Et farlig tomrom

Det bør ikke være politikerne og forsvaret som avgjøre hvordan forsvaret skal se ut, det bør det være utviklingen som gjør. Utviklingen sier nord. (europautredningen.no)

I 1992 uttalte Kåre Willoch, som leder i den daværende forsvarskommisjon, at Norge “må være forberedt å ta en større andel av en totalt sett mindre oppgave.” Med Sovjetunionens og Warszawapaktens kollaps som bakteppe, lå det i kortene at NATO måtte inn i en omfattende reform, drevet av et nytt sikkerhetspolitisk bilde og en rivende militærteknologisk utvikling. Willochs fremsynte uttalelse skal selvfølgelig ikke tillegges for tung profetisk verdi, men den gir seg likevel særlig til kjenne i dagens situasjonsbilde.

USA tar stadig en større del av den finansielle byrde for NATO-samarbeidet, så mye som 75% av alliansens virksomhet hviler på amerikanske skuldre. Dette skyldes naturligvis mye engasjementet i Afghanistan, men er også et uttrykk for de massive kuttene EU-landene foretar i sine forsvarsbudsjetter. Da NATO erklærte sitt nye strategiske konsept høsten 2010, bar det på mange måter preg av en allianse på defensiven.

“Out of area operations,” som Afghanistan, er fortsatt definert som en del av artikkel 5, men forsvaret av alliansens nærområder ble presisert som NATOs primæroppgave. Dette passet best med medlemslandenes vilje til å prioritere forsvar i stadig mer anstrengte statsfinanser. Amerikanerne på sin side kan naturligvis ikke bære NATO alene. Og nettopp fokuset på egne nærområder og et fravær av en eksistensiell trussel har gitt lille Norge en “større del av en totalt sett mindre oppgave.” Vi må verne om klodens nye “hot spot,” nordområdene – hvor 83% av landets totale areal befinner seg.

Hvis amerikanerne mister troen på NATO og ikke lenger ser verdien av alliansen, vil den i praksis være død. Det er derfor i Norges sikkerhetspolitiske interesse å overholde våre nærområdeforpliktelser – de er primært konsentrert i nord.

Forsvaret er regjeringens verktøy. Forsvarssjefens oppgave å konstruere et forsvar etter de planer og budsjettrammer regjeringen gir. Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) som ble fremlagt 24.11.11, avviker betydelig fra de plandokumenter som ligger i bunn og danner utgangspunktet for rådet. Regjeringen har vektlagt nordområdene, særlig m.h.t. bruken av de nye multirollemaskinene (kampflyene) F-35. Disse utgjør nasjonens største anskaffelse noensinne, og skal etter intensjonen i stor grad ivareta våre nærområdeforpliktelser i nord.

F-35 er et teknologisk svært avansert våpensystem som representerer et ledd i overgangen til et nettverksbasert forsvar (NbF.) Det vil ivareta mange av funksjonene til flere av dagens systemer og plattformer. Bl.a. vil to F-35 ved overflyvning til sydspissen av Svalbard innhente overvåkningsdata for omtrent hele det norske suverenitetsområdet i Barentshavet. Dette på særdeles kort tid.

F-35 er altså tiltenkt en sentral rolle i norsk territorial suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og overvåking. Dagens trusselbilde bærer preg av sannsynlige scenarier med kort varslingstid (tiden før konflikten er et faktum), som igjen fordrer kort klartid/oppsettingstid (tiden en styrke behøver for å bli operativ), kort varighet, høy intensitet, begrenset styrkeinnsats og liten geografisk utstrekning. I dette bildet er det nordområdene som utpeker seg som mest utsatt. Utgangspunktet for anskaffelsen av F-35 var å imøtekomme dette behovet.

Kontinuerlig og konsekvent militær tilstedeværelse i et potensielt konfliktområde i fredstid, opprettholder freden. Historien viser at redusert tilstedeværelse fort kan bli tolket som et uttrykk for begrensede ambisjoner. Det etterlater et tomrom. Sikkerhetspolitisk tilsier erfaringen at ethvert slikt tomrom vil bli forsøkt fylt av andre interessenter.

Det rent politiske konfliktstoffet som kan utløse en væpnet konflikt, befinner seg i sjø- og luftrommet. Dette gjør disse områdene mest utsatt med dagens trusselbilde. Kystvakten utgjør en viktig del av den daglige tilstedeværelse til havs. F-35 på sin side vil være avgjørende for å sette opp en høyest mulig terskel mot væpnede konflikter i fra, eller i, luftrommet. Dette krever stående styrker, med kort klartid, i det nærområde de skal forsvare. Derfor blir det merkelig når det i FMR foreslås å legge alle kampfly på Ørland i sør, hvor de ikke har rekkevidde til primærområdene.

Fra Bodø i dag produseres det 6000 timer tilstedeværelse i luftrommet i nord. Følger regjeringen/stortinget FSJs råd vil denne tilstedeværelse opphøre og et tomrom vil bli etterlatt (90% mindre tilstedeværelse ved etablering av en QRA/fremskutt base.) Signalet til giganter som Kina og Russland vil være svært uheldig. Langt verre er det at også USA og NATO, med like sterke interesser i områdene, vil bli etterlatt med et inntrykk av at Norge ikke opprettholder alliansens nærområdeforpliktelser.   

FSJ foreslår at F-35 utelukkende skal fungere i nord gjennom et deployeringskonsept, hvor en flytter styrker etter behov til det aktuelle området. Dette har en åpenbar svakhet i seg. Skulle for eksempel Kystvakten ikke lenger oppfattes som et reelt uttrykk for norske interesser, og at en derfra plutselig deployerer et antall kampfly i nord, vil dette bli oppfattet som krigshissing og en eskalering. Norge vil aldri være tjent med å stille seg slik at forsvarsstrukturen krever at vi senker terskelen for hva andre, og større, nasjoner oppfatter som legitim bruk av militærmakt.

Utviklingen av forsvaret går hele tiden i retning av kvalitativt – å bli bedre – og kvantitativt – ved å bli mindre i størrelse. Våpensystemene består av svært avansert og kostnadskrevende teknologi. Dette gjør at det blir vanskelig for små nasjoner som Norge å opprettholde alle nødvendige våpensystemer uten at de blir for små (kommer ned på kritisk masse) til å fungere operativt. Løsningen er interoperabilitet. Til eksempel praktiserer i dag flystasjonene i Bodø interoperatible samøving med det svenske og finske flyvåpnet. Bare i år er det lagt opp til 82 dager med slike øvelser.

Disse interoperatible øvelsene er en sikkhetspolitisk styrke. At de tre nevnte landene kan operere integrert som ett luftvåpen, øker terskelen for væpnede fremstøt utenfra. For Norge og norden er slike forsvarssamarbeid avgjørende for nasjonenes sikkerhet i fremtiden. Tømmer en nordområdene for kampfly vil også denne substansielle sikkerhetsfaktoren forsvinne.

Det bør ikke være politikerne og forsvaret som avgjøre hvordan forsvaret skal se ut, det bør det være utviklingen som gjør. Utviklingen sier nord.

Daniel Bjarmann-Simonsen

2.nestleder, Nordland Høyre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: