Den beste verstingen

Velferdssamfunnet er en lagidrett hvor alle gode krefter sammen har sørget for at vi i Norge har den beste velferden.

I kjølvannet av avsløringene av Adeccos brudd på arbeidsmiljøloven i sykehjemsdriften sin flere steder, har det oppstått en klassisk ”ideologisk” blå-rød debatt med store innslag av kjedsommelig gjentagelser og lite konstruktivitet.

Våre rikspolitikere bruker mye tid om dagen til å ”bevise” at deres side er bedre (eller i alle fall at motpartens er minst like ille som en selv) enn den andres. Realiteten er vel at begge sider er like ille, men også like gode.

Vi har både offentlige og private eksempler på at ansatte har jobbet mer enn det loven tillater. Og på begge sider finner vi eksempler på ulovlige ”hvileløsninger” hvor de ansatte både sover i gamle bunkere og tilfluktsrom.

Men alle disse avsløringene både hos offentlige og private forteller meg ikke annet enn at det fortsatt betyr fint lite hvem som driver tilbudet. Det er altså ikke det debatten burde handle om, selv om noen ønsker at den skal det.

Det den etter min mening burde handle om, er at alle avsløringene om lovbrudd både hos offentlige og private reiser et viktig spørsmål. Et spørsmål om hvorvidt lovverket er utdatert og at systemene ikke lenger er i tråd med dagens arbeidssituasjon for de ansatte i pleie- og omsorgssektoren.

De steder hvor man har tenkt nytt og man har forsøkt ut ”oljeturnuser” og andre kreative endringer på organiseringer av arbeidshverdagen, har man lyktes. Sykefraværet er lavt og trivselen høy blant de ansatte, og ikke minst er brukerne mer tilfredse.

Problemet er bare det at ved de fleste av disse solskinnseksemplene hvor man har tenkt nytt, gjør man det på dispensasjon fra arbeidsmiljøloven. Styrken er at man i fellesskap med ledere, ansatte og fagbevegelsen har vist vilje til å prøve noe nytt, svakheten er at dette ikke har ført til noen endring av gjeldende lovverk.

At dispensasjonene lever videre er en erkjennelse om at vi trenger en mer fleksibel, men fortsatt sterk arbeidsmiljølovgivning som er tilpasset dagens samfunn og arbeidsliv.

Å diskutere hvilken lovbryter som er minst lovbryter blir da ganske meningsløst, slik jeg ser det. En slik ”hvem er best eller verst debatt” blir først og fremst viktig for dem som diskuterer, og ikke for alle andre. Jeg er først og fremst opptatt av tilbudet skal være det beste og underlagt god kontroll, uavhengig hvem som driver det.

Velferdssamfunnet er en lagidrett hvor alle gode krefter sammen har sørget for at vi i Norge har den beste velferden. Det skal vi også ha i fremtiden, men det krever at vi har et lovverk som ikke gjør verken offentlige, private eller frivillige til lovbrytere når de forsøker å tenke nytt i måten de organiserer seg på.

 

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: