Kill frenzy i Irak

Nylig offentliggjorde nettstedet WikiLeak en video (advarsel: sterke bilder) amerikanske forsvarsmyndigheter ikke ville at verden skulle se. Videoen viser en episode i Irak for 3 år siden, hvor et Apache-helikopter initierer et angrep mot en forsamling som tilsynelatende er bevæpnet.

Det er vanskelig å avklare hvorvidt de er bevæpnet, to av mennene på bakken var journalister fra Reuters og bar kamera, på avstand kan disse forveksles med våpen. Videoen viser både tegn til klar usikkerhet om hva situasjonene egentlig var, samt en pågående vilje til å skyte- nærmest for enhver pris – fra soldatenes side.

Den første skuddløsningen begrunnes i usikkerheten, etter halvannen overflight presser soldatene KO (kommandosentralen), så sterkt at de gis tillatelse til å skyte ned i folkemengden. Rundt 8 mennesker mister livet, hvorav den ene er en av journalistene. Den andre journalisten skades. En kan spørre seg om ikke en par sirkuleringer til kunne hindret tap av menneskeliv?

Videre sirkulerer de over området og registrerer at den ene journalisten forsøke å slepte seg fremover. De sikter på han og skytteren deler noen av sine tanker med oss <<Just pick up av weapon.>> Triggerlystne soldater vil skyte mer, de bare venter på et påskudd. En varebil kommer inn på området og fire menn kommer ut og forsøker å hente inn lik og hjelpe den skadde journalisten. Det er her hendelsen går fra en forklarlig misforståelse hvor en valgte å ta et minimum av risiko, til en ren slakt av ikke-truende elementer. Helikopteret fyrer løs. Støvskyen senker seg, all bevegelse er stoppet.

De kunne latt mennene i bilen hente inn likene, de kunne latt dem kjørt og forfulgt dem fra luften til landstyrker kunne avskjært dem og kontrollert hvem de var. De døde fordi de kunne drepes.

Under hele filmklippet møter en de amerikanske soldatene med vantro. De ler og brammer hverandres skyting, de fremstår som veldig blodtørstige og hensynsløse, de viser ingen tegn til empati eller forståelse for at det er ekte mennesker de skyter mot. Et eksempel er når en Humwee (feltvogn), kommer til området og kjører over en av likene <<I think he just drow over a body, ha ha.>>

Det er umulig for oss her hjemme å begripe hvilken tyngende tilværelse amerikanske soldater lever i Irak. En tildels udefinert og usynlig fiende truer fra hvert et hushjørne, kampbrødre faller for vilkårlige bombeangrep, snikskyttere og det som verre er. Følelsen av en konstant frykt for ens eget liv er overhengende, følelsen av urettferdigheten og av meningsløsheten i at de er der med sitt fredsmandat og likevel ble møtt med fiendtlighet og død. Følelsen av at den evinnelig klisjeen – om at egen overlevelse er overordnet oppdraget – gir utslag i noen av de dypest begravde og mørkeste følelsene i menneskesinnet. Følelsen av ingen følelser – intellektualiserende apati.

En kan ut fra filmklippet gjerne fordømme de amerikanske soldatene og deres overordnede. De er enkelt å finne syndebukker. Noen å hate for det som skjedde. Samtidig blir det for enkelt.

Dagens krigsteknologi er vanvittig avansert, jeg var imponert over mye av det jeg fikk se og oppleve da jeg tjenestegjorde i Hæren. Det var ingenting målt mot hva de virkelig store krigsnasjonene innehar.

Jeg hørte i radio et intervju med en noe spesiell pilot. Han fløy droner i Irak og Afghanistan. Droner er fjernstyrte kampfly hvor piloten ikke behøver å sitte i flyet, men kan styre det med en joystick fra bakkenivå. Denne piloten fløy og “tok ut mål” hver dag i de to nevnte landene, selv befant han seg hjemme bak en dataskjerm på en base i USA. Han gikk på klokken 8 om morgenene, bombet sine mål, og dro hjem til kone og barn klokken 16. Da var skiftet hans over.

Da de spurte han om hva han følte rundt det faktum at han hadde mange menneskeliv på samvittigheten, var det lite han kunne si. Avstanden til menneskene, skapte en emosjonell avstand til virkeligheten. Kan en slik avstand gjøre at en anfektes mindre av det man holder på med, kan det bety at man er villig til å gjøre ting en vanligvis ikke ville gjort om en bar en større risiko selv? Det er ikke utenkelig. Hva om en av hans nærmeste venner drepes under tjeneste i Irak, ville han da profesjonelt og uanfektet gjøre som instruert, eller ville han “rettferdiggjort” tapet av vennen?

Soldatene i helikopteret har følt og føler dødsangsten til enhver tid. Den kan gi uttrykk i mange former, som regel i kommer den frem i kynisme, brutalitet og mangel av empati. I helikopteret var de relativt trygge, men med en RPG (håndbemannet bakke til luftmissil), kunne de fort blitt historie. Når frykten for eget liv overstiger viljen til å ta risiko, da får man subjektivt sett fornuftige beslutninger. Objektive og etterpåkloke alternative beslutninger kan man selvfølgelig servere i det uendelige i ettertid. Det forandrer likevel ikke hvordan soldater tenker og handler når “det brenner på dass.”

I min tjenestetid gjorde vi ulike former for sjokktrening (kamptrening under ekstremt stress). Min erfaring var at på det tidspunkt folk følte frykt og stress, mistet mange grepet og gjorde instinktivt egosentriske handlinger for selv å overleve. En kan aldri trene nok på mestring av pressede situasjoner, og aldri vil et treningsfelt i hjemlandet bli en skarp situasjon i Irak.

Poenget mitt er at disse soldatene er ikke ondsinnede mennesker, men produkter av omgivelsene. De er resultatet av et umenneskelig press i en umenneskelig situasjon i et umenneskelig oppdrag.

Selv om det kan se ut som et dataspill for oss som ser det på skjermer her hjemme, følte soldatene – av de overnevnte årsaker – reell frykt Distansen i slike helikopter gjør nok at soldater blir mer ivrige på å skyte, og føler mindre med det de skyter. Men poenget i dette tilfellet er at alt dette er underordnet. Medfølelsen for de menneskene som døde på bakken var allerede borte før helikopteret lettet den dagen. De ble et resultat av hva krig gjør med mennesker.

Man kan anta at soldater under press ukentlig begår drap med tvilsom ryggdekning og trusselvurdering. Når soldater har kommet inn i denne apatiske mentaliteten blir terskelen lavere for å ta liv og vurderingsevnen mer motivert for egen overlevelse og ikke fornuft.

Dette rettferdiggjør på ingen måte den likvideringen filmen viser, men den belyser at det finnes alltid minst to måter å forstå en hendelse på. Nettopp det faktum bør være nok for å holde alle her hjemme for god til å ta fordømmende sider med den ene eller andre parten. Det gir ingen mening, for det finnes ingen endelig definerte sider i krig. Og for oss som betrakter kriger fra sidelinjen, fortjener begge sider forståelse og medfølelse, uavhengig om man er for eller mot krigen i utgangspunktet.

Advertisements

4 Responses to Kill frenzy i Irak

  1. thomaslg sier:

    Du sier begge «sider» fortjener forståelse og medfølelse. Om du her snakker om soldatene når du sier «sider», er jeg enig. Soldater er sendt ut i krigen, de startet ikke krigen selv. De gjør som de blir kommandert til å gjøre, og deres holdninger er i stor grad en konsekvens av hvordan de blir kommandert.

    Men noen forståelse og medfølelse for de som startet krigen i Irak har jeg ikke. De har ansvaret for hundretusener av drepte i Irak, stortsett irakere, men også amerikanske soldater som måtte ofre livet sitt for en løgn.

  2. Daniel sier:

    Med sider mener jeg alle de som er elementer og verktøy for sterke politiske krefter, det være seg soldater fra begge sider og viktigst av alt, sivilbefolkningen.

  3. Sebastian sier:

    Bra skrevet Daniel.

    Seb

  4. Daniel sier:

    Mange takk, Seb 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: