Sprøytespisser og barnehender

Helvete for en narkoman er å fortsatt leve med rus som eneste farbare livsvei. Helvete for en småbarnsfar som meg, er hvis sønnen min stikker seg på en kanskje infisert sprøytespiss og ødelegger livet sitt før det knapt har startet.

Det er knapt noe som gjør oss mer emosjonelt engasjert enn saker som omhandler barn. Er det våre egne barn det gjelder, forsterker det seg gjerne til det irrasjonelle. I alle fall sett utenfra. Eller er jeg kanskje alene om det?

Med det som utgangspunkt kunne jeg i alle fall forklare min egen reaksjon på noe som hendte da jeg var på ferie i Trondhjem med sønnen min i påsken.

Vi var på jakt etter en park hvor vi kunne slå oss ned på en benk og nyte godværet mens krabaten fikk sprunget fra seg. 2 timer med passelig uinteressant (sett fra et barns øyne) byvandring spent fast i en trille, gjør noe med en nysgjerrig og utålmodig tass på halvannet år. Misnøyen kom klart til uttrykk.

Vi hadde vært og lekt i flere parker tidligere i ferien, det hadde gått helt fint, men jeg kunne ikke underslå at frykten for at han skulle finne noe farlig, hele tiden hengte over meg som en skygge kun småhysteriske foreldre kan kjenne seg igjen i. Frykten skulle imidlertid vise seg å være berettiget denne gangen.

I det jeg skal til å sette han ned på bakken, ser vi den, en kanyle. Den ligger der og slikker sol i all sin uvisse dødelighet og setter en arme fars sinne i kok. Alle gode ønsker for en god rusomsorg vek til sides for en stund. Glosene skal jeg spare deg for.

Bestemt satte jeg en motvillig og intetanende guttunge tilbake i seletøyet og marsjerte taktfast bort fra stedet. Det hører dog med til historien at kanylen fant søppelkurven før jeg marsjerte av sted.

Norsk rusomsorgsdebatt er omfattende og velfylt til randen med gode intensjoner. Det er bra, men virker det? Og hvem er det vi tar mest hensyn til?

I Trondhjem like ved der episoden utspant seg har de åpnet en av byens vakreste gudshus, Mariakirken, den er åpen for alle, men er først og fremst fylt med rusmisbrukere. Få andre våger seg inn dørene. I samme område ble det tidligere gjort et forsøk med å stille opp en sprøyteautomat, slik at brukerne kunne sikre egen helse ved å unngå gjenbruk og infiserte sprøyter. Til gjengjeld synes område nå utrygt for mange av oss heldige som ikke har et tungt rusproblem. Er det kanskje en fair pris å betale?

I debatten om rus har både sprøyterom og heroin på resept vært omdiskuterte løsninger. Det første er en løsning som tjener alle inntil en viss grad, fordi det får bruken noen lunde under kontroll. Den andre er et knefall for heroinets uovervinnelighet og samfunnets måte å gi opp vår utrettelige kamp for å hjelpe folk ut av rushelvete.

Rus er individuelt og rus er vanskelig. Samfunnet må leve med rus, men vi må også finne løsninger som fungerer. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, er det noe som heter. Helvete for en narkoman er å fortsatt leve med rus som eneste farbare livsvei. Helvete for en småbarnsfar som meg, er hvis sønnen min stikker seg på en kanskje infisert sprøytespiss og ødelegger livet sitt før det knapt har startet. Rus er vanskelig. For alle.

Advertisements

One Response to Sprøytespisser og barnehender

  1. Adrian Alexander Eriksen sier:

    Det er ingen tvil om at rusmisbruk er et av de store problemene vi har i samfunnet i dag, og det må jobbes aktivt for å redusere skader og hjelpe folk ut av narkomanien. Slik jeg ser det i dag så har dagens ruspolitikk feilet helt, og vi må se etter nye løsninger for å hjelpe folk ut av avhengigheten.

    For å ta det med sprøyterom først, det må jobbes mer aktivt for å få opp flere av de, med de kan vi få tunge rusmisbrukere ut av parkene og inn i kontrollerte forhold. Det ene rommet vi har i dag som ligger i Oslo viser lite resultater men er samtidig et av de mest rigide i verden, kanskje vi må se over til Vancouver der de har mindre rigide regler men de har bedre resultater. Og litt av intensjonen med sprøyterommene skal være at narkomane skal ha helsepersonell lett tilgjenglig, og kan bli et første ledd til avrusing.

    Heroin på resept et uten tvil mer kontroversielt, men det kan være nødvendig for de tyngste brukerne. Erfaringene fra Zürich ga resultater i form av lavere rekruttering til heroinmiljøer, bedre helsetilstand hos de narkomane og dødstallene stupte. Og innen et år kom de fleste seg over på metadon, altså skal de ikke ha heroin permanent, men bare i et første steg i avrusing.

    Og det er viktig at vi får de rusavhengige under kontroll av helevesenet istedenfor politiet og rettsvesenet. I stedet for at vi møter dem med håndjern og fengsel, møter vi dem med profesjonelt helsepersonell som skal hjelpe dem vek fra avhengigheten. Også får vi satt inn flere politiressurser mot de organiserte kriminelle som lever av narkotikasalg. Slik vi holder på nå er vi på veien til helvete og de som holder oppe dagens narkotikapolitikk har gode intensjoner, men den har feilet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: