på skiltet. Slik sett er det mye mer interessant å spørre seg hvorfor husverten for Bodøs eneste moské fraråder dem å henge opp et skilt hvor det står at her er det en moské? Det er en langt større utfordring.

Daniel Bjarmann-Simonsen

Høyremann i Bodø og alle andre tenkelige varianter av navnet

 

 

 

 

 


%d bloggers like this: