Politiske japper

Bratt karrierekurve er ikke synonymt med bratt læringskurve, sier denne bedreviteren.

De fleste er nok kjent med begrepet YAP eller på norsk japper, et begrep som oppsto under det tidlige 80-tallets økonomiske oppsving, hvor Young Aspiring Professionals (YAP) slo seg raskt opp i finansverden og bidro til å eskalere det uunngåelig krakket i ‘89. Disse unge profesjonelle er gjerne det en forbinder med broilere, eller jyplinger om du vil. Unge ambisiøse, uredde og fremadstormende, særlig menn, som har en bratt karrierekurve, men kanskje ikke en like proporsjonal læringskurve. Det blir fort rot av sånt.

I politikkens verden har tendensen blitt at flere og flere såkalte politikere, er unge mennesker med høy utdanning og lite eller ingen arbeidserfaring.  Disse profesjonelle yrkespolitikerne er i seg selv ikke noe problem, mange av dem er habile politikere og gjør en god jobb, men blir de hovedkategorien av norske politikere ser det snart mørkere ut for demokratiet og det politiske Norge.

Unge kommunikasjonsspesialister og skrivebordsideologer, har ofte problemer med å ta inn over seg impulsene og innfallsvinklene fra den virkelige verden, ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke har forutsetning og erfaring til det. Det en ikke har erfart selv, er ofte vanskelig å forstå. Slik sett vil alltid politikere slite med å forstå ulike sektorers behov, men har de ikke engang vært i arbeidsmarkedet blir det fort langt vanskeligere.

Det blir fort et strukturelt og institusjonelt problem når flere og flere tar veien utenom arbeidslivet og rett inn i politikken. Deres karrierevei er politikken, det gjør også at – i mangel av et annet yrke å falle tilbake på – er viljen deres for å verne om eget arbeid større, og vi får en akselererende selvvernende politisk elite. Slike organisasjonskulturelle særtrekk er grundig forskningsmessig kartlagt innenfor byråkratier. Deres evne til å gjøre seg selv uunnværlig har ført til enorm apparatsvekst i mang en offentlig administrasjon.

Tilsvarende er trenden i rådgiverapparatet som omgir politikerne i deres hverdag. Også her ser en at profesjonelle PR- og kommunikasjonsrådgivere kommer rett fra skolebenken og former budskapene og konstruerer løsningene for virkelighetens verden utenfor maktens korridorer et sted. Det er bekymringsverdig at en profesjonaliserer kommunikasjonene på bekostning av fagkunnskapen – som jo tross alt er den viktigste kilden til gode politiske løsninger.

Politiske japper er profesjonelle og troverdige, dyktige, kunnskapsrike og ambisiøse, men deres pragmatiske orientering kan fort bli fraværende når forutsetningen for å kjenne det virkelige liv ikke er tilstedet. Dessuten uthuler de demokratiet hvis konstruksjon som system er basert på folkevalgte representanter som gjerne speiler befolkningen og mangfoldet av samfunnssektorer. Når det å være politiker blir et “yrke” en kan utdanne seg til, blir gruppen skremmende homogen og ensartet, det er ikke Norge tjent med.

Jeg er selv ung og har vært tjent med at partiet mitt satser på unge mennesker som vil opp og frem, det er mange partier flinke til og det må de fortsette med, men det må også la folk få litt “kjøtt på bena” før de sender oss til Oslo for å leke med de store guttene og jentene.

Så før en begynner fordele folks skattepenger og heve politikerlønn, burde en kanskje jobbet og betalt litt skatt selv? Da forstår en gjerne bedre hvordan politiske beslutninger påvirker og berører folk og næringers liv. Det kan være en nyttig erfaring.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: