Når ord er alt vi har

<<også vi, når det blir krevet, for dets fred, dets fred slår leir>>

Flere aviser oppfordrer nå sine lesere til å skrive noe, si noe, uttrykke noen tanker om de ubegripelige hendelsene som har rammet landet vårt. Jeg hadde lyst til å skrive noe, men hva?

Hvilke tanker gjør en seg egentlig når den mest utspekulerte og grusomme ondskap rammer oss. Hva tenker vi? Jeg brukte lang tid på å finne noe å si. Noen tanker jeg faktisk kunne skrive, som på et eller annet vis ga mening. Det var ikke enkelt.

Det første jeg skrev var noen støttemeldinger til venner som heldigvis overlevde fysisk, men som nå kjemper for å overleve psykisk. Det siste er en kamp ingen av oss som ikke rammet kan forestille oss. De vil klare det, men livene deres vil nok alltid preges av det som har skjedd. Soldater som har overlevd krig vet hva det er snakk om.

Mange hevder at ord er fattige nå. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Ord er det eneste vi har, vi som ikke kan gi en klem eller gi en nærere omsorg enn å vise vår medfølelse med nettopp ord. Ordene er ikke bare ord, de er det fremste uttrykket for følelser for de fleste av oss, akkurat nå. Det mektigste vi har for å sammen løfte oss ut av denne tragedien. Det skal vi klare.

I dag var jeg i en minnegudstjeneste i Bodø Domkirke for å vise min respekt og medfølelse. Synet av gråtende ungdommer på kirkebenkene kan egentlig ikke beskrives på annen måte enn med denne gjengivelsen. Det var grusomt. Markeringen var sterk og vakker, i sin drakt av sorg og fortvilelse.

Det var merkelig å sitte i guds hus med den visshet om at ondskapen bak det hele hevdet å være en mann i guds ærend. Det er dessverre ikke noe nytt at ugudelige handlinger gjerne begås i guds navn og av personer som hevder å tilbe og tjene han. Det finnes ingenting guddommelige ved som har blitt gjort, og det er med vantro jeg leser at denne mørkets ridder hevder noe annet i sine vanvittige skrifter på nettet. Det står ingen gud ved hans side.

Hva veien videre blir og hva den vil inneholde er ikke godt å si. Noen hevder Norge vil være forandret for evig. Jeg vet ikke. Jeg leste en gang en sterk tekst fra et menneske som var blitt voldtatt, som nektet å anerkjenne beskrivelsen av hennes liv som ødelagt. Det synes jeg er passende å slå fast nå. Det er blitt begått et overgrep mot oss, men vi er ikke ødelagt!

Vi har blitt utsatt for noe så graverende og rystende at det vil henge ved oss, men vi må aldri akseptere at vårt samfunn skal skifte retning når ondskapen rammer oss. Det vil være å sende vår kapitulasjon – å gjøre knefall for ondskapen. Det vil gjøre ham til seirende. Det må ikke skje.

Vi har kanskje blitt fratatt vår uskyld som et åpent og fritt land, men vi er ikke fratatt våre verdier og vår styrke til å tro på dem. Det betyr at vi i fremtiden fortsatt må få oppleve ministre som sykler på jobben, kongelige som tar trikken og myndighetsbygg som ikke er barrikadert eller omsluttet av jernringer, mur og stål. Seieren for terrorismen ligger i dette, det unner vi dem ikke. Aldri.

Grusomhetene vi nå har sett gir mye ny lærdom. Terrorisme er ikke bare det dagsorden vil ha det til å være. Det er alle de mennesker som føler at deres sterke og forkastelige meninger ikke blir hørt. Det er de som forakter menneskeverdet, friheten og demokratiet. Det er de som vil herske over mennesker med hat. Disse eier ingen etniske, religiøse eller nasjonale grenser. De er drevet av hat og er et mindretall uten oppslutning fra dem de hevder å representere. De er små og få, men farlige. Derfor må de få vår oppmerksomhet. Dessverre.

At vi gir hans handlinger oppmerksomhet nå, er for å bearbeide sorgen, ikke for å nære hans sykelige behov for den. Han høster kanskje glede over det nå, men den vil bli kortvarig.

På rettferdighetens sti er villfarelsene mange, lar vi oss lede ut på dem vil samholdet sprekke og ondskapen seire. Vi må holde sammen og ikke frykte vår sårbarhet. Den er vår fremste styrke, for den gjør oss avhengige av hverandre. Og den avhengigheten gjør oss robuste og sterke i fellesskap. Derfor vil vi aldri la oss kue.

Det var mine tanker. Jeg vil gjerne avslutte med vårt viktigste løfte i nasjonalsangen:

<<også vi, når det blir krevet, for dets fred, dets fred slår leir>>

I ærbødighet for ofrene 22.7.2011. Dere vil aldri bli glemt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: