Emanuels første brev

Jeg har levd lenge nå.  Selv om jeg prissetter livet, vet jeg at tiden er inne for å fortsette reisen. Jeg har lært mye på veien, årene har merket meg som raviner i goldt landskap, evig, men ikke uforanderlig. Jeg ser opp mot den lett månebelyste nattehimmelen, der opp mellom stjernene er hun, ventende på meg. Jeg kommer kjære, men først må jeg skrive, denne sagaen av fortellinger jeg har lært så meget av, den må nedtegnes slik at den ikke glemmes, det var det siste han sa til meg.

*

Et dunkelt lys avslører konturene av en gammel mann under et av rommets fire vinduer, talglyset danser lettsindig over noen gamle papirer på skrivebordet. Den gamle sukker og dypper pennen i blekkruset, disse ordene han skrev for så alt for lenge side, nå måtte han legge til noen.  Sannheten forandrer seg etter som fremtiden går inn i historien. Sønnen som aldri kom hjem fra jakten var tilbake i landsbyen, tyve år senere, og to barn rikere, lille Procida og Emanuel.

*

Han hadde forsvunnet i tåkenatten, alle trodde han var omkommet, men sannheten var en annen. Der mellom skogens stolte trestammer hadde han funnet seg til rette blant et lite vandrerfolk, de hadde tatt han til seg som sin egen og lærte ham alt som var å lære om skogen. I sin nittende vinter fant han en kvinne og lovet henne livet, de levde sammen med nomadene på de store slettene, inni de mektige dalene om sommeren og i skogens magiske favn om vinteren. Han hadde aldri glemt sitt opphav, men livet blant disse menneskene var så avslappet og fullkomment. Han ville gjerne dra tilbake å besøke sin far og mor, men veidet tok det meste av tiden.

Han hadde bare sett femten vintre da han ble skilt fra jaktlaget, nå var han en voksen mann, en far og en kriger, såret av livet. Den lykkelige tiden med nomadene viste seg og ikke vare evig, storbøndene i sør hadde fordrevet dem i lange tider, og med årene ble nomadene tvunget inn i byene til et liv som tiggere og slaver. Under et av hirdens raid rammet dem kvinnen hans med en pil, hun lå med sårsyke lenge, helt til en dag da hun ikke ville våkne. Han og barna rømte den natten hirden brant skogen.

Han hadde sloss de siste tyve årene mot hirden, nå måtte noen tape og det skulle ikke bli ham, barna skulle leve et langt liv i fred. Han dro hjemover.

*

En liten tåre ligger i øyenkroken, den gamle ser ned på den nye teksten, dette var den beste gaven han kunne fått, han fikk sin sønn og to barnebarn. Slik ble han sittende å se ned i forvitrede minner og nye beretninger. En og annen tåre fant veien ned på papiret og trakk inn, de blåste opp blekket og fikk nedtegnelsen til å virke eldre. Han smilte og så ut mot stjernene igjen, jeg kommer, hvisket han.

*

Snøen lavet ned utenfor det lille tømmerhuset, der i fjellsiden litt ovenfor landsbyen. Han var den eldste av dem alle nå, han var også den viseste, han kunne tyde tegn og skrive historie med dem. Helt siden sønnen forsvant, hadde han tilbrakt tiden sammen den forrige visemannen og knekt koden til tegnenes verden. Han hadde lest alle pergamentene som lå inn i visdomsfjellet, der inne hadde han tilbrakt år, etter hun døde, med øynene dansende over kunnskapens kilde.

Nå kunne han endelig gå ut å treffe verden igjen, men han var blitt for gammel til å gå veien ned til landsbyen. De som søkte råd kom til ham, de eneste turene han tok var dem inn i fjellet med nye nedtegninger.

*

Det var sluttet og snø, skyene trakk fra hverandre igjen og lot månen lyse opp den siste kvelden i året. Vinteren lå tung og majestetisk over landskapet. Det banket på døren. Han kjempet seg opp av stolen og tuslet med langsomme skritt mot døren.

– Dette er min far, sa en dyp mannsstemme.

– Far, dette er Procida og Emanuel, barnebarna dine.

Han ble stående å se på de to barna, smilende. Med troskyldig blikk så de opp mot den gamle, en skjeggete og furet mann preget av et langt liv, men det lyste av godhet i det sørgmodige blikket. Han så mot sønnen.

– Kan de bli her en stund, jeg vil gjerne fortelle dem en historie?

– Ja visst kan de det, hvis de vil så. Vil dere høre en historie av far, ehm jeg mener, bestefar?

– Ja, svarte ungene oppildet.

– Flott, jeg drar ned til landsbyen og gjør klart for natten hos tante Letti.

Han så mot faren – Jeg har savnet deg, vi har så mye vi må snakke om. Den gamle nikket samtykkende. De omfavnet hverandre i en etterlengtet klem, jeg savner mor, jeg også, hikstet den gamle.

Den gamle hadde bredt ut en gammel skinnfell på hvilesteinen ved utkiksposten som lå like ved visdommen, her satte han seg ned med et barnebarn på hver side og begynte å fortelle. Ut på den stjerneklare og frostkalde vinterhimmelen tegnet han figurer og tegn fra fortiden, historier om kriger og konger, fred og familier. Han fortalte profetier om folket og familiens egen historie, han fortalte om bestemor på himmelreise og om da sønnen forsvant.

Slik satte han iherdig og tegnet på himmeltaket mens kvelden ble til natt. Han stanset og så ned på de små barna i hver sin armkrok, de sov der med frostrøde kinn og et uskyldig smil over ansiktet. Han sukket fornøyd, de var nok ikke moden for å ta inn hele verden ennå. Men en dag ville de kanskje huske denne kvelden med bestefar, som et godt og varmt minne fra barndommens kalde og lange vintre. Det var et nytt år i verden.

God Jul

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: