Perifer sikkerhet

83% av landets totale areal ligger i nord, da blir det merkelig å forankre sikkerheten i sør.

I oktobernummeret av Forsvars Forum i 2011, uttalte Oblt. Torgeir Berg, som har hatt ansvaret for FDs konseptuelle utredning (KL), at de i arbeidet med utredningen ikke har tatt stilling til de sikkerhetspolitiske sidene av saken. Det var ikke deres bord, men politikernes. Det er en vesentlig side av saken som har blitt viet bedrøvelig lite oppmerksomhet. Forsvaret er først og fremst et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Da må nettopp sikkerhetspolitiske hensyn vektlegges.

I Pentagons “Defense Strategic Guidence” tydeliggjør USA at de har endret fokus mot Stillehavet og Asia og vil øke sin militære tilstedeværelse der. Når det samme landet bærer 75% av regningen for NATO-samarbeidet skal kutte i forsvarsbudsjettet, er det innlysende at vårt ansvar for egen sikkerhet blir større. Dette kom særlig til uttrykk gjennom oppslutningen i NATO rundt nærområdeinitiativet, som ble stadfestet i NATOs strategiske konsept, høsten 2010. Hver enkelt nasjon må ta mer ansvar for sitt eget nærområde. NATO skal hjem.

Forsvarsministeren har selv fremholdt at: “Et norsk svar på mindre penger og mindre forsvar har over tid vært å finne frem til felles løsninger enten det finner sted i NATO-, i nordisk eller i bilateral regi. Det må skapes samarbeidsløsninger som gir en økt kapasitet.”

Dette er ikke noe nytt, men en praksis i dag, bl.a. fra Bodø Hovedflystasjon. Når jeg har fremhevet dette i den pågående debatten, har Ørlandsforkjemperne, deriblandt Fylkesordfører i Sør-Trønderlag Tore O. Sandvik, hevdet at dette er et oppsiktsvekkende uttrykk for en nyorientering av vår sikkerhetspolitikk. Og et ønske om å forankre vår sikkerhet i Sverige fremfor NATO. Det er altså ikke tilfelle.

Slike samarbeidsløsninger kalles interoperabilitet  eller “Smart defence,” og er ingen nyorientering, men en sikkerhetspolitisk virkelighet som “gir en økt kapasitet,” for å bruke ministerens egne ord. Bare i år har finsk, norsk og svensk flyvåpen 82 dager samøvning i et av Europas største øvings- og skytefelt i nord-Sverige.

Interoperabilitet er en del av vår styrkeproduksjon og sikkerhetspolitiske terskel, og handler ikke om å forankre vår sikkerhet i Sverige fremfor NATO, men å bygge en substansielt og robust forsvarsmuskel over kritisk operativ masse. Altså en samlet styrkestørrelse som hever terskelen for bruk av militær makt i potensielle skjæringspunkter for konflikt med andre interessenter. Denne typen “cross boarder”- styrkeproduksjon, er vanskelig å løse fra Ørlandet pga. av lang flytid inn i treningsområdet. I fjor deltok de kun 11 ganger. Bodø 63.

Tilsvarende rekkeviddeproblem finner vi også når det gjelder samøvning med Hæren i indre Troms. I KL slås det fast at det kreves min. 40 minutter øvingstid under hvert tokt, i tillegg til flytid til og fra øvingsområdet. Fra Ørlandet er det bare mulig å produsere 10 min. øvingstid med Hæren før flyene må returnere til basen.

Samøving gjennom såkalte JAAT-øvelser (Joint Air Attack Team) og tilsvarende, er derfor ikke mulig å gjennomføre uten en base som kan styrkeprodusere i nord. En fremskutt QRA-base er kun en operasjonsbase for dette begrensede oppdraget. Og kan i praksis ikke løse behovet for styrkeproduksjon, eller levere nødvendig kapasitet ved større operasjoner.

Norge har kommet langt i moderniseringen av Forsvaret og er i ferd med å integrere forsvarsgrenene tetter sammen gjennom økt samvirke. Det nettverksbaserte forsvaret (NbF) krever større grad av nærhet mellom våpensystemene – og dermed tilsvarende lengre opphold i målområdene for flyvåpenet – når det skal avgi luftstøtte under operasjoner. Skal en kunne trene på dette må det med andre ord være kampfly i nord. Også denne aktiviteten er en del av den sikkerhetspolitiske terskelen.

Hvis F-35 anskaffelsen skal tjene sitt formål og fullbyrde overgangen til NbF, må de lokaliseres slik at de kan brukes i primærområdet som lå til grunn i plandokumentene for anskaffelsen. Noe annet vil undergrave konseptet, forsvarsevnen og vår egen sikkerhet.

Våre allierte kutter i forsvarsbudsjettene og USA ser østover. Russland og Kina øker forsvarsbudsjettene, bygger ut isbryterflåten og ser med økt interesse på nordområdene. Verdens nye geopolitiske “brennpunkt” ligger i de enorme og ressursrike nordområdene. Vi er der i dag og får stadig mer selskap. Spørsmålet nå er om vi også skal være der i morgen? Utviklingen sier ja.

Når det politiske konfliktstoffet befinner seg i nordområdene, og en kan dekke hele landet med en base i nord, da fremstår det merkelig hvis regjeringer velger å forankre vår sikkerhet i nordområdenes periferi, på Ørlandet. Fjernt fra egne ord og planer.

Daniel Bjarmann-Simonsen

2. nestleder, Nordland Høyre. 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: