Gjespende elever og ung ledighet

Nordnorske skolelever er visstnok håpløse.Det står mange stillinger ledig i Nordland og det står rikelig med mennesker i ledighetskø, særlig unge mennesker. Det skulle være naturlig å tro at den ene faktoren naturlig kunne utfylt den andre. Det er en feilslutning all den stund de unge arbeidsledige på sin side mangler kompetansen de ledige stillingene krever. Dette misforholdet mellom næringslivets etterspørsel og arbeidsstokkens tilbyderevne har blitt en kjedsommelig gjenganer som i liten grad har vist evne – på tross av utallige tiltak og forsøk – til å ta en ny retning eller form.

De nordnorske fylkene ligger i toppen på den svært så lite flatterende listen over fylker med høyest frafallsprosent. Det går en evig diskusjon rundt hva dette skyldes og hvilke tiltak en må sette inn for få disse stakkars ungdommene opp av senga og inn på skolebenken i to-tre år – slik at de i alle fall sitter igjen med et minimum av kompetanse utover grunnskolen – og kanskje til og med kvalifiserer for en av de mange ubesatte kompetansekrevende jobbene.

Mange interessante forsøksprosjekter har blitt gjennomført for å bli bukt med den negative utviklingen, bl.a. har man i Bodø forsøkt å ringe elevene og tvinge dem opp av sengen og på skolen. En jobb foreldrene har ansvaret for, som tydeligvis lærerne må belemres med. Forsøket ga positive utslag på fraværet.

Det er en klar sammenheng mellom frafall og fravær. Den som ikke er tilstede vil sjelden være i stand til å gjennomføre en skolegang med noe særlig kunnskap igjen, når den kommer ut på den andre enden. En annen viktig faktor er selvfølgelig innhold, hva er det elevene skal lære, og hva er nødvendig at de lærer?

Næringslivet skriker etter fagfolk, særlig elektrikere, snekkere, helsepersonell m.fl. Skal behovet dekkes må unge mennesker fullføre utdanningen sin, er NAV Nordlands klare budskap. Fornøyelig konkret diagnose, men hva gjør vi?  

Ulike reformer har avløst hverandre i hyppig frekvens, den ene knapt nok innført og evaluert før den avløses av den neste. Trenden har vært hele veien fra reform 94 til Kunnskapsløftet at yrkesfagene har blitt mer og mer teoretisk orientert. Den velmenende intensjonen har vært at alle, uansett utdanningsløp, skal være best mulig utrustet til å fortsette å ta utdanning på et senere tidspunkt. Den intensjonen har ført til at flere og flere nå står lenger og lenger unna å ha utdanning i det hele og store.

Høyre har foreslått en ny reform.  Enn så feil det måtte høres ut å gjenta bruken av den sammen medisinen som så langt har gjort vondt verre – er det noe fornuftig i den allikevel. <<Yrkesfagløftet>> som herligheten er døpt, har som mål å innføre egne skreddersydde læreplaner for yrkesfagene og begrense den teoretiske undervisningen – for å gjøre utdanningen mer faglig orientert og relevant – og slik også mer gjennomførbar.

Flere bransjeforeninger har hyllet forslaget, til og med tradisjonelle meningsmotstandere i de sosialistiske kretser medgir at dette kan være veien og gå. Videre utdanningsløp er tross alt fullt mulig å åpne for gjennom teoretiske påbyggingsmodeller. Ingen dører behøver å lukkes.

Da har vi nevnt en mulig løsning på innhold, men hva så med fraværet? Det er nok en viss automatikk i at jo mer en trives på skolen og med dens innhold, jo mindre fravær har en. Likevel er unge mennesker fortsatt unge med alle de laster det medfører. Det å stå opp om morgenen er ikke nødvendigvis så veldig styrt av trivselen, men mer av bedageligheten. Jeg taler av egen erfaring.

Personlig var jeg tidlig overlatt til meg selv, og måtte bli det man gjerne omtaler som ”tidlig voksen.” Dette gikk sin skjeve gang, med mer eller mindre interessante utfall. Jeg droppet ut av skolen – riktig nok på allmenne fag – fordi jeg ikke fant ikke skolen stimulerende, hevdet jeg. Fester med alt dets fornøyelig innhold stimulerte langt bedre mitt unge intellekt – det må jeg nok innrømme.

Etter en stund innså jeg at jeg mildt sagt hadde tråkket i den berømmelige salaten og at verden ikke hadde behov for meg i min daværende form. Jeg fullførte Vgs. over et år som privatist, med de resultater et nyåpenbart og motivert ungt menneske kan levere – og var fornøyd med det.

Med fare for å utlevere meg selv for mye, stoppe jeg der, og hopper heller videre til konklusjonen. Grunnen til at jeg hoppet av skoleløpet skyldtes langt fra min rettferdiggjøring om mangel på stimuli. Nei, den skyldtes ganske enkelt at jeg manglet en nogenlunde autoritær figur som kunne rive meg ut av sengen og sende meg på skolen om morgenen. Mer komplisert var det ikke.

Er en først på skolen, må en virkelig yte en sterk motvilje for å unngå at en får inn et og annet poeng i topplokket. Derfor er det så viktig at lærere og foreldre sammen sørger for at rebeller i alle tenkelig former faktisk sitter og gjesper på skolebenken og lærer et og annet – fremfor å sove i uvett hjemme til langt på dag.

Kanskje er det med mennesker som med hunder; dresseres de ikke, dresserer de seg selv. Og det med som regel – uheldige utfall.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: