Lønnsoppgjør og bedriftsbeskatning – en sammeheng?

Torsdag satte partene for byggfagene seg ned for å forhandle årets lønnsoppgjør. Fellesforbundet på arbeidstakernes side, og Byggnæringens Landsfobund på den andre siden. Lønnsoppgjør er alltid spennende, dette oppgjøret intet unntak.

Fellesforbundet gikk tidlig ut og imøtekom BNLs ønske om et moderat oppgjør. Det var et godt utgangspunkt, men det desverre er ikke alltid samsvar mellom det som blir sagt og det som blir gjort.

I 1988 var minstelønnen i byggebransjen 87% av snittlønnen, i dag er den nede i 72%. I følge Fri Fagbevegelse er målet å komme opp i 85%. Dette er i og for seg en sunn målsetning for å unngå et uforholdsmessig stort sprik innad i bransjen, men målet synes vanskeligere å nå når man stadig presser på for et generelt lønnstillegg i tillegg til yterliggere økonomiske krav.

Byggebransjen fikk i langt større grad enn en rekke andre sektorer føle finanskrisen på kroppen. Lavkonjunkturen førte til færre kontrakter og følgelig mindre virksomhet. På tross av dette økte gjennomsnittslønnen for håndverkere i bransjen med 2.6% i 2009 (SSB.) En vekst som er svært representativ for lønnsutviklingen i Norge siden 1990-tallet. Lønnen overstiger prisveksten, og folk sitter igjen med mer å rutte med. Norge har utelukkende hatt reallønnsvekst de siste 20 årene.

Snittlønnen i Norge i dag er 34.200 per måned, håndverkere ligger i snitt på 31.500. Noe som både reflekterer bransjeforskjeller, oppgjørshistorikk og ikke minst utdanningsnivå.  I tillegg til snittlønnen kommer overtid og ubekvem arbeidstid, noe som plasserer håndverkerne noe over snittet.

Regningen for lønnsutviklingen  betales naturligvis av arbeidsgiverne, som allerede har lønn som sin største produksjonskostnad. I dårlige tider blir fort resultatet permitteringer av overflødig arbeidskraft, det gjør at ytterliggere lønnskrav gjerne kan fremstå som usolidariske overfor alle de som har mistet jobben, det er åpenbart ikke til hinder

Siden 2000 har vi hatt en formidabel lønnsfest med henimot 30% vekst, kjøpekraften til den gjengse borger er svært god. Vilkårene for bedriftene derimot er en annen historie.

Bedriftene beskattes fortsatt for arbeidende kapital, les formueskatt, uavhengig av inntekt og likviditet. Går en bedrift med underskudd må den likevel betale formueskatt, noe som betyr at det må tas verdier ut av selskapet for å betale, eller enda verre at det må tas opp lån. Det er dårlig næringspolitikk, det er dårlig arbeidspolitikk.

Når bedriftenes skattebyrde tynger, og lønnspresset øker blir fort resultatet at alle taper. I første omgang bedriftseierne som må legge ned driften, i neste omgang de ansatte som mister jobbene, og i siste instans fellesskapet som taper viktige skatteinntekter og som i tillegg må dekke ledighetstrygd for de som mister jobben.

God vilkår for næringslivet er det som legger grunnlaget for verdiskapning og arbeidsplasser. Når fagforeningene krever høyere lønn er det fordi det er jobben deres å sikre sine medlemmer best mulig vilkår, men en annen og viktig del av jobben deres bør være at de skal kjempe for at arbeidsplassen kan fortsette å eksistere. Da er det ikke alltid like gunstig å skrike om høyere lønn. Hvis lønnskravet ikke står i forhold til bransjens markedssituasjon, blir det fort et krav som sparker ben for medlemmene deres.

Hadde fagforeningene vært like opptatt av bedriftenes vilkår som sine medlemmers, hadde de kunne stått samlet om å stille krav til regjeringen om bedre vilkår for arbeidsplassene.  Gode vilkår for bedriftene gir bedre forutsetninger for gode lønnsforhandlinger for de ansatte.

Så når nå Fellesforbundet og BNL fortsetter forhandlingene etter påske, burde kanskje Fellesforbundet tenke på hva det egentlig er de ber om. Én ting er at de vil heve minstelønnen, noe som burde være hovedkravet, men det er noe helt annet når de krever å en generell lønnsøkning for en sterk lønnsgruppe i, en om dagen, markedssvak bransje. Det kan fort ende må å ikke tjene verken medlemmene, bransjen eller fellesskapet.

Motsetningen mellom ansatte og arbeidsgivere er på mange måter en utdater konfliktlinje, særlig når fagforeningene heier frem næringsfiendtlige regjeringer som bryter ned grunnlaget for arbeidsgiveren mulighet til å holde ansatte. Forsvinner lønnsomheten i driften på grunn av for høy beskatning og lønninger, da forsvinner også arbeidsgiveren en ønsker å rette lønnskrav til ved neste oppgjør. Det kan umulig være bra for de fagforente.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: