Mellom prinsipper og menneskelighet

Ekstreme meninger får kun grobunn når folk er opprørt og våre fremste ledere avstår fra å handle godt.

Behandlingen av romfolket er en mørk side av Europeisk historie som har fulgt oss frem til vår tid. Norge er intet unntak. Som den største og mest diskriminerte minoriteten har de vært offer for det verste som bor i oss mennesker og samfunnet vårt. Det er ikke utenkelig at denne behandlingen har styrket deres tro på utenforskapet som et middel for å overleve. Den gjensidige negative holdningen som befinner seg i grenseoppgangen mellom romfolkets felleskap og storfellesskapet, ligger som en svøpe av mistillit, fordommer og i de verste tilfeller hat, over en ubevegelig historisk samfunnstilstand.

Ettersom de vestlige samfunnene har utviklet seg til å bli gjennomregulerte samfunn, har romfolkets utenforskap blitt langt vanskeligere å håndtere. Et lov- og regelstyrt samfunn vil naturlig havne i konflikt med parallelle samfunn som setter seg over eller utenfor storfellesskapet – det organiserte samfunn.

Eksemplene på slike konflikter er mange, men et dagsaktuelt finner man i min hjemby, Bodø. Her har kommunen bortvist rumenere som har valgt å etablere teltleirer i offentlige parker. Når kommunen gjør dette er det ikke fordi det er romfolk eller rumenere det gjelder, men fordi de samme reglene gjelder for dem som for alle andre. Telting er ikke tillatt for noen.

Prinsippet om likhet for loven utfordres når det tas til ordet for å suspendere lov- og regelverk for enkeltpersoner eller grupper. Det er et krav ingen kommune bør gi etter for. Den største feil en kommune, eller Norge som stat kan gjøre, er å stigmatisere romfolket ved ikke å behandle dem likt for gjeldende lover og regler.

Det å tilrettelegge for en leir ved f.eks. å sette ut et toalett i en park, synes kanskje som en uskyldig handling i seg selv, og ikke minst en god gest, men det er faktisk å gjøre romfolket urett. Det er å fravike prinsippet om likhet for lover og regler, og er i realiteten en negativ forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisitet. Et knefall for slike særløsninger, som bidrar til å sementere en etablert fattigdomstilstand, bør ikke bli vårt samfunns vei til løsning for å gi mennesker verdige liv.

Hvis vi åpner for å forlate de tradisjonelle rammene for det regulerte samfunnet, befinner vi oss ved et veiskille i historien hvor vi åpner for et segregert samfunn, uten en overordnet samfunnsorden i form av et demokrati og en rettstat. Satt på spissen vil det kunne være kimen til oppløsning av samfunnet slik vi kjenner det.

En så uskyldig handling vil naturligvis ikke, isolert sett, medføre noe så dramatisk, men den tjener godt som illustrasjon på hvorfor noen prinsipper må holdes høyt og være ufravikelige. Og når det påpekes at menneskeverdet må veie tyngst, er det nødvendig å huske på at nettopp menneskeverdet finner sin viktigste beskytter i lovverket og rettstaten. Å rokke ved den løser ingenting, og nærer kun opp under den følelsen av urettferdighet vi føler, når enkeltmennesker eller grupper forskjellsbehandles.

Men mellom prinsipper, lover og regler må en ikke miste synet av medmenneskeligheten. Vi er mennesker, vi har organisert oss og konstruert noen felles rammer for vår sameksistens. Den kontinuerlige og smidige utviklingen av disse rammene har vært vår bro til et bedre samfunn. Innenfor de samme rammene må vi lykkes å finne en løsning for romfolket.

En plass å begynne kan kanskje være å erkjenne at romfolkets utenforskap, ikke er noe mer fastmeislet en enhver annen persons utenforskap i møte med et nytt samfunn. Og at de derfor ikke må stå utenfor, men kan integreres. Og integrering handler ikke om noe mer enn å finne en balanse mellom tradisjonell livsførsel og delaktighet, i det organiserte samfunn med de rettigheter og plikter det medfører. Uten at en blir offer for sin egen selvutslettelse.

Strasbourgdeklarasjonen er vedtatt av alle de 47 medlemslandene i EU. Deklarasjonen er en strategi med konkrete tiltak som bidrar til å integrere romfolket i verdenssamfunnet og de respektive nasjonalstater. Blant annet utdannes det eksperter som utplasseres i lokalsamfunnene der romfolket bor. Der bistår de dem med å få rettigheter til utdanning, helseomsorg, bolig og jobb. Dette er et av mange steg på veien mot en god løsning.

Norge gir penger til dette formålet, men ingen byer i Norge er tilknyttet programmet. Dessuten holder det ikke med penger. Vi må også ta vår del av ansvaret. Prisen vi betaler for åpne grenser, og alle de goder det medfører, er også at vi må ta vår del av utfordringene. Vi må erkjenne at det vil bo romfolk i Norge og at de vil være våre medborgere i fremtiden. Den fremtiden starter ikke i en politisk velsignet leir på et sandtak i Oslo eller en park i Bodø. Vi må ta del i programmet og begynne integreringen.

Skal vi lykkes må det utvises uredd og handlekraftig lederskap på nasjonalt nivå. Det holder ikke å fordømme de ekstreme meningene som nå bobler opp til overflaten. De er kun et uttrykk for utrygghet og usikkerhet. Ekstreme meninger får kun grobunn når folk er opprørt og våre fremste ledere avstår fra å handle godt. Tiden er inne for å handle.

Daniel Bjarmann-Simonsen

2. nestleder, Nordland Høyre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: