Kinesisk musikk for norske ører

I Beijing-diktatet var det bare varme ord om samarbeid, men når den kinesiske dragen fikk tale fritt, var det betydelige avvik fra opprinnelig manus. Det kom ild. (Foto:Mandag Morgen)

Nylig var den kinesiske ambassadøren på besøk i Nordland. Dette var hans første besøk til landsdelen noensinne. Det er interessant å merke seg akkurat det, da det på mange måter stadfester Kinas økte oppmerksomhet og interesse for nordområdene. I anledning ambassadørens besøk holdt han et foredrag i Bodø den 29.6. Det ble et forutsigbart, men interessant og spennende møte.

Diktatet fra Beijing, som ambassadøren leste fra, var spekket med retoriske skjønnheter, skreddersydd for å varme norske ører og hjerter. Ord som bærekraft, miljø, respekt for andre nasjoners suverenitet og havretten, klimasamarbeid, forskningssamarbeid, dialog og enda litt mer samarbeid, stod på den kinesiske agendaen denne kvelden. Ikke ett ord om ressurser. Ingen mineraler. Ingen olje og gass. Bare samarbeid.

Kina opptrer mer og mer med en naturlig selvsikkerhet, bare et land av deres økonomiske størrelse og karakter kan gjøre. Men samtidig har de har skjønt at størrelse skremmer, og at det da er viktig å snakke i vestlig diplomatiske ordlag, skal de oppnå målene sine. Ser en til det kinesiske eventyret i Afrika, er det ikke vanskelig å få øye på målene, men her hos oss er virkemidlene for å nå dem noe annerledes enn i Afrika. Det har kineserne tatt innover seg.

Ambassadørens sjarmetappe oset av et sterk kinesisk ønske om en observatørplass i arktisk råd. De vil ha tilgang til en av fremtidens viktigste arenaer, men trenger venner til å støtte dem når russerne føler seg truet av kinesisk allmektighet, og nekter dem denne plassen. Kina er ingen nordområdestat (selv om ambassadøren antydet at de er det,) men vil åpenbart gjerne bli det.

Kveldsseansen i Bodø ble i grunnen først interessant da det ble åpnet for spørsmål fra salen, etter ambassadørens nokså forutsigbare foredrag.

På spørsmål om kineserne vil investere i Norge var svaret et klart ja, dog etterfulgt av en diplomatisk beroligende pille i form en forutsetning om norsk aksept i forkant. Kineserne vil ikke krenke noen i sin fremvekst som supermakt, men de vil heller ikke krenkes selv.

Og da er vi kommet til kokepunktet for kvelden. Fredsprisvinner Liu Xiaobo. I Beijing-diktatet var det bare varme ord om samarbeid, men når den kinesiske dragen fikk tale fritt, var det betydelige avvik fra opprinnelig manus. Det kom ild.

Ambassadøren sirklet først rundt i generelle ordlag før han fyrte løs: Xiaobo er en kriminell som ikke har gjort noe for verdensfreden eller menneskerettigheter. Han er dømt for undergravende virksomhet av staten Kina og er dømt for det, slik Norge ville dømt en nordmann for slik virksomhet mot Norge, slo ambassadøren fast.

Nobelkomiteens utnevnelse er et problem, men den norske regjerings anerkjennelse av dette var å vise ringakt for Kinas lover og interne affærer. Det er et større problem. Dette har skadet det bilaterale forholdet mellom Norge og Kina og såret 1.4 mrd. kinesere, skal vi tro ambassadøren (like før hadde han fortalt om de 10 mill. menneskene i Kina som fortsatt lever uten elektrisitet, mon tro om de har fått med seg at de bør være såret av den norske regjering?)

Han slo fast at forholdet er anstrengt og at det hviler på den norske regjering å fjerne de diplomatiske hindrene dette har medført. Han sa noe sånt som: “Only those who have tied the knot, can untie the knot.” Da han fikk spørsmål om hva Norge kunne gjøre, gjentok han dette. Kanskje en observatørplass i Arktisk råd vil gjøre susen? En eller annen form for direkte eller indirekte innrømmelse er i alle fall nødvendig, skal kineserne blindgjøres for dette ”overtrampet.”

Kina har snart verdens største isbryterflåte og ser nordvestover. De er ikke bare interessert i forsknings- og klimasamarbeid. De vil ha tilgang på ressurser og nye investeringsmuligheter i de ressursrike nordområdene våre. Det er bra, men ikke ufarlig.

Den linjen kineserne har lagt seg på tilsier at Norge bør trå varsomt, men likevel i retning av økt samarbeid med Kina, samtidig som vi må unngå å tråkke våre tradisjonelle allierte på tærne. Det kan bli en linedans hvor selv vår ellers dyktige Jonas Gahr Støre, vil kunne slite med balansen. Kvelden i Bodø viste nettopp dette: Å leke med dragen er gemyttlig, men anstrengt.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: