3 dager i Kiev

13/04/2014

20. januar. Klokken nærmer seg halv tre ukrainsk tid. Norwegians rute DY1521 setter fart. Flyet rister og jeg blir trykket bak i setet. Hjulene letter fra rullebanedekket på Borispol lufthavn og forsvinner inn i flykroppen. Neste gang de berører landjord er vi i Norge. Jeg ser bort på min reisekamerat, Stian, og sier – Nå forlater vi Ukrainsk jord. Han nikker ettertenksom. 3 dager i den Ukrainske hovedstaden har gjort inntrykk for livet.

*

Det nærmer seg jul, men arbeidsdagene er fortsatt lange og hektiske. Kalenderen skriver 25. november og mye gjenstår før en kan begynne å glede seg til et lite avbrekk i julen. Jeg er på vei til Brussel for noen møtedager der.

De siste dagene har jeg i forbifarten fått med meg noe av norske mediers dekning av demonstrasjonene i Kiev. Det gjør inntrykk.

Jeg vier saken noen linjer på Facebook:

«Det er unektelig et tankekors at ukrainere nå tar til gatene og braker sammen i voldsomme opptøyer, fordi styresmaktene bøyer av for russisk press og ikke inngår en handels- og samarbeidsavtale med EU. På vår side av Europakartet kjemper enkelte krefter en innbitt kamp for å komme ut av vår viktigste handels- og samarbeidsavtale, EØS-avtalen. Oljesmurt nasjonal selvforherligelse kommer til uttrykk i mange uforståelige former.»

Jeg skulle senere lære at folkeopprøret handlet om langt mer enn det.

Flyet lander i Brussel. Jeg slår på telefonen. 15 «likes.» Jeg haster avgårde til et møte nede i Europakvartalet. En gryende ukrainsk revolusjon forlater min bevissthet for en stund.

*

Protestene i landet fortsatte de neste dagene og situasjonen ble mer spent. Den 29. november ble det klart at presidenten, Viktor Yanukovych, ikke ville signere avtalen med EU, som etter planen skulle undertegnes under Eastern Partnership Summit i Vilnius.

30. november våkner norske medier i en ukrainsk blodtåke. Slikt blir det overskrifter av.

Myndighetene hadde sendt Berkut – spesialpolitienheter – utstyrt med batonger, skjold, tåregass- og sjokkgranater for å rydde Uavhengighetsplassen i hjerte av Kiev, angivelig fordi demonstrantene sto i veien for jule- og nyttårsforberedelsene. Fredfulle demonstranter – i all hovedsak studenter – og tilfeldig forbipasserende blir brutalt banket opp. 75 mennesker ble skadet. Flere land fordømmer voldsbruken.

1. desember tente vi vårt første adventslys her hjemme i Norge. I den ukrainske hovedstaden tok mellom 400.000 og 800.000 mennesker til gatene i protest mot myndighetenes voldsutøvelse. Rådhuset og flere sentrale bygninger i Kiev okkuperes av ulike fraksjoner, partier og bevegelser. En teltby slås opp på Maidan Nezalezhonisti – Uavhengighetsplassen. Tidligere på dagen hadde lokale myndigheter forbudt demonstrasjoner både på Maidan og andre tilstøtende områder. Nå var de selv kastet ut.

Over 160 mennesker ble skadd under sammenstøtene, hvorav mesteparten demonstranter.

Dagene som fulgte, fortsatte de fredfulle demonstrasjonene. 8. desember var den tredje søndagen på rad med massemønstringer. Nærmere 500.000 demonstranter fra hele landet var samlet for å markere sin motstand og kreve presidentens avgang. De to neste dagene begynte myndighetene en omfattende mobilisering med flere mindre sammenstøt rundt om i byen.

11. desember forsøkte myndighetene seg på et voldelig, men mislykket forsøk på å rydde Maidan for fredelige demonstranter. Hendelsen møtte massiv kritikk fra USA og EU.

I tiden som fulgte var det flere store mønstringer og Maidan ble bygget ut med flere telt og barrikadene forsterket. Et stort og sentralt område av hovedstaden var beleiret og myndighetenes forsøk på voldelig fordrivelse var mislykket.

På nyttårsaften, som for ukrainere er en dag som gjerne tilbringes med god mat hjemme sammen med familie, var over 200.000 mennesker samlet på Euromaidan.

*

Det er søndag 12. januar. En rolig helg har kommet til veis ende. Jeg ser på nyhetene. En reportasje fra Kiev, litt ut i sendingen, fanger min oppmerksomhet. En demonstrasjon finner sted på Maidan, slik det gjør hver søndag. To dager i forveien har det vært noen mindre sammenstøt mellom politi og demonstranter. Det hele synes langt mindre dramatisk enn for bare en måned siden, men det er fortsatt engasjement og glød for saken.

Jeg har lenge kjent på en lyst til å reise ned for å danne meg et bedre bilde av hva det hele egentlig dreier seg om. Jeg vil snakke med de som brenner for saken. Jeg vil vite hva som driver dem. Hva de vil. Hvor de vil…

Jeg tar opp mobilen og sjekker mulighetene for å reise til Kiev. Norwegian har direkterute. Det er ikke dyrt. En lettsindig søndagsflørt har på kort tid utviklet seg til noe mer alvorlig. Det er faktisk mulig å reise. Skal jeg gjøre det? Skal jeg dra alene eller sammen med noen? I så fall med hvem? Vil jeg angre hvis jeg ikke gjør det? Brått bestemmer jeg meg og slår det hele fra meg. Jeg tenker at jeg er trøtt og omtåket. Det hele vil være over i morgen.

Jeg er våken igjen. Det er morgen. Jeg klarer bare å tenke på en ting: Jeg må dra.

På vei til jobb spør jeg Trine om jeg kan dra til Ukraina. Hun svarer kontant ja. Jeg tenker hun ikke vet hva det dreier seg om, men jeg klamrer meg til hennes ja. Det er ikke til salgs, uansett pris. Hun legger til at jeg ikke får reise alene. Rimelig krav, tenker jeg. Det er sikker best slik.

Senere på dagen kjører jeg Trine og Sebastian hjem. Jeg har modnet på tanken og begynt å sjekke litt rent praktiske forhold. Jeg forteller litt om situasjonen i landet. Hun holder fast på sitt ja, men forhandler frem en tur til Tromsø. Det var ikke mye å forhandle på. Vi får det vi trenger, begge to.

I bakgården av rådhuset parkerer jeg bilen og ringer Stian. Jeg tenker at han er den eneste jeg kjenner som på sparket kan tenke seg å hive seg med på noe slikt.

Etter en lengre samtale om alt utenom Ukraina, skyter jeg inn:

– Du, vi skal ikke dra til Kiev?

Jeg forteller kort om tankene mine om hvorfor. Han nøler ikke med å si ja. To timer senere sitter vi på telefon foran hver vår pc og bestiller flybilletter og booker en leilighet.

Vi blir stille og spør hverandre hva vi holder på med. Tre dager senere, uten at særlig mange vet noe om vår lille reise, setter vi oss på et veldig forsinket fly til Oslo.

Etter en mellomlanding, og en Latvisk øl på flyplassen i Riga, lander vi på Borispol. Det er midnatt. Vi setter kursen inn mot sentrum av Kiev. Vi har forsøkt å lese oss opp på situasjonen, men vet lite hva vi egentlig går i møte.

*

16. januar banker presidentens parti, regionpartiet, og kommunistpartiet igjennom en serie med lovendringer. Hele saksbehandlingen i parlamentet fremstår som en farse. Mye av innholdet blir først gjort tilgjengelig for parlamentsmedlemmene etter de har votert for dem.

Flertallet er rigget og lovendringen bankes summarisk med 38 sekunders gjennomsnittlig behandlingstid per lov. Lovene er nesten en blåkopi av Putins anti-demonstrasjonslover i Russland. Ukraina tar et monumentalt skritt bort fra demokratiet og i retning diktatur.

Slikt blir det bråk av.

*

Taxien vår suser raskt av sted på en overveldende motorvei med 4 felt i begge retninger. Langs veien står høyreiste boligblokker på et utalls antall etasjer. Noen er nye og elegante. Andre mer slitt og grå, slike vi gjerne forbinder med gamle sovjet. Alt er stort og majestetisk. Vi er små og langt hjemmefra.

Vi begynner å nærme oss sentrum. Flere pene bygninger åpenbarer seg. Vi svinger inn i en bakgård. Sjåføren stanser. Det er lite som tyder på at vi er kommet til rett plass. Det er mørkt og lite innbydende. Utenfor bilen lusker noen hjemløse rundt i søppeldunkene som står inngjerdet like ved. Sjåføren ber om telefonnummeret til de som leier ut. Jeg gir det til ham og han ringer. Han får kontakt og forteller oss at noen er på vei for å ønske oss velkommen.

Sjåføren er en høy og bredbygd mann. Han ser mer ut som en kriger enn en taxisjåfør. Han sitter trangt, men virker veldig tilfreds. Han kan få ord engelsk, men er veldig hyggelig og hjelpsom. Lite tydet på det ved første øyekast.

Midt i bakgården står det en lykt. I lysskjæret dukke det opp en tynn ung mann. Vi går ut av bilen. En stram eim av urin slå imot oss. De hjemløse karene snur seg mot oss og begynner å snakke høylytt. Det kan virke som de snakker til oss. Vi nikker og lar det bli med det. Den unge tynne mannen rekker ut hånden. Vladimir, sier han. Daniel, sier jeg. Welcome, fortsetter han med en bred russisklignende aksent. Thank you, svarer jeg.

Vladimir snur seg til de hjemløse og sier noe med en krass tone. Han gestikulerer på en slik måte at det virker som om at han vil ha dem bort derfra. Han snur seg mot meg igjen, hilser på Stian og beklager møtet med uteliggerne. Vi sier at det ikke er noe å beklage. De har gått nå. Det lukter ikke lenger urin.

Vladimir viser oss veien til inngangen. Den er på den andre siden av bakgården. Et opplyst skilt og noen planter gjør at inngangen fremstår noe mer gjestmild. Han holder opp døren for oss. Vi går inn i en liten gang. I hjørnet, før den svinger til høyre mot heisen og trappen, er det en dør inn til en leilighet. En gammel kone med skaut stikker hodet ut for å se. Klokken er halv ett på natten.

Heisen minner ikke om noe vi har sett hjemme. Det er et gammelt bygg med historisk innhold. I fjerde etasje har utleierne kontorene og resepsjonen. Resepsjonen er en kontorpult. På den står et par betalingsterminaler, en datamaskin og en skriver. Det er forholdsvis moderne og står nokså grell kontrast til alt annet ved dette bygget.

Vladimir forteller oss at vaskedamen ikke er ferdig med å gjøre klart rommet vårt. Vasking klokken halv ett om natten, bemerker jeg litt lattermildt til Stian. – Ja, slik må det være, repliserer han. Vi er jo i Ukraina! Hvordan de hadde løst det hvis flyet vårt var i rute, forblir et ubesvart spørsmål. Vi var fornøyde med endelig å være fremme.

Vi spør Vladimir om det er noen butikker i nærheten, vi tenker å kjøpe litt vann. Han gir oss en nok så komplisert forklaring, så vi beslutter bare å gå ut og se.

Vi går gjennom bakgården og ut på en stor og bred gate. Den er monumentalt utformet og bærer preg av å være en av hovedgatene. Vi visste at vi bodde sentralt og nært en hovedgate, men midt på natten var det vanskelig å orientere seg. Ikke spesielt interessert var vi heller. Vi ville sove etter en lang dag på reise.

Et og annet menneske var å se under noen gule gatelys. De gikk rolig forbi. Det var sludd i luften og vått på gaten. Vi fant flere små tradisjonelle mørkegrønne aviskiosker. En av dem var åpen. Vi gikk litt videre for å se om vi fant noe som kunne minne mer om en butikk, men snudde raskt og gikk tilbake til aviskiosken. Etter en runde med internasjonalt tegnspråk og babelsk forvirring, fikk vi kjøpt oss fire øl og noen flasker vann.

Tilbake i resepsjonen fikk vi nøklene og ble vist veien til vår leilighet. Vi bodde i etasjen over. I dunkelt lys gikk vi opp en trapp som ikke så ut til å ha fått en håndverkers omsorg, siden den ble bygget mange tiår tilbake. Døren til leiligheten var trukket i skinn og så nærmest polstret ut. Vladimir åpnet døren og vi gikk inn.

En lavmælt dame gikk rundt og gjorde den siste finpussen. Leiligheten var helt grei, men fravek noe fra bildene vi så på nettet. De var nok knipset en gang på nittitallet. Da det var nyoppusset. Vladimir ga oss telefonnummeret sitt og sa at vi bare skulle ringe, dersom det var noe vi ønsket. Vi takket og ønsket hverandre en god natt.

Da vi skulle legge vannet i kjøleskapet oppdaget vi at det levde sitt eget liv og fungerte etter sitt eget forgodtbefinnende. Det slo inn og ut flere ganger bare de første minuttene. Vi ringte Vladimir. Kort tid etter sto han i døren. Han beklaget så meget og lovte at han skulle sende husreparatøren påfølgende dag. Reparatøren så vi ikke noe til. Vladimir så vi aldri igjen. Romtemperert vann ble en del av sjarmen.

Det sukket i det vi åpnet vær vår øl. Vi skålte for at vi endelig var fremme. Så tok vi kveld.

*

Larmen av kamprop, musikk og taler vekte meg. Mitt rom hadde vindu mot Khreschatyk-gaten, hovedgaten vi hadde gått langs samme natt. Det var blitt morgen og det var tydeligvis mye aktivitet inne i det okkuperte området. Enten måtte det være veldig nært, eller så var det bare veldig høylytt det som foregikk der.

Jeg slo på tv-en. Det var en uforståelig affære helt til jeg fant en musikk-kanal. Den var omtrent det eneste som ikke var dubbet. Etter hvert fant jeg også noen engelspråklig nyhetskanaler. Ingenting om situasjonen i Kiev.

Jeg skrudde på dusjen for å kjenne om det var varmtvann. Jeg må innrømme at jeg hadde ingen store forventinger etter møtet med kjøleskapet. Forventingene var også blitt dempet etter å ha gitt opp å finne et glass. Det eneste som var å finne i kjøkkenskapene var et part-tre kaffekopper i gult glass og en pakke salt som så ut til å bære en produktdesign fra en tid da slikt ikke betydde noe.

Vannet var varmt. Jeg gikk i dusjen. Det ble kaldt. Rommet var utstyrt med to såpestykker. Det var alt. Standarden var satt og stemningen likeså. Det ble en del av opplevelsen og gjorde egentlig ingenting. Vi kunne selvfølgelig valgt å bo på et vanlig hotell, men det ville ikke vært like sjarmerende.

Leiligheten var helt grei, selv om mye manglet og lite fungerte. Ved første forsøk på å bruke sengen på mitt rom, ramlet jeg igjennom. Det passet dårlig for en trøtt og gretten nordlending langt hjemmefra. Den manglet bunnplanker. Det var heldigvis to enkeltsenger satt sammen. Den med vinduet hadde planker og søvn ble ikke noe problem etter noen private runder med nødvendige fraser lite egnet for gjengivelse her.

*

Etter at vi hadde bestemt oss for å reise, begynte jeg å undersøke mulighetene for å finne kontaktpersoner som kunne hjelpe oss. Vi hadde liten kjennskap og kunnskap om det meste, og tenkte at noen lokale kontakter kunne være en god plass å begynne. Etter mange google-søk, en rekke e-poster og noen facebookmeldinger, oppnådde vi kontakt med de rette folkene.

Utgangspunktet vårt var at vi skulle lage oss et faglig program for dagene, hvor vi skulle begynne med å møte kontaktene våre og få et innblikk i konflikten. Så var tanken at vi kanskje skulle tillate oss en runde for å oppleve noen severdigheter den siste dagen. Den planen, som så mange andre planer, ble noe utfordret i sitt møte med virkeligheten.

Vi fikk ordnet oss et møte med den norske ambassadøren, Jon Elvedal Fredriksen, han skulle forestå oss litt «startkapital» for oppholdet. Møte med ambassadøren rakk vi imidlertid ikke, da vi ble stående Kjosfast i Bodø, men vi fikk et nytt møte lagt til mandag. Møtet bar mer preg av en devaluering, men det får vi komme tilbake til senere.

Videre skulle vi møte den norske masterstudenten, Arve Hansen, som hadde vært øyenvitne for norske medier under de første opptøyene. Vi hadde også oppnådd forbindelse med Euromaidans organisasjon og ordnet oss en kontakt der som het Sviatoslav, han ledet PR-senteret fra «Trade Unions-bygget,» i hjertet av det okkuperte området på maidan.

*

President Yanukovych ble aldri fengslet, men han ble kastet. Nå er han i eksil i Russland. Russiske myndigheter nekter å utlevere han til Ukraina.

President Yanukovych ble aldri fengslet, men han ble kastet. Nå er han i eksil i Russland. Russiske myndigheter nekter å utlevere han til Ukraina.

Et vakttårn med utsikt mot barrikaden like ved leiliheten vår.

Et vakttårn med utsikt mot barrikaden like ved leiliheten vår.

Småtrøtte fant vi veien ut til Khreschatyk-gaten. I dagslys åpenbarte alt seg mye klarer. Bare noen steinkast unna sto den første barrikaden, innenfor lå det

okkuperte området. Lite viste vi om hvilke spilleregler som gjaldt, men vi så tilsynelatende vanlige folk gå inn og ut forbi vaktene, så vi gjorde det samme. Det gikk fint.

Området innenfor besto av en stor teltlandsby. Lukten av brent ved hang tungt i den røykfylte luften. Aggregater duret taktfast mellom teltene.

Rent innenfor barrikaden hadde demonstrantene satt opp et fengselsbur. I det satt en figur av presidenten fastlenket med armene til hver side. Vi fortsatte opp gaten mellom teltene mot maidan.

På veien sto en rekke mennesker antrukket i gult med hendene formet i en sirkel over hodet. Vi tenkte at dette kanskje var en markering i forbindelse med okkupasjonen og gikk nærmere for å se og kanskje få noen i tale. Det viste seg at markeringen hadde ingenting med saken og gjøre, men handlet om kinesiske myndigheter forfølgelse av Falun Gong i Kina. Vi gikk videre.

Juletreet på Maidan

Juletreet på Maidan

Etterhvert åpenbarte Uavhengighetsplassen seg foran oss. Det påbegynte, men aldri sluttførte juletreet fra 29. november, var tildekt med flagg fra mange ulike bevegelser, men et flagg dominerte – det karakteristiske blå og gule ukrainske flagget.

Vi tok oss en runde rundt på plassen og så oss omkring, før vi fant en restaurant for en matbit. Jeg begynte å kontakte Sviatoslav og Arve, for å avtale ett treffpunkt litt senere på dagen. Vi ble enige om å treffe Arve i sekstiden ved Maidan, mens Sviatoslav ville møte oss der vi bodde.

Det ukrainske kjøkkenet viste seg, som så mange andre øst-Europeiske kjøkken, å være veldig bra. Vi nøt måltidet lenge, før vi fant veien tilbake til leiligheten for å møte Sviatoslav.

*

Det begynte å bli kjølig i luften så vi gikk tilbake litt tidligere for å kle på oss litt varmere klær. Telefonen til Stian ringte. Sviatoslav sto nede i oppgangen. Vi gikk ned.

Sviatoslav var en høy og høyvokst ung mann. Han hadde håret kjemmet til side og var velkledd. Han snakket veldig godt engelsk. Vi hilste høflig og takket for at han tok seg tid til å møte oss. Med seg hadde han en ung dame som het Maria Nevskaya. Hun hadde ingen formell rolle, men kjente Sviatoslav og var sterkt engasjert i saken. I det vi sto i oppgangen og hilste, stakk den gamle damen med skautet hodet ut døren. Vi lærte etterhvert at det var en del av hennes daglige rutine, nemlig å sjekke hvem som kom og gikk inn og ut av bygningen. Hun hilste aldri tilbake, men virket likevel veldig koselig.

Sviatoslav og Maria ville vise oss rundt på Maidan og fortell oss om situasjonen i landet og bakteppe for den. Han var veldig engasjert og kunnskapsrik. Vi slapp knapt til med spørsmål. Ikke var det nødvendig heller, i utfyllende detalj fortalte han oss det meste vi lurte på.

De tok oss inn i de okkuperte områdene og fortalte mens vi gikk. De første demonstrasjonene var drevet av studenter og intellektuelle, men mange, særlig i vest-Ukraina var enig med dem om at landet ikke burde orientere seg mot Russland, men mot EU. Det var dette vi trodde demonstrasjonene fortsatt handlet om, men det var bare en av mange forhold som var utslagsgivende. Siden hadde det bare eskalert og mange interesser hadde funnet hverandre i en felles kamp mot myndighetene.

Da «berkut» banket opp studentene den 29. november vekte myndighetene til liv en folkeoppreisning de antagelig aldri hadde forestilte seg mulig. Utallige feilgrep senere har forverret og eskalert situasjonen unødig. Mange ukrainere reagerte sterkt på at bevæpnede politistyrker banket opp fredelige og forsvarsløse studenter. En pensjonert offiser fra det den gamle sovjetiske røde hær, oppsummerte det godt «Når politiet begynner å banke forsvarsløse ungdommer, da er det nok. Det kan vi ikke akseptere.» Han hadde ingen sterk formening om valget mellom Russland og EU, men var opptatt av rett og galt. Det var mange med ham.

Sviatoslav fortalte også at etterhvert som myndighetene fortsatte med sine voldelige fremstøt mot fredelige demonstranter, blåste det liv i en ulmende misnøye i folkedypet mot korrupte styresmakter.

Etterhvert ble folkeoppreisningen politisert og opposisjonene hev seg på. Med ulik agenda, sluttet de seg til demonstrantene. Partibevegelsene er ressurssterke og bidro til å holde liv i det som etter hvert har tok form av en revolusjon drevet av folket, men med hjelp fra opposisjonspartiene. Hele konflikten har båret preg av at opposisjonen påvirker, men styrer ikke folkeopprøret. De har ikke eierskapet og er på mange måter både kjærkomne, men i realiteten ubudne gjester.

Sviatoslav og Maria tok oss til det okkuperte rådhuset. Det var okkupert av høyreekstreme partier. Deres tilhengere var beskjedne i antall, men de vokser stadig.

Sviatoslav legitimerte seg og forklarte en av vaktene vårt ærend. Vi gikk inn i resepsjonene. Det var folk overalt. Mange bar kjepper, skjold og hjelmer. Det var en spent stemning. Det var ventet at det kunne bli sammenstøt på grunn av de nye lovene, som i praksis forbød alt myndighetene ikke likte. Jeg spurte om jeg fikk lov å ta bilder underveis. Det var helt i orden.

Vi gikk opp trappen mot noe som kunne minne om en bystyresal. Før vi gikk inn tok vi en runde på platået rundt trappehuset. Der sto en stor fotball med en rekke autografer på. Den var et minne fra da Ukraina og Polen var vertskap for fotball-EM i 2012. Langs veggen like ved var det satt opp en vegg som tegnet opp Ukrainas historie.

Vi gikk videre inn i bystyresalen. Salen var storslått og vakker. I grell kontrast var den prydet med flagg av en rekke nasjonaliteter og høyreekstreme partier. Julepynt og et juletre gjorde ikke synet mindre spesielt. I enden av salen sto det en rekke bord på rad langs kortveggen, bak dem satte det menn som åpenbart hadde et ledende og koordinerende ansvar for de høyreekstremes bevegelser. Sviatoslav og Maria forklarte oss litt om betydningen av de ulike flaggene og hvilke partier de tilhørte. Det var mye informasjon og små nyanser, men vi fikk med oss det viktigste.

Over døren på vei ut av salen, hang et stort sort-hvitt bilde av en mann. Jeg spurte hvem han var og om han var en symbolskikkelse for de høyreekstreme. Sviatoslav forklarte raskt at det stemte at mange av de høyreekstreme hadde trykket han særlig til sitt bryst, men at det var uenighet om hva og hvem han egentlig representerte.

Bystyresalen og portrettet av Bandera.

Bystyresalen og portrettet av Bandera.

Bildet var av Stepan Andriyovych Bandera, en nasjonalistisk revolusjonær under krigen. Bandera ønsket et uavhengig Ukraina, og allierte seg med nazistene for å drive tilbake sovjeterne, men ble falt i ryggen av nazistene. Han ble lenge vurdert som en fascistisk leder, men vurderes av mange ukrainere – fra alle lag av befolkningen og med ulike politisk orientering – som en uavhengighetshelt. Et symbol på det uavhengige Ukraina. I 2010 ble han utnevnt til ukrainsk nasjonalhelt til store protester fra Russland og Polen.

På Maidan var det mange som tok Bandera til inntekt for sitt syn. Noen så på ham som et symbol på et uavhengig Ukraina, frakoblet både Russland og EU, andre som et symbol på et nasjonalistisk og fascistisk Ukraina. Til felles for mange av de som brukte Bandera som et symbol i sin kamp, var at de alle kjempet for et Ukraina fritt fra korrupte styresmakter.

*

Vi forlot rådhuset og bevegde oss opp til Maidan-plassen. Sviatoslav

snakket på inn- og utpust. Vi stilte spørsmål ved den minste pause. Vi fikk et tydeligere og tydeligere bilde av situasjonen – hva det hele egentlig dreide seg om.

Ved Maidan var det som regel mye larm av ulike aktiviteter, særlig fra scenene hvor det stort sett det foregikk noe døgnet rundt. Appeller, sang og underholdning. Den ortodokse kirken var også tilstede. De hadde rigget opp egne høyttaleranlegg hvor de fremsa prekener og ba. Som de fleste industrialiserte land har kirken fått svekket sin posisjon i folket. Revolusjonen var en god anledning for å forsøke å gjenvinne terreng. Kirken sto ved folkets side. Det syntes ikke å gjøre nevneverdig inntrykk.

Vi passerte barrikaden mot regjeringskvartalet. Sviatoslav måtte tilbake til PR-hovedkvarteret. Vi takket han for turen og ønsket han lykke til. Vi snakket om å møtes neste dag. Vi så han aldri igjen.

Berkuts første barrikade på veine til regjeringskvartalet.

Berkuts første barrikade inn til regjeringskvartalet.

Hit, men ikke lenger. VI skimter presidentens kontor lenger ned i gaten.

Hit, men ikke lenger. VI skimter presidentens kontor lenger ned i gaten.

Maria skulle ta oss videre opp til regjeringsbygningene og videre forbi for å vise oss vakre bygninger og fortelle oss litt mer om Kiev. Like forbi barrikaden møtte vi den første politisperringen, den besto av noen gamle busser fra sovjettiden, som var plassert på tvers over veien. Vi kjente adrenalinet strømme ut i blodet. Et tiltalls «berkut» sto og holdte vakt. De var utstyrt med skjold, hjelmer, køller og skuddsikre vester. Folk passerte dem uanfektet. For oss var det det første møte med ukrainske politimyndigheter.

Vi gikk et stykke videre langs veien og tok til høyre inn i gaten hvor presidentens kontor befant seg. Gaten var nesten tom. En gammel hvit lada sto parkert foran en nedtagget mur som strak seg på tvers av gaten. Bak den sto det et 20-talls «berkut.» Tilsvarende murer var å se lengere ned i gaten. Det hele var helt uvirkelig. Vi beveget oss fritt mellom og innenfor områder som på den ene side var okkupert av folket og på den andre side tungt befestet av væpnede styrker. Stillingskrigen var til å ta og føle på. Begge sider fryktet det neste angrepet. I mellomtiden levde folk vanlige liv.

Det ble mest prat om den spente situasjonen og det vi så rundt oss. Kievs vakre sider fikk vente til en annen gang. Vi skulle etter planen møte Arve og han var kommet til Maidan. Vi gikk derfor tilbake til barrikadene ved de okkuperte områdene for å møte han.

Arve var en veldig kunnskapsrik og reflektert mann. Han hadde bodd og studert flere år i den hviterussiske hovedstaden Minsk. Han snakket flytende russisk. Han hadde tjenestegjort ved ambassaden i Kiev, men var nå masterstudent i russlandstudier. Tema for oppgaven ble brått endret da revolusjonen brøt ut. Vi lærte mye av Arve, han delte velvillig med all sin kunnskap og innsikt. Vi har også hatt mye kontakt med han i ettertid, for å følge situasjonen og utviklingen i landet.

IMG_8044

Arve og Stian ved opprørenes barrikade mot regjeringskvartalet.

Arve viste oss rundt og tegnet et enda klarer bilde av situasjonen. Han trakk linje tilbake i tid og frem til i dag.

Etter noen øl og på en bar inne i de okkuperte områdene, tok han oss videre til universitetsområdet og parken hvor statuen av Lenin hadde stått. Nå sto bare sokkelen igjen. Noen dager tidligere hadde opprørere revet han ned. Lignende hendelser skjedde rundt om i hele landet, men særlig i de vestlige og ukrainsk-dominerte områdene.

Vi fant oss en restaurant, spiste en sen middag og tok farvel. Vi ble enig om å møtes dagen etter. Det gikk ikke helt som planlagt.

Jeg og Stian tok turen tilbake til maidan for å se oss litt rundt og hilse på opprørerne. Det begynte å bli sent på kveld så det var ikke like mange tilstede som tidligere på dagen, men vaktlagene og en del andre demonstranter holdte stand. Ved scenen var det fortsatt appeller og underholdning for et knippe småkalde tilhørere som sto og vaiet med flagg i vintervinden.

Folk var vennlige og imøtekommende. De færreste kunne engelsk, men vi fikk til å kommunisere på et vis. Det fleste visste godt hvor Norge var. Vi ble invitert inn i et av teltene av noen vaktkarer som var ferdig på sitt skift. De viste oss rundt og forsøkte etter beste evne å forklare både situasjonen i landet og de mer nære ting om hvordan hverdagen i de okkuperte områdene var.

De ga oss på både mat og drikke. Vi takket først høflig nei, vi tenkte at de kanskje trengte det mer enn oss, men de insisterte.

De var alle fra andre steder i Ukraina. De hadde reist inn til byen for å kjempe mot det korrupte regime. De fleste av dem hadde vanlige jobber og familie, men nå hadde de permisjon og kone og barn ventet hjemme.

Det regjerte en streng disiplin. Alkohol var forbudt for alle som hadde ansvarsoppgaver og de hadde strenge vaktplaner de fulgte. De var imponerende velorganiserte og forberedt. De hadde da bitt seg fast i bykjernen i flere uker. Uker ble etterhvert til måneder og etter hvert også et maktskifte i landet. Selv om de var imponerende velorganisert, var det vanskelig å se for seg at de skulle vinne, dersom myndighetene skulle bestemme seg for å sette inn makt for å slå ned på okkupasjonen. Det skulle etterhvert vise seg at vi tok feil.

 

This slideshow requires JavaScript.

*

Søndag. Klokken er 15:59. Det hadde vært store demonstrasjoner på maidan. Over 200.000 mennesker hadde tatt til gatene for å protestere mot de nye og diktatoriske lovene Janukovitsj fikk banket igjennom tre dager tidligere. Det var ikke vanskelig å forstå. Lovene var ekstremt ytterliggående og forbød i praksis all virksomhet som kunne minne om motstand mot myndigheten.

–          Dersom man kjørte i grupper med mer enn 5 biler ville man få inndratt førerkortet og bilen i to år.

–          Dersom man blokkerte inngangen til noen hjem – 6 år i fengsel.

–          Dersom man spredte «ekstremistisk» materiale -3 år i fengsel.

–          Massedemonstrasjoner – 10 til 15 år i fengsel.

–          Ærekrenkelse av offentlige tjenestemenn – inntil 2 år fengsel.

–          En kunne bli dømt til flere år i fengsel uten rettsak.

Listen var lang og den gjorde Ukraina over natten om fra å være demokratisk land styrt av korrumperte ledere, til et land på vei inn i diktatur. Det kunne ikke folk akseptere.

En tekstmelding tikket inn fra Arve. «Hei, er dere på Majdan eller i nærheten av opptøyene? Jeg er på vei til sentrum nå. Arve.»

Vi hadde vært opp og snakket med opprørere til langt på morgenen og ikke fått noe søvn. Vi fikk oss noen timer søvn på øyet litt utpå dagen og var på vei til en Maidan for å finne oss en restaurant å spise. Vi ante lite om hva som var i gjære. Jeg svarte: «Hei. Takk for i går. Vi er der om litt. Møtes og ta en øl?»

Tre kvarter senere fikk jeg svar:

«Hei, takk til dere også. Kanskje en øl senere, jeg må til sammenstøtene og dokumentere. Pass på, det er mye tåregass og antagelig voldelig.»

Jeg leste det opp til Stian. Han fikk et alvorlig drag over fjeset. Vi diskuterte om vi skulle bevege oss nærmere for å observere og kanskje få pratet med folk som var på vei inne i kampen. Vi ble enig om å se det an. Aller først skulle uansett finne oss en matbit.

På restauranten sto det en tv på. Vi ble vitne til voldsomme opptøyer. Røyk og brann fylte gaten hvor slaget sto. Det var enorme folkemengder. I bølger angrep opprørerne massive politistyrker som hadde etablert en bred og solid front på tvers av plassen. Utenfor hørte vi drønnene av det vi var vitne til på tv-skjermen.

En times senere sto vi på Maidan. Vi skulle møte Arve. Plutselig dukket han opp. Han virket opprømt. Han spør om vi har med skjerf. Jeg spør hva vi skal med det. For tåregassen, repliserte han raskt. Han hadde to skjerf så jeg fikk låne et av dem. Arve hadde vært ved fronten og skulle tilbake. Vi skulle følge han, men først ville han ha en matbit – på McDonalds. Det hele virket helt absurd, men føyde seg inn i det merkelige situasjonsbildet.

På Maidan er det to McDonalds. Begge er åpne og fulle av folk. Noen er bare der for en matbit for kanskje så å dra hjem. Andre kommer inn med skjold, hjelm og køller. Et kjærkomment avbrekk fra fronten som befinner seg bare et par-trehundre meter unna. Vi lar oss fascinere av denne merkelige dualiteten mellom revolusjon og «business as usual» vi er vitne til. Det hele setter oss i en merkelig sinnstilstand. Vi kjenner ingen frykt. Det føles unaturlig, men slik er det.

Oprørere på vei mot fronten.

Oprørere på vei mot fronten.

Vi tar veien til fronten for å få et blikk på situasjonen. På vei bortover møter vi en konstant trafikk av opprørere på vei til og fra fronten. De har ulik utrustning. Mange av de på vei fra fronten er skadet, noen blør fra hodet. Andre virker bare slitne. Smellene fra sjokk- og tåregassgranater begynner å bli øredøvende og man merker at de slår mot brystkassen. Takfaste slag av metall mot metall og trommer fyller slagmarken med en motiverende stemning.

Store produksjonsrekker av opprører er etablert. Noen står med stålrør og bryter opp brostein, andre sender stenene fra person til person og fremover mot fronten eller til depoter i nærheten. I tillegg til molotovcocktailer er brostein opprørenes skyts. Politiet svarte først med tåregass og sjokkgranater, men etterhvert begynte de å skyte gummikuler i de som sto foran oss. I dagene som fulgte ble de første skarpe skuddene løsnet og flere mennesker drept.

Vi fant et høydedrag med rimelig god oversikt over slagplassen. Arve var opptatt av å fotografere og filme det som foregikk. Vi sto slik en stund og fulgte bølgene av demonstranter som kastet stein mot politiet. Plutselig flyr en Molotov cocktail gjennom luften. Den lander på et busstak og slukner etter hvert. Kort tid etter kommer en skur av Molotovs og vi blir vitne til at flere politimenn blir brent levende. Folk jubler og roper slagordene sine høyt og taktfast. Vi tror ikke våre egne øyne.

Vi føler ingenting. Bare enn en merkelig fornemmelse av opprømthet. Det vi er vitne til er ikke avskrekkende. Det kan synes om at vi bare observatører. At det vi ser ikke angår oss. Det er ikke vår krig derfor har vi heller ikke noe å frykte. Etter hvert som tåregassen fyller øyne og lunger innser vi at vi er langt mer involvert enn vi føler.

Arve forsvinner ned i folkemengden for å få nærmere bilder. Vi holder stand på høydedraget. Det var det siste vi så til han. Litt utpå kvelden får vi bekreftet at han kom seg ut av området uten å bli skadet. Vi kan puste lettet ut.

Mens vi står på høyden kommer vi i samtaler med en del av de som kjemper. En mann jeg får en prat med heter Sergei. Han forteller at han var tolk under Balkan-krigen. Han har sett mye IMG_8155grusomt. Alt det han har sett og opplevd gir han en motivasjon til å kjempe for at korrumperte ledere ikke skal få ødelegge for folket og landet deres. Han bryr seg lite om handelsavtalen og spenningen mellom EU og Russland. Han vil bare leve i et ordentlig samfunn hvor demokrati og rettsvern gjelder. Han har ingen tilknytning til noen av de politiske bevegelsene. Han sier de fleste som kjemper ikke har det. De er vanlige folk. Opposisjonspartiene har bare hengt seg på. Han liker det dårlig, men sier at de også er viktig fordi de bidrar til å holde liv i revolusjonen rent materielt. Han har ikke lenger tillit til politikere, det er bare ord med dem. Han mistenker at opposisjonen bare vil profitere på revolusjonen og skaffe seg makt, men ikke for å utgjøre en forskjell.

Jeg noterer flittig det han sier og takker. Sergei takker på sin side oss for at vi er interessert og for at vi har reist ned for å lære om konflikten. Han ber oss ta med det vi er vitne til hjem til Norge. Verden må få vite hva som foregår her, avslutter han.

En annen mann jeg møter mellom skyene av tåregass og bølgene av sjokkgranater, er Vladimir og sønnen hans Michael. Han er fabrikksjef og sønnen student. De deltar i opptøyene når de kan, men det er krevende å kombinere jobb og revolusjon. Om noen timer skal han hjem og sove litt, før han drar på jobb. Etter jobb skal han delta i opptøyene igjen. Det er mange som han. Ikke alle har mulighet til å vie seg til revolusjonen, men de bidrar når de kan.

På dette tidspunktet er ordet revolusjon brukt, men konflikten omtales fortsatt som opptøyer. Noen uker senere er det ingen tvil om hva verden er vitne til.

Vladimir er oppgitt over myndighetene. Han har sett seg lei av korrupte ledere som beriker seg på befolkningens bekostning. Han vet ikke hva som kommer ut av opptøyene, han har ikke den store troen på forandring, men kan ikke annet enn å støtte opp om saken og kjempe.

Kampene tilspisser seg. Mengden granater og Molotovs øker. Granatene slår ned stadig nærmere oss. Bak oss begynner en folkemengde å rive ned noen gjerder. Gjerdene flyttes ned mot fronten

This slideshow requires JavaScript.

for å styrke barrikadene. Bølgende av demonstranter er massive og de bombarderer politiet. Vannkanonene spyler ned demonstrantene, men fånyttes, stadig nye bølger kommer.

Demonstrantene har etablert en fremskutt front tett på politiets barrikade bak en utbrent buss. Bak et kringvern av skjold bombarderer de politimennene bak barrikadene. Politiet retter konsentrerer vannkanonen mot skjoldmuren og fyrer av en mengde sjokk- og tåregassgranater. Demonstrantene må etter hvert gi etter for iskaldt vann i den kalde vinternatten, svinende tåregass og sjokkgranatsmerte. Den fremskutte fronten bryter opp. Under tilbaketrekningen rammes noen av demonstrantene av gummikuler. Vi innser at konflikten er i ferd med å trappes opp.

Til tross for dette snur en av demonstrantene og løper tilbake. Han stiller seg opp og gjør noen ablegøyer for åpen scene. Folk begynner å le. Politiet begynner å spyle han med kaldtvann. Mannen trosser femten ugjestmilde kuldegrader og svarer med å ta av seg skjorten og fortsette. Etter stund er mora over og mannen blir tatt hånd om av noen med-demonstranter.

Skjerfet jeg hadde fått låne hos Arve var til god hjelp mot tåregassen, men det sved mye og vi hadde mye pustebesvær. Plutselig dukket det opp en forsyningsmann som delte ut masker mot tåregassen, like etterpå kom den en annen med mat. Smurte skiver. Vi kunne jo ikke kjempe på tom mage, må vite.

Trine ringte meg dessverre da vi sto midt oppi det hele. Hun ble redd. Jeg forsto henne, men prøvde med min egne overbevisning om at jeg ikke var i fare – å ufarliggjøre det hele. Det var det rene sludder, men der og da føles det slik. Først i ettertid har det demret for meg hva vi egentlig hadde opplevd. Det var en nyttig overlevelsesmekanisme der og da, men en mager trøst for henne, tusenvis av kilometer unna. Mellom granatdrønnene lovte jeg at vi i skulle trekke oss ut av området. Det skulle viste seg lurt.

Vi gikk en siste tur opp på høydedraget for noen bilder. Plutselig slo det ned flere granater bare noen fåtalls meter unna oss. Tåregassen veltet nedover mot der vi sto. Jeg hadde akkurat da tatt masken ned fra ansiktet. Jeg fikk knapt til å puste og øynene knep seg sammen. Folk begynte å løpe ned fra haugen. Sjokkgranatene detonerte rundt oss. Stian forsvant og jeg måtte finne et område hvor det var mulig å få luft. Jeg løp det beste jeg kunne og fikk underveis på meg masken. Vi viste lite om dette var et angrep og om vi hadde noen i hælene. Ingen var interessert i å stoppe opp for å finne det ut. «Berkut» hadde ikke for vane å utvise forsiktighet.

Det viste seg å være en avledning for å gi inntrykk av at det var åpnet en ny front. Det var det ikke og kampene fortsatte. Vi vendte ikke tilbake. I stedet fant vi oss en bar ikke langt fra fronten hvor vi fikk samlet tankene over en øl. Sammen med frontkjempere som ville varme seg og ha en pust i bakken, satte vi der midt i den ukrainske natten med hvert vårt ølglass. Utenfor gikk revolusjonen sin gang. Opprørerne var en velsmurt maskin som aldri stoppet.

Et polsk journalistteam kom inn for et avbrekk. Den ene av dem hadde en stor bandasje rundt hele hodet. Da vi spurte hva som hadde skjedd, svarte han nærmes uanfektet at han hadde fått en stein i hodet da han sto i front for å ta noen bilder. Om en stund skulle de tilbake før de litt senere skulle ta kveld.

Jeg kikket på bildene jeg hadde tatt med telefonen. Jeg kom til å tenke på at jeg hadde mottatt noen underlige meldinger fra fremmede nummer. Det skulle vise seg å være meldinger fra både myndighetene og opprørerne. Opprørerne advarte mot «provokatører på barrikadene,» eller såkalte «tituski,» provokatører betalt av myndighetene for å skape situasjoner som kunne rettferdiggjøre maktmisbruk. Mange menneskeliv skulle etter hvert gå tapt på grunn av «tituski.» Myndighetene på sin side sendte meldinger hvor de advarte folk som befant seg i de okkuperte områdene om at de var en del av ulovlige opptøyer.

Jeg lastet opp en filmsnutt på facebook, av det vi hadde sett og sendte noen meldinger hjem. Norge var fjernt og fremmed. Dagen etter skulle vi møte ambassadøren og reise hjem.

*

Det var morgen. Larmen fra Maidan var påtagelig. Litt fjernere hørte vi drønnene fra fronten. Kampene pågikk fortsatt. Jeg hadde hatt på følelsen at myndighetene ville sette inne tyngre skyts og storme, for slik å avslutte det hele. Det gikk rykter om at store styrker var beordret inn fra andre byer. Det var vanskelig å forestille seg at demonstrantene ville holde stand.

Vi pakket sammen, sjekket ut og fant oss en taxi. På vei til ambassaden så vi at demonstrantene hadde brukt natten flittig. Barrikadene ved alle innganger til det okkuperte området var betydelig forsterket og vaktholdet flerdoblet. T-banenedgangen var totalt forseglet. De forberedt seg på det verste.

IMG_8207Vel, fremme ved ambassaden var det godt å hvile blikket på det norske riksvåpenet. Etter en kort id-kontroll slapp vi inn. Vi åpnet døren inn til forværelset. På innsiden møtte vi blikket til kongeparet. På veggen hang et forgylt portrett. Det ga en god følelse.

Etter en et interessant møte med ambassadøren fant vi oss en restaurant i en kjeller. Noen damer jobbet med å forberede en lunsjbufeet. Vi kjøper hver vår suppe. På tv-skjermen ser vi bilder fra opptøyene. En buss brenner. Utenfor hører vi drønnene av granater. Den ukrainske revolusjonene lever videre.

*

I ettertid har mye skjedd i Ukraina. Det som startet med en politisk misnøye i befolkningen mot et korrupt og kleptokratisk regime og en post-sovjetisk livsstil, har ført landet inn i et storpolitisk maktoppgjør hvor gamle grensedragninger mellom øst og vest har fått sin renessanse.

Et sterkt Russland ønsker å beholde Ukraina nærmere Moskva enn vesten. Før revolusjonene var ambisjonen å binde Ukraina til seg etter Hviterussisk modell, nå står slaget om å beholde landet nært og nøytralt.

Ukraina er ikke Russland. Russland er en stormakt med tilhørende ambisjoner. Det preger kulturen, det preger folket. Ukrainerne definerer seg ikke som en stormakt og ønsker heller å inngå som en del av et storpolitisk maktspill. Folket i Ukraina reiste seg mot kleptokratiet og vant. Hva som venter dem nå er uvisst. Hva de ville og fortsatt vil ha oppsummerte en dame fra Donetsk veldig godt da hun sa «Alt jeg ønsker er å få bo i et land hvor jeg ikke må bestikke noen for å få en barnehageplass.»

Et ønske hun delte med et helt folk. Et ønske som skapte en imponerende folkereisning. Et ønske som vant, men som nå blekner i lyset av storpolitikkens oppgjør på verdensscenen.

Heltene på Maidan vet hva de kjempet og døde for, men ikke hva landet får som takk for at de ofret sine liv.

 

 

Det var godt å komme hjem...

Det var godt å komme hjem…

 

 

 


4 tapas for 5

31/12/2012
Slik så det ut da vi valgte markere den nest siste kvelden av 2012 med å servere gode venner litt romjulstapas :)

Slik så det ut da vi valgte markere den nest siste kvelden av 2012 med å servere gode venner litt romjulstapas🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har fått mange påpakninger om å legge ut oppskrifter fra mine kjøkkeneskapader, som fra tid til annen utførlig dokumenteres med bilde og beskrivelse på facebook. Her er et første forsøk på en grundig imøtekommelse av disse påpakningene🙂

4 tapas for 5

Er du ensom kokk kan det fort ta et par timer å tilberede alt. Dødtiden i den ene retten benyttes til å tilberede en av de andre. Gjør gjerne alle råvarene klare før du begynner.

Croquettas de jamon (skinkeqroquetter)

Du trenger:

Ca 1 kg. Poteter (Amandine synes jeg er gode)

Ca. 100 gram revet Mozzarella

2-3 egg

1 ss estragon

1 ss gressløk (fersk eller tørr)

2 ss persille (fersk eller tørr)

Salatskinke eller smårettsbacon (eller noe annet, her er mulighetene mange litt skogssopp f.eks)

Salt og pepper

Strøbrød/strøkavring

Olivenolje (eller tilsv.)

Slik gjør du:

(Av en eller annen grunn aksepterer ikke bloggen formateringen fra word hvor punktene var oppgitt 1,2,3 osv. Vel, vel, la gå)

  1. Skrell og kok poteten i salt vann. Nå de er ferdigkokte moses du dem i en bolle.
  1. Bland mosen med ca. 50 gram revet mozzarella, persille, estragon, gressløk og 1 egg.
  1. Smak til med salt og pepper.
  1. Lag små kaker. Legg litt ost og skinke i en stripe. Klem/rull dem sammen og form de til en pølse. (De kan lages i alle størrelser. Nederlenderne lager de gjerne store, mens spanjolene tradisjonelt foretrekker dem små)
  1. Legg croquettene på et fat og sett dem i kjøleskapet (begynn med andre retter mens de står og blir mer faste i formen.)
  1. Like før de andre rettene er klare pisk opp 1-2 egg. Rull croquettene en etter en i egg og så i strøkavring.
  1. “Rullstek” dem til de blir gylne. Bruk sterk varme.

Aioli (hvitløksmajones)

Du trenger:

Majones (helst ekte)

Hvitløk

Sitron/lime

Salt og pepper

Olivenolje

Slik gjør du:

  1. Hell en pose eller to med majones i en skål
  1. Finrasp (slik får du utnyttet mest av hvitløken, synes jeg) eller press noen hvitløksbåter og bland dem i majonesen. Smak til underveis og husk at det tar litt tid før hvitløken “setter seg” og begynn heller med for lite enn for mye.
  1. Smak til med litt sitron, salt, pepper og olivenolje.

Gambas al Ajillo (hvitløksreker)

Du trenger:

Ca. 200 gram med reker, helst store. Reker i lake er sistevalget. De blir fort seige, men er bedre enn ingenting

Masse hvitløk (4-10 båter/fedd)

½ – 1 ts. Chilipulver eller en finhakket liten fersk chili

Olivenolje

Salt og pepper

Slik gjør du:

  1. Forvarm ovnen til 225 grader
  1. Skiv opp hvitløk etter ønske og putt dem i en passende ildfast form (ikke spar på hvitløken – jo mer, jo bedre)
  1. Hell på olivenolje i slike mengder at det vil dekke rekene nå de skal tilføres.
  1. Bland i chili, salt og pepper i passende mengder.
  1. Tilsett rekene
  1. Gjør gjerne dette i god tid (gjerne timer) før rekene skal stekes slik at de kan ligge og marineres.
  1. Stek rekene i ca. 10 maks 12 minutter midt i ovnen. Stekes de for lenge kan de fort bli seige.

Papas arrugadas (rynkede poteter)

Du trenger:

Poteter etter ønske både i type og smak

Havsalt

Mojosaus (nærmere forklaring følger under)

Slik gjør du:

  1. Kok godt vaskede poteteter i rikelig med havsalt
  1. Like før de er ferdige heller du av vannet og damper dem uten lokk.
  1. Legge dem på serveringsfatet og hell over mojo.

Mojosaus

Det finnes antagelig like mange typer mojo som spanske familier. De vanligste mojosausene er grønne eller røde. Jeg foretrekker de røde. Her er det bare å lete etter gode oppskrifter på nettet. Selv har jeg bl.a. kjøpt ferdig mojo i Spania, men også mojokrydder som passer min smak og slik at jeg kan lage saus selv. Ellers kan f.eks bruke denne oppskriften.

Du trenger: (til ca. tre porsjoner, tilpass mengde etter antall poteter)

3-8 fedd hvitløk (etter smak)

1 rød paprika

1/2 rød chili (chilipulver kan også benyttes, men fersk er best)

1/2 ts spisskummen

1 dl olivenolje

1/2 ts paprikapulver

1-2 ss soltørkede tomater

Salt og pepper

¼-1/2 lime eller sitron

Kan også smakes til med litt eddik

Slik gjør du:

  1. Rens hvitløk, chili og paprika
  1. Skvis ut juicen av sitronen/limen
  1. Miks alt i en blender til det får en kremet konsistens
  1. Smak til med salt og pepper.
  1. Varm sausen forsiktig og hell den over potetene

Tortilla española (spansk (potet)omelett)

Du trenger:

3-4 forholdvis store poteter

3-4 egg

1-2 små løker eller 3/4 av en stor løk

2-3 hvitløksfedd/båter

Salt og pepper

Olivenolje

Slik gjør du:

  1. Skrell potetene og skiv dem opp (forholdsvis tykke skiver, en halv centimeter +)
  1. Skrell og rasp/eller press hvitløken
  1. Skrell og skiv opp løken og del skivene slik at du får mange tynne løkbåter
  1. Stek potetskivene på svak/middels varme. Snu dem underveis. De skal ikke bli nevneverdig brunet.
  1. Dekk til potetene med løk og hvitløk.
  1. Legge et lokk på og snu potetene, løken og hvitløken underveis. Stek til potetene er møre. De kan brunes litt, men ikke for mye (dette tar litt tid.)
  1. Visp egg, salt og pepper i en bolle og legg potet- og løkblandingen forsiktig i bollen.
  1. Legge blandingen i pannen og stek på svak varme. Vend et par-tre ganger før du lar den “sette seg.”
  1. Når blandingen har satt seg/stivnet til og begynner å bli tilfredsstillende stekt på den ene siden, gjøres følgende:

                    a)      Smør litt olje på en tallerken og legge den over pannen. Snu pannen slik at omeletten havner på tallerkenen med den stekte siden opp.

                    b)      Forsiktig lar du omeletten skli med den ustekte siden ned i pannen.

  1. Stek omeletten ferdig og legg den på et fat hvor den kan hvile litt.
  1. Del den opp i pizzastykker eller på annet vis og server den sammen med aioli og de andre tapasene.

Avsluttende ord:

Det å få alle rettene klare samtidig er ikke bare enkelt, men har du råvarene klare gir det meste seg naturlig, sånn høvelig i den rekkefølgen jeg har satt opp oppskriftene i denne sammenstillingen. Ellers kan det være lurt å ha en tom oppvaskmaskin klar ved din side. Det blir en del oppvask underveis.

Server med brød og gjerne god rødvin.

Lykke til og god fornøyelse🙂

 


Highlander (and other stories)

28/12/2012
De beste reisene er gjerne de hvor sinnet har fått mer innhold enn bagasjen.

De beste reisene er gjerne de hvor sinnet har fått mer innhold enn bagasjen.

I år gjorde jeg det. Jeg bestilte billettene og dro. I mange år har jeg hatt lyst til å dra på fottur i det skotske høylandet, men aldri før gjort alvor av det. 2012 er året jeg kan hake av denne guttedrømmen som gjennomført. Det blir nok noen flere haker på samme drøm i årene fremover også. Jeg skal definitivt tilbake!

*

Skottland har alt. Storbyer med fantastisk kunst, arkitektur, kultur, historie, uteliv, shopping og minneverdige matopplevelser. Små sjarmerende og romantiske landsbyer. Spektakulær natur fra dramatisk klippekyst, lange hvite sandstrender, forblåste grønne øyer til majestetiske grønnkledte fjell i høylandet. Ikke minst har Skottland uendelig med whisky og golf; for de som behersker den edle drikkekunsten og en god backswing.

Skottland oser av stolthet og historie. Når en setter bena på skotsk jord får man en klar fornemmelse av at det ikke er upløydmark en beveger seg på. Det gjør en ydmyk og nysgjerrig.

*

Jeg begynte turen min i Aberdeen, Skottlands svar på Stavanger. Den skotske oljehovedstaden ligger nordøst i landet og teller ca. 200.000 innbyggere. Byen har hatt en betydelig posisjon i skotsk historie lenge før det sorte gullet gjorde seg gjeldende. Aberdeens historie går så langt tilbake som til 1200-tallet. Mye av den praktfulle arkitekturen bærer preg av dette. I dag handler Aberdeens rolle i den skotske geografien og økonomien, om sin ubestridte posisjon som oljehovedstad.

Mitt første opphold i Aberdeen ble kortvarig. Jeg var ikke engang i selve Aberdeen. Jeg landet på flyplassen, ved forstaden Dyce, som er bygd opp rundt en tidlig middelalderkirke dedikert til Biskop St. Fergus, som virket på 700-tallet. Jeg var forsinket fordi Widerøe hadde kansellert flyvningen min og jeg ble overført til en senere flyvning med SAS.

Forsinkelsen forskjøv hele tidsplanen min, men så lenge jeg kom jeg meg til Skottland var jeg fornøyd. Det var mandag 23. juli.

Tiden gikk og den nye flyvningen ble forsinket. Jeg hadde da allerede sendt en rekke e-poster til ulike taxi-selskaper i den nordvestliggende byen Inverness, for å høre hva de kostet å komme seg derfra til landsbyen Aviemore i høylandet, som var utgangspunkt for min fottur. Toget til Aviemore fra Invernesss ville jeg nemlig ikke rekke som planlagt på grunn av kanselleringen. Og med de stadige forsinkelsene spøkte det også for om jeg i det hele tatt kom meg til Inverness.

Flyet gikk til slutt og jeg landet i tide på flyplassen i Aberdeen og gikk derfra i en god halvtime til Dyce Station og rakk toget til Inverness. Jeg feiret med å kjøpe en Tennent’s, en lokal pilsner, fra en hyggelig mann som gikk gjennom toget med salgstralle.

Togturen til Inverness gikk langs kysten og noe inn i lavlandet. Frodig og grønt landbruksland omga oss i det et rødglødende soløye hang lavt på himmelen før det takket for dagen og forsvant ned i havetgapet.

Å ordne alternativ transport fra Inverness til Aviemore ble for dyrt og dessuten var jeg sliten etter en lang dag med flybytter og travle flyplasser. Jeg fikk avbestilt rommet på det lille hotellet i Aviemore og booket meg et rom på fasjonable, Royland Highland Hotel. Det var ikke dyrt, men de la mye ære og innsats i at det skulle fremstå klassisk elegant, og med et tydelig skotsk særpreg. Det var et gammelt, men veldig sjarmerende bygg.

Inverness er en kystby helt nord på fastlandet ved utløpet av eleven Ness, som også har gitt navnet til det nokså berømte innsjøen, Loch Ness. Her møter høylandet havet. Fra Inverness kan en reise gjennom The Caledonian Canal, som er en innlands elv- og innsjørute som binder Nordsjøen og Atlanterhavet sammen fra nord til sørvest. Inverness er et handels- og kommunikasjonsknutepunkt som binder høylandet sammen. I dag bor det ca. 50.000 mennesker der.

Jeg sjekket inn på mitt ærverdige kryp-inn for natten og tok en tur ut i kveldsgatene for å finne en matbit og se nærmere på byen.

Inverness har en lang historie og har vært et viktig sted så langt tilbake som på 500-tallet. På denne tiden var det bl.a. annet sete for Brude, kongen for det keltiske folkeslaget, Pikterne. Disse kjenner kanskje mange igjen fra historier om Kong Arthur og en rekke romerske krigsberetninger.

Den verdenskjente Hadrians Wall, som utgjorde Romerrikets nordlige grense i Britannia, ble bygd for å verne riket mot Pikterne, som av romerne ble betraktet for å være villmenn. Dette hadde særlig sammenheng med deres primitive levesett og utallige tatoveringer som ga dem et fryktinngytende utseende.

Inverness og hele det nordlige Skottland var underlagt vikinger fra Norge, Danmark og Island, fra slutten av 800-tallet til 1469. Det bærer byens historie preg av.

Inverness var vakker i kveldsmørket. Elven Ness, som renner rett gjennom byen, var krysset av flotte lyssatte bruer. Opp fra elvebredden reiste vakker arkitektur seg, deriblant flere flotte kirker. Det var også en rekke trivelig lyssatte, trange brostenlagte gater og sjarmerende smug. Jeg tok utallige bilder og vendte tilbake til hotellet for et siste bad en god natts søvn.

*

Dagen etter tok jeg en runde i dagslys for å få med meg litt mer av byens sjarm før jeg vendte nesen mot høyfjellet og Aviemore. Mens jeg gikk langs elvepromenaden stoppet en eldre mann meg og sa “Oh, your backpack is nearly as big as mine” mens han lo. Jeg hadde en solid oppakning bestående av en 90 liters sekk, telt og sovepose. Han hadde en liten sekk. Jeg slo av en hyggelig prat med ham før vi ønsket hverandre en god dag og gikk videre hvert til vårt. Det var mitt første virkelige møte med den skotske gjestmildheten.

Skottene er et elskverdig folk, men de er ikke alltid like enkel å forstå. Til å begynne med holder det ikke bare å kunne beherske engelsk, men man må også lære seg å forstå den skotske innpakningen av språket.

Jeg tok videre turen innom det Viktorianske markedet som var en sjarmerende reise i små utsalgssteder med ost, grønnsaker, frukt, kjøtt, fisk, kilt og all verdens gjenstander. Det var ikke vanskelig å la seg forelske.

Før jeg skulle ta toget til Aviemore, dro jeg innom en fjellutstyrsbutikk for å kjøpe primusgass. Jeg kom i snakk med en mann som jobbet der. Han var nysgjerrig på hvor jeg skulle. Det endte med at jeg fikk en rekke rutetips og lastet ned en gps-applikasjon til iPaden, som han anbefalte. Litt klokere og litt mer klar for fjellet.

Toget tøffet fra stasjonen ved kysten og opp i fjellene mot Avirmore og høylandet – guttedrømmen. Turen var vakker og fortryllende. Villkaniner spratt opp langs jernbanesporet og pilte inn i skogholtene. Bekker og elver slynget seg i det grønne landskapet som ble mer og mer tynnkledt ettersom vi fant veien inn i fjellene.

Aviemore er en liten koselig landsby midt i nasjonalparken Cairngorm, ca. 250 m.o.h., hvor det bor rundt 2500 mennesker. Landsbyen er det naturlige knutepunktet i høylandet for det meste av aktiviteter. Like ved ligger bl.a. et svært populært alpinsenter. Det er noe mange kanskje ikke vet, men det skotske høyfjellet er et særdeles populært alpinområde.

Jeg gikk av toget på Aviemore Station. Som de fleste av Skottlands mange togstasjoner var den nok så forseggjort og bar et tydelig og stolt lokalt særpreg. Jeg så etter oppbevaringsbokser hvor jeg kunne lagre det jeg ikke trengte med på fjellet, men fant ingen. Jeg tok så turen inn i landsbyen for å finne en fjellutstyrsforretning for noen siste innkjøp, og kanskje noen råd på veien. Jeg fant en liten trivelig butikk som het Mountain Spirit og tok turen inn for liten handel og en god fjellprat.

Der møtte jeg Rob. En fantastisk hyggelig mann. Han ga meg en rekke råd og tips om fjellet. Jeg spurte om han viste om noen av hotellene i området hadde oppbevaringsbokser eller tilsvarende. Han sa jeg ikke skulle tenke på det og at jeg kunne få sette tingene igjen i butikken hans til jeg kom tilbake fra fjellet. Han drev butikk og fjellopplevelsesturisme sammen med konen sin Angela. Jeg takket han for gesten og kjøpte en reservegassbeholder, som jeg fikk “vennerabatt” på. Så raskt gikk det å stifte vennskap.

Jeg skulle noen ærender rundt i landsbyen og han sa jeg bare kunne sette sekken igjen hos han til jeg var ferdig.

Jeg tok en runde i landsbyen og stoppet på Cairngorm Hotel, hvor jeg egentlig skulle tilbragt den første natten. Der spanderte jeg på meg et siste måltid i sivilisasjonen og prøvde ut et av flere lokale ølbrygg, Cairngorm Gold – det var helt utsøkt!

Lokale ølbryggerier og whiskydestillerier er et svært vanlig innslag rundt omkring i Skottland. De er en viktig del av den lokale identiteten. Det hviler mye stolthet i den.

Da jeg var tilbake hos Rob for å hente sekken spurte han mer om ruteplanene mine. Tipsene jeg hadde fått i Inverness var gode, men Rob var lokal ekspert og ledet mange organiserte turer i området, året rundt. Jeg lyttet til ham.

Jeg skulle egentlig ta bussen opp til en parkeringsplass som het Sugar Bowl og starte turen derfra, men Rob tilbød seg å kjøre meg hvis jeg bare ventet til butikken stengte. Jeg ventet og pakket om sekken.

Sekken ble 5 kilo lettere og veide nå 25 kilo. Det kjentes veldig godt ut og jeg var klar for avmarsj. På veien til avmarsjstedet snakket jeg mye med Rob. Det viste seg at han hadde en far som bodde i Norge. Faren hadde tjenestegjort i Forsvaret og vært utplassert flere år i Norge gjennom NATO. Nå var han pensjonert offiser, men drev et ekstremsportsenter og laftet tømmerhytter. Rob hadde selv jobbet et år for ham i Norge og hadde en stor forkjærlighet for landet vårt.

På vei opp til Sugar Bowl pekte han ut områder hvor norsk motstandsbevegelse ble trent av britiske offiserer til sabotasjeoppdrag under krigen. Bl.a. var det ført opp et minnesmerke med et tilknyttet senter for “The heroes of Rjukan.” Jeg fikk en liten frysning av ærbødighet i det vi suste forbi denne skueplassen for frihetens historie – langt inne i det skotske høylandet. Mektig!

På Sugar Bowl takket jeg Rob så mye for gjestfriheten og all hjelpen. I det jeg tok Rob i hånden og takket, lovte jeg han at jeg skulle sende ham en samekniv som et tegn på min takknemlighet. Han ble veldig beæret og sa det ikke var nødvendig, men jeg insisterte.

Grunnen til at jeg lovte ham akkurat en samekniv var fordi at da jeg hadde pakket om i butikken hans, ble han og en ansatt veldig fascinert av samekniven jeg hadde med meg – min trofast og nyttig følgesvenn – og studerte den nøye. “When you come down in a few days as a hairy mountain man with this in your belt, the copper’s will go crazy. It’s freaking sward!” lo de.

(Kniven ble sendt som en julegave nå på slutten av året.)

Planen var at jeg skulle gå i 3 dager i fjellet. Ruten skulle gå til fjellet Cairn Toul på nesten 1300 m.o.h. og videre langs den smale fjellbroen Braeriach traverse og tilbake til utgangspunktet i Sugar Bowl. Skulle været svikte hadde jeg en nødrute planlagt som var noe lengre, men som gikk nede i dalene på tvers av hele nasjonalparken og over til landsbyen Breamar.

Det var tirsdag og jeg startet friskt ut ca. kl. 17:15 fra Sugar Bowl og opp mot et noe strabasiøst fjellpass som het Chalamain Gap. Når jeg hadde forsert dette skulle jeg treffe dalen Lairig Gruh, som jeg skulle følge langt inn i til hjertet av høylandet. Jeg hadde bestemt meg for å slå leir halvveis inn i dalen og avslutte første etappe der. Jeg regnet med at dagslyset ikke strakk lengre til.

På vei mot Chalamain Gap ble jeg overveldet over den storslåtte naturen. Guttedrømmen var gått i oppfyllelse. Frodig grønnkledte fjellsider, med små stier og ikke et tre å se.

I disse områdene er en del av verdens mest spektakulære filmscener spilt inn; storslåtte landskapsscener i filmer som Braveheart og Harry Potter, for å nevne noen.

Jeg labbet taktfast avgårde inn i den etterhvert mer ville og øde naturen, klemt mellom sivilisasjonen, noen mil unna på hver sin side.

På veien traff jeg noen andre turgåere. De gikk bare dagstur og var på vei tilbake til Aviemore. Da jeg nådde Lairig Gruh ble jeg stående å ta bilde av en frosk som spratt rundt i lynget. Det var mange av dem i området. Plutselig dukket det opp to karer som var på vei samme ruten som meg, bare motsatt vei. De tok fjellkjeden først og for så å gå ned dalen på tilbaketuren. Vi slo av en lengre prat. Jeg fikk aldri egentlig med meg hva de het – jeg var langt fra blitt helt trygg på den nord-skotske dialekten, og disse snakket mer utydelig enn del fleste jeg hadde møtt tidligere – men hyggelig, det var de.

De var veldig ivrige på å komme seg på fjellet. Sommeren hadde vært elendig, men nå var godværet endelig her. Da de hørte jeg var fra Norge ble de veldig fascinert. De hadde lenge hatt lyst til å dra hit for å gå i fjellene. De fulgte blant annet med en norsk fjellblogg som de drømte seg vekk i på skotske regnværsdager. Vi ønsket hverandre god tur og satset på at vi møttes en dag eller to senere, kanskje ved Devils point?

Godt oppe i Lairig Gruh var det lite tegn til folk. Jeg traff på en flokk villhjort, ellers var jeg alene. Det var greit terreng og nydelige natur. Etter hvert kom jeg opp på et høydepunkt i dalen hvor jeg kunne skue nedover resten av dalføret. Der åpenbarte fjellkjeden seg fra sin beste side. Cairn Toul, målet, strakte seg selvsikkert og fryktinngytende opp mot himmeltaket. Motivasjonene steg, men med den nødvendige ærefrykt.

Jeg bestemte meg få å kjøre hardt på. Jeg ville komme til foten av Cairngorm-fjellkjeden, og den første toppen, Devils Point, allerede første dag av turen. Tanken var at jeg skulle kunne starte stigningen tidlig dagen etter.

Ved foten av Devils Point lå det en ubemannet koje, Corrour Bothy, ført opp av frivillige. Mange har dødd i disse fjellene og slike hytter er ofte livreddere på de verste uværsdagene. Og på veien i dalen var det ført opp en og annen minneplate for folk som hadde blitt offer for fjellenes lunefullhet. Hytter som Corrour Bothy finner man mange steder i det skotske høyfjellet. De er enkle og pietistiske, men kjærkomne innslag i et pittoresk og vilt landskap. 

Jeg nådde frem til Corrour Bothy, i mørket, nærmere midnatt. Koja lå ved et “veikryss” mellom dalen Lairig Gruh (som jeg kom fra,) dalen Glen som geleider den kjente elven Dee mot kysten, veien opp til fjellplatået og tindene. Rundt koja yret det av liv, 5-6 andre telt var slått opp. Jeg var sliten og hadde en gryende smerte i venstre kne. Jeg slo opp teltet. Gikk til elven og hentet vann. Laget en fiskegryte og tok kveld. Jeg sovnet momentant. Det var herlig.

*

Morgenen etter våknet jeg til oppbrudd i leiren. Mine fjellvandrerkolleger dro i alle retninger. Selv drøyet jeg den planlagte starten. En skade i venstre kne, fra to uker tidligere, var ikke så helbredet som jeg trodde. Kjøret dagen før hadde gjort det svakt og sårt. Jeg forsøkte forsiktig å få varmet det opp litt og tok et par smertestillende for å se om jeg kunne fortsette turen som planlagt. Etter en stund brøt jeg opp leir og bestemte meg for å prøve meg opp mot Devils Point.

På omtrent 1000 høydemeter, og mange hyggelige småprater med folk som var på vei ned, ble smertene uutholdelig. Jeg klarte knapt bøye kneet. Jeg hadde bestemt meg for å ikke bestige Devils Point og heller starte den lange veien var opp ryggen til målet, Cairn Toul, men måtte sett meg ned å  revurdere det hele. Jeg studerte kartet. Var det mulig å gjennomføre? Var det forsvarlig?

Alternativet var å gå ned igjen og følge dalen Glen Dee gjennom nasjonalparken og til landsbyen Breamar – nødruten jeg hadde planlagt i tilfelle dårlig vær. Dette var en lengre rute, men langt mindre krevende, da det ikke var så mye stigning og mer enkelt kupert.

Jeg var forbannet. Jeg reiste meg og gikk 500 meter til, men måtte gi opp. Cairngormkjeden var langt mindre trafikkert av andre turgåere og skulle kneet svikte fullstendig risikerte jeg å måtte bli liggende å vente der i flere dager. Ble været dårlig; kanskje enda lenger. Jeg kunne ikke ta sjansen. Jeg snudde ryggen til Cairn Toul og svor. Jeg kommer tilbake!

Veien ned igjen var et smertehelvete, men jeg hadde ikke noe valg. Vel nede ved koja igjen, orienterte jeg kartet og satte kursen mot Glen Dee og Breamar. Det var en nydelig tur i eventyrlige omgivelser. Jeg var bitter over ikke å ha nådd Cairn Toul, men det ødela på ingen måter turen.

For å være sikker på at kneet holdt hele veien, kjørte jeg meg hardt for å nå sivilisasjon samme dag. Ruten jeg tilbakela på to dager tar normalt 3-4 dager, men det var nødvendig galskap å kjøre på slik. Det var mye tryggere å havarere i en landsby, enn alene i det skotske høyfjellet.

Omgitt av sprettende frosker, ryper og villkaniner tok jeg meg frem mot Aberdeenshire-fylket og ned mot lavlandet. Naturen bar mer preg av skog og etter hvert passerte jeg mange gamle village shire, ruiner av gamle bosetninger og landsbyer fra gamle tider. Det var fascinerende å tenke på at i dette ville landskapet hadde det engang bodd folk – Highlanders.

På kvelden nådde jeg en smal asfaltert vei hvor hytten Linn of Dee lå. Her stoppet også kartet mitt. Jeg viste at landsbyen Breamar lå i den ene eller den andre retningen, men var usikker på hvilken. Jeg visste også at det var minst 40 minutter å gå og jeg var utkjørt.

En bil kom kjørende. Jeg vinket på den for å spørre om retning. Bilen stoppet. Mannen i bilen het Murry. Han var pensjonist og likte å fotografere den lokale faunaen. Han og konen pleide å feriere ved Breamar eller Aviemore, hver sommer. Han ba meg hoppe inn så skulle han kjøre meg til Breamar. Jeg lot meg ikke be to ganger. Jeg takket så mye og hoppet inn.

På veien snakket vi om mye og mangt. Han fortalte at han hadde jobbet som ingeniør og hun som kontordame. Han var veldig opptatt av at regjeringen ønsket å øke pensjonsalderen, som nå var på 65 år. Han mente det var urimelig at folk som hadde jobbet et langt liv ikke skulle få nyte de beste årene av alderdommen, men han skjønte det var nødvendig for økonomien og ettersom folk levde lengre. Jeg fortalte litt om det norske systemet og så la vi pensjon til side for den gang.

Han fortalte om Breamar og den berømte elven Dee. Breamar er en liten elskverdig og rolig landsby på 800 innbyggere som er kjent for sine årlige Highland Games i september. Det er mange landsbyer som arrangerer slike, men Breamar er kjent fordi dronningen selv, med familie, overværer dem. Dronningen har nemlig et fritidsslott ved den berømte elven. Filmscenene i “The Queen” er nettopp derfra.

Han satte meg av i “sentrum” av Breamar og jeg takket så mye for skyssen og vi ønsket hverandre lykke til videre. Murry var nok et eksempel på den skotske folkesjelens varme natur.

Jeg hørte latter og prat fra et prektig gammelt steinbygg, det meste er bygd i ulike typer granitt i Skottland, like ved der jeg ble satt av. Det så trivelig ut. Det satte mange folk i puben og hygget seg. Hotellet het Fife Arms Hotel. Jeg labbet inn, gjørmete og uflidd, i en flott hyggelig resepsjon og spurte om de hadde ledig rom. Det hadde de. 300 kroner natten. Solgt! Jeg tok en lang varm dusj på rommet.

Etter og fått restituert meg litt tok jeg en runde i en dunkelt belyst landsby. Den lokale landhandelen var fortsatt åpen, så jeg tok en tur innom og hilste på. Jeg kjøpte med meg et par flasker juice og en sandwich til morgendagens busstur. Breamer var alt en kunne drømme om av landsbyidyll. Alt var vakkert! Små utsalgssteder, en lokal slakter, det hele var et nasjonalromantisk eventyr. Jeg elsket det og ville på ingen måte dra derfra.

Jeg tok turen tilbake til hotellet etter en matbit og stakk innom puben. Der kom jeg i snakk med en hyggelig kar jeg ikke husker navner på. Han drev en jaktbedrift i sentral-Skottland og hadde ofte norske gjester hos seg. Han var på en organisert bussferie, hvor de reiste til Breamar og hadde daglige ekskursjoner i det historiske omlandet. På kvelden var det prat over en pint på puben.

Vi diskuterte mye forskjellig. Han fortalte at han hadde vært i Norge en gang på fisketur, ja, faktisk ved Bodø – i Saltstraumen og området rundt. Han likte det svært godt, men det var veldig dyrt. Det ble nok en stund til neste gang.

Etter en stund begynte vi å diskutere skotsk uavhengighet – en blodig og tusenår lang kamp.

I 1998 kom skottlandloven som regulerte mer uavhengighet til skottene og i 1999 fikk Skottland sitt eget parlament, men de er fortsatt underordnet Storbritannia og regjeringen i London. I 2007 vant det skotske nasjonalpartiet valget og deres hovedsak var fullstendig skotsk uavhengighet. Dette er et svært omdiskutert spørsmål i Skottland og mitt inntrykk var at alle hadde en sterk mening om det. De fleste unge jeg møtte, som Rob, var for, mens jo eldre de ble jo mer var de mot.

Mens vi diskuterte vinket han bort en eldre mann som het Billy for å la han lufte sin mening. Billy var 78 år og stolt av det, særlig fordi folk sa han ikke så sånn ut. Jeg stemte i at det hadde de rett i. Og det hadde de. 78 år er en høy alder i Skottland. Forventet levealder for menn er nemlig 74.6 år.

“I’m normally a pleasant fellow to discuss with, but when it comes to Scottish independence I get angry. We won’t survive alone. It’s impossible.” sa Billy med en markant skotsk aksent. Min andre diskusjonskollega var helt enig. Så bar det løs med argumenter, jeg bare lyttet og nikket. Skotsk uavhengighet er ikke enkelt. Tilhengerne sammenligner Skottland med oljenasjonen og velferdsstaten Norge… Jeg takket for praten og tok kveld.

*

Neste dag var det torsdag. Fordi jeg hadde lagt om ruten i fjellet, var jeg nå tvunget til å komme meg tilbake til Aviemore for å hente tingene som jeg etterlot i Robs butikk. Det var ikke bare enkelt. Jeg hadde håpet å komme meg med en buss over Tomintoul, men de kjørte ikke denne dagen. Jeg måtte derfor ta bussen ut til kysten og Aberdeen. Det var en flott tur, men en lang omvei.

Fra Aberdeen tok jeg toget sørover til Perth. Totalt utgjorde dette litt over 4 timer reise. Fra Perth tok jeg toget nordover og inn i høylandet til Aviemore. På toget tok jeg min første og eneste whisky på turen. Den smakte himmelsk.

I Aviemore var jeg raskt innom og hentet sakene. Rob var ikke der, men kollegaen hans var der. Jeg takket så mye og ba han hilse. Jeg fikk adressen slik at jeg kunne sende kniven som lovet. Jeg rakk akkurat toget tilbake til Perth hvor jeg hadde booket meg et hotellrom på Station Hotell. Også det til 300 kroner natten. Her hadde dronningen selv tilbragt en natt en gang!

Jeg tok en runde rundt i Perth den kvelden. Perth ligger i Tayside og ved utløpet av elven Tay. Den har en lang historie og vært kroningssted for de skotske kongene. The stone of destiny ligger blant annet her. Kroningsslotten ligger riktignok utenfor byen og siden jeg hadde andre planer rakk jeg ikke å ta turen dit. Perth er også vertskap for det kjente whiskydestilleriet Famous Grouse.

Perth var ikke så imponerende til å begynne med. Denne byen, på omtrent 50.000 innbyggere, virket ved første øyekast litt sliten og ustelt. Jeg var nok blitt noe bortskjemt og lot meg ikke like lett imponere lenger. Det var en del stygge bygninger fra 70- og 80-tallet som ødela inntrykket, men etterhvert som jeg utforsket mer av byen oppdaget jeg mange perler. Elvepromenaden var vakker og storslått, likeså torget og de mange kirkene og katedralene.

Dette var min første kveld i sivilt antrekk, så jeg valgte å finne meg en skikkelig god restaurant. Det ble tapas av alle ting. Kjøkkenene stenger normalt rundt ni i Skottland, det passet meg ofte svært dårlig. Spanjolene er bedre på dette området.

Middagen var utsøkt og jeg tok en siste runde i byen og fotograferte før jeg vendte tilbake til hotellet. På hotellet tok jeg meg boken jeg leste på, “Putin – mannen uten ansikt,” og satte meg i hotellpuben. Det var stille og rolig. Så var det kveld. Neste dag ventet Aberdeen!

*

Jeg kom meg tidlig på toget nordover til Aberdeen. Nå ventet storby og en kyststitur. Jeg gledet meg. Vel fremme vandret jeg ut i et folkehav. Tempoet var høyt og det var mye liv å røre, men jeg hadde bare sett halvparten. I den lange hovedgaten, Union Street, fikk jeg følelsen av å gå i en virkelig storby – nesten en verdensmetropol.

Jeg sjekket inn på et koselig hotell midt i sentrum, også de tok 300 kroner natten. Deretter gikk jeg en lengre tur ut til noen gamle fiskerboliger ute ved innseilingen til Aberdeen. Denne gamle landsbyen, som nå var en bydel, het Fittie. I dag bor det båtentusiaster og kunstnere der, men før var det en tradisjonell fiskelandsby.

Fittie var sjarmerende og jeg tok mange bilder av de små steinhusene i Aberdeengranitt med trange små gater imellom. Velstelte hager og flotte utsmykninger. Ved det gamle kontrolltårnet for innseilingen lå en prisbelønt og kjent fiskerestaurant som het Silver Darling, drevet av en utflagget franskmann. Lunchserveringen var stengt, men jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle ta et måltid der.

Ved Fittie og innseilingen til Aberdeen havn starter også en over to mil lang hvit sanstrand som heter Esplanade. Det var et storslått skue og jeg fulgte den et godt stykke før jeg bøyde av og vendte tilbake mot sentrum og en restaurant som het 21, hvor jeg fikk servert en utmerket “Highland steak.” Neste dag skulle jeg på kyststivandring ved Stonehaven, en liten fiskelandsby lengere sør.

*

Det var lørdag og siste dag før hjemreise. De få, men heftige regnskyllene som hadde vært fraværende til nå, meldte seg fra tid til annen, uten at det sjenerte nevneverdig. Jeg skulle ta toget til et lite fiskerleie som het Stonehaven på rundt 10.000 innbyggere. Derfra skulle jeg gå en kyststi langs klippene, hvor Nordsjøen slår inn, mot et gammelt krigsminne på et høydedrag, for så å fortsette mot den historiske borgen og slottet Dunnottar Castle.

Stonehave ligger ca. 20 minutter med tog fra Aberdeen og var en beskjeden, men from liten fiskelandsby. Den besto av et sjarmerende sentrum med mange små utsalgssteder. De sedvanlige landsbypregede butikkvinduene, til lokale bakere og slaktere, satte stemningen. Jeg trivdes. Lokale kirkeperler var det flere av og særlig en liten katolsk kirke midt i et nabolag vant mitt hjerte.

Det viste seg at deler av kyststien var stengt fordi den holdte på å rase ut og bli slukt av den mektige Nordsjøen, og derfor var under sikring. Jeg måtte dermed legge om ruten og ta turen langs en “magisk” skogsti, så tett overbyd av trærne at bakken var tørr på tross av regnet som hadde falt. Deretter bar det over flotte grønne åser hvor sau og kyr beitet. En og annen villkanin meldte seg også i landskapsbildet.

A tribute to their dead 1914-1919 “One by one death oh allenced them, one by one they smiled in his crim visace and refused to be dismayed” Krigsminnet besto av åtte søyler overbygd med horisontalt hvilende stenblokker, det hele utgjorde en åttekant. Minnesmerket sto på toppen av en mektig ås som stakk seg ut i landskapet, ikke langt fra kanten av stupet og ned i havet. På stenblokkene som lå på søylene sto de foregående ordene meislet inn. Det var også en plate til minne om de fra Stonehaven som falt under andre verdenskrig.

Lenger ned på søylene sto følgende steder meislet inn: Dunkirk, Battle of Britain, El Alamain, Cassino (ref. Monte Cassino), Normandy Beach, Burma, North Atlantic og Narvik. Dette var alle de slag og steder hvor Stonehaven ofret sine unge menn for fred og frihet i Europa – i kampen mot nazismen og fascismen. Det var en sterk opplevelse.  

Slike minnesmerker støtte jeg på overalt jeg reiste. Skottland betalte sin pris under de store krigene.

Stien videre til Dunnattor Castle slynget seg langs stupbratte klipper og var en opplevelse i seg selv.

Dunnattor Castle ligger ute på en klippe omgitt av havet, med kun en smal passasje inn mot borgen. Da den ble bygget på 800-tallet var det ansett for å være uinntakelig. I 1297 brente imidlertid William Wallace den engelske garnisonen, som besatt borgen, levende og 400 år senere erobret engelskmennene den og torturerte et tohundretalls skotske menn og kvinner til døde. Uinntakelig var den kanskje ikke, men vanskelig å erobre var den nok.

Dunnottar Castle var fascinerende og jeg tok mange bilder. Mange av bygningene var intakte. Den var i aktiv bruk til langt inn på 1600-tallet.

Så gikk jeg tilbake til Stonehaven for å ta toget til Aberdeen.

I Aberdeen tok jeg en lengre byrunde hvor jeg fotograferte mye av den flotte arkitekturen. Jeg tok turen innom Aberdeen Art Gallery og fikk oppleve fantastiske skotske og utenlandske verker. Jeg tok også turen innom det maritime museet hvor jeg vandret igjennom Aberdeens lange historie som kystby fra det første oljeeventyret med hvaloljen til det sorte oljeeventyret som har gjort dem til Skottlands rikeste by. I dag kan byen skilte med den høyeste gjennomsnittsinntekten i landet.

Kontrastene mellom moderne oljeindustri med supplybåter ved kai og gammel arkitektur, setter sitt særpreg på Aberdeen og gjør det til en sjarmerende og spennende storby. Langt større i inntrykk en hva folketallet skulle tilsi.

På vei til Stonehaven ringte jeg til restauranten Silver Darling og forsøkte å booke meg et bord til én. De hadde et ledig klokken ni, én halvtime før kjøkkenet stengte. Jeg tok det.

Klokken ni samme kveld kom jeg forventningsfull til denne gastronomiske prisbelønte restaurantperlen. I andre etasje med utsikt i alle himmelretninger, utover den milelange sandstranden mot nord, Nordsjøen i øst, innseilingen til havnen og åsene og klippene i sør, bestilte jeg meg et måltid jeg sent vil glemme.

De som følger med på facebookprofilen min har kanskje bitt seg merke i mine eskapader og sprell på kjøkkenet. Denne lille hobbyinteressen gjør at når jeg får anledning til å oppsøke de beste, så er det for meg noe av det største jeg kan oppleve. Silver Darling skuffet ikke.

Servicen var på et absolutt toppnivå. Atmosfæren og stemningen upåklagelig. Maten guddommelig!

Til forrett bestilte jeg en oljemarinert tomatsalat med romanoblader, vaktelegg og gratinert mozarella. Til hvilerett fikk jeg en fantastisk laksepuré med en ristet pan ved siden av. Til hovedrett bestilte jeg en krydderstekt uerfilet med glaserte rotgrønnsaker og en potetpuré innbakt i en pølseform og ristet i smuler og krydder. Dessert var ikke nødvendig.

Det hele ble akkompagnert av en himmelsk Chardonnay. Kaffe og Cognac tillot jeg meg også. Det kostet meg nesten tre netter på hotell, men var verdt det. Jeg hadde jo levd sparsommelig frem til da.

*

Søndag var det hjemreise. Skotske spesialiteter som butter scotch, toffee og fudge i flotte metallbokser prydet med skotske ruter, Highland tea og en flaske whisky fant veien i kofferten før turen gikk hjem via Bergen og Trondhjem.

Vel hjemme sent søndags kveld den 29. juli, var jeg sliten, opprømt og full av gode minner og inntrykk. De beste reisene er gjerne de hvor sinnet har fått mer innhold enn bagasjen. Dette var en slik reise.

Skottland levde langt over mine forventninger, og jeg kunne skrevet utallige flere sider om folkene og opplevelsene. I stedet er det nok best at jeg ikke gjør annet enn å avslutte med å oppfordre folk til å ta turen selv for å gjennomleve og skrive sin egen skottlandopplevelse.  

Planleggingen av neste tur er allerede i gang🙂

Cheers!

Daniel

Bodø 07-08-2012

Se bilder fra turen her


Alvorlig etterslep

26/10/2012

Det er lett å la seg friste til å forsømme vedlikehold og heller bygge nytt, her hviler det naturlig nok langt mer anerkjennelse, men slike fristelser vil koste fremtidens generasjoner dyrt.

God eiendomsforvaltning er sjeldent noen oppskrift på valgskred, men det i seg selv gjør den ikke mindre viktig. Fellesskapets verdier må vi ta vare på.

Under Fylkestinget i oktober behandlet vi en sak om fylkeskommunens eiendomsforvaltning. Rapporten fra Fylkesrevisjonen var ikke spekket med valgkampsaker, men hadde et innhold som gir grunn til bekymring. “..man har opparbeidet seg et svært stort vedlikeholdsetterslep og tilstanden på fylkeskommunens bygningsmasse er så dårlig at forventet levetid er redusert,” slår rapporten fast.   

Tallenes tale er klar. Fylkeskommunens etterslep er på svimlende 921 millioner kroner. Dette dreier seg i stor grad om skolene våre, hvor både dårlig inneklima og redusert sikkerhet for elevene er noen av konsekvensene. Det kan en ikke ta lett på.

I 2008 ble over halvparten av bygningsmassen til fylkeskommunen tilstandsvurdert til tilstandsgrad 2 og 3, hvor 3 klassifiseres som “meget dårlig tilstand.” Til sammenligning var tilsvarende andel innenfor samme tilstandsgrad på landsbasis 38 prosent. Problemet er altså meget omfattende og svært alvorlig. Det rammer skoleelever i hele fylket, hver dag.

Med en slik nedslående dom er det naturlig å spørre seg om hvorfor det er slik og hvem som har ansvaret? Svarene henger naturlig nok sammen med hverandre. Fylkestinget har vedtatt klare overordnende mål for eiendomsforvaltningen, men disse har ikke blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte av Fylkesrådet, som har det utøvende ansvaret.

Fylkesrådet har ikke sørget for at de overordnende målene har blitt overført til operative mål for eiendomsseksjonens daglige virksomhet. Når det er sagt, har en heller ikke evnet å tydeliggjøre ansvaret for hvem som faktisk skal forestå vedlikeholdet. Dette skyldes blant annet at en ikke har en tydelig organisering, noe som åpner for at ansvaret kan flyttes frem og tilbake gjennom disponeringer, ved skiftene flertall, i den årlige behandling av økonomiplan og budsjett. Her må Fylkestinget påta seg en del av skylden.

Ansvaret for eiendomsforvaltningen er pulverisert og fragmentert. Mye ligger på ansvarsnivåer som ikke besitter den riktige kompetanse for å utføre et tilfredsstillende vedlikehold.  Det er altså ikke bare et spørsmål om penger, men om organisering.

Eiendomsseksjonen har et høyt faglig nivå, god kunnskap om og kontroll over eiendomsmassens tilstand, men en svært uklar grenseoppgang til deres ansvar for eiendomsforvaltningen, skaper hindringer for at denne kunnskapen og kompetansen utnyttes på en god måte. Det gjør i praksis at deler av vedlikeholdsansvaret ramler mellom ulike aktører, og i flere tilfeller ender opp som salderingsposter i enkeltenhetenes budsjetter.

Det holder altså ikke å ha god kunnskap om etterslepet, vi må også ha verktøyet for å gjøre noe med det. Det må på plass en klar ansvarsfordeling i eiendomsforvaltningen, slik at en sikrer en hensiktsmessig og rasjonell forvaltning som ivaretar bygningsmassenes vedlikeholds- og utviklingsbehov. Det kan bl.a. innebære at en fortsetter å rendyrke enhetenes autonomi mht. innhold og drift, men skiller ut eiendomsforvaltning fra deres ansvarsområde. Ikke minst må det tilstrekkelig med midler på plass. Det kan en ikke organisere seg bort i fra og det er utelukkende et spørsmål om politiske prioriteringer.

En modell for fremtiden kan for eksempel være å etablere et fylkeskommunalt eiendomsselskap. Det vil bl.a. kunne bidra til å sikre en klar ansvarfordeling og dessuten synliggjøre de reelle kapitalutgifter og FDVU-kostnadene, hvilket dagens fylkeskommunale økonomisystem ikke gjør. Bl.a. gjenspeiler ikke regnskapene hva de faktiske kapitalkostnadene har vært eller burde være. Disse forholdene i seg selv er svært alvorlige, fordi Fylkestinget i praksis ikke har den nødvendige innsikt til å utøve godt eierskap og folkevalgt kontroll over fellesverdiene våre.

Fylkestinget har bedt Fylkesrådet følge opp rapporten og melde tilbake til Fylkestinget i desember. Jeg håper rådet tar rapportens funn på alvor og får på plass en grundig utredning av organisering av fylkeskommunens eiendomsforvaltning, og i forlengelsen av det målbærer en offensiv vedlikeholdsplan for å innhente etterslepet.

Fylkeskommunene har en svært solid økonomi, men det skal som kjent god rygg til å bære gode dager. Det er lett å la seg friste til å forsømme vedlikehold og heller bygge nytt, her hviler det naturlig nok langt mer anerkjennelse, men slike fristelser vil koste fremtidens generasjoner dyrt. Regningen må tas nå, før problemet blir uhåndterlig og fellesskapets verdier forringes ytterliggere.

Daniel Bjarmann-Simonsen

Fylkestingsrepresentant (H)

Komité for plan og økonomi


Mellom prinsipper og menneskelighet

19/07/2012

Ekstreme meninger får kun grobunn når folk er opprørt og våre fremste ledere avstår fra å handle godt.

Behandlingen av romfolket er en mørk side av Europeisk historie som har fulgt oss frem til vår tid. Norge er intet unntak. Som den største og mest diskriminerte minoriteten har de vært offer for det verste som bor i oss mennesker og samfunnet vårt. Det er ikke utenkelig at denne behandlingen har styrket deres tro på utenforskapet som et middel for å overleve. Den gjensidige negative holdningen som befinner seg i grenseoppgangen mellom romfolkets felleskap og storfellesskapet, ligger som en svøpe av mistillit, fordommer og i de verste tilfeller hat, over en ubevegelig historisk samfunnstilstand.

Ettersom de vestlige samfunnene har utviklet seg til å bli gjennomregulerte samfunn, har romfolkets utenforskap blitt langt vanskeligere å håndtere. Et lov- og regelstyrt samfunn vil naturlig havne i konflikt med parallelle samfunn som setter seg over eller utenfor storfellesskapet – det organiserte samfunn.

Eksemplene på slike konflikter er mange, men et dagsaktuelt finner man i min hjemby, Bodø. Her har kommunen bortvist rumenere som har valgt å etablere teltleirer i offentlige parker. Når kommunen gjør dette er det ikke fordi det er romfolk eller rumenere det gjelder, men fordi de samme reglene gjelder for dem som for alle andre. Telting er ikke tillatt for noen.

Prinsippet om likhet for loven utfordres når det tas til ordet for å suspendere lov- og regelverk for enkeltpersoner eller grupper. Det er et krav ingen kommune bør gi etter for. Den største feil en kommune, eller Norge som stat kan gjøre, er å stigmatisere romfolket ved ikke å behandle dem likt for gjeldende lover og regler.

Det å tilrettelegge for en leir ved f.eks. å sette ut et toalett i en park, synes kanskje som en uskyldig handling i seg selv, og ikke minst en god gest, men det er faktisk å gjøre romfolket urett. Det er å fravike prinsippet om likhet for lover og regler, og er i realiteten en negativ forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisitet. Et knefall for slike særløsninger, som bidrar til å sementere en etablert fattigdomstilstand, bør ikke bli vårt samfunns vei til løsning for å gi mennesker verdige liv.

Hvis vi åpner for å forlate de tradisjonelle rammene for det regulerte samfunnet, befinner vi oss ved et veiskille i historien hvor vi åpner for et segregert samfunn, uten en overordnet samfunnsorden i form av et demokrati og en rettstat. Satt på spissen vil det kunne være kimen til oppløsning av samfunnet slik vi kjenner det.

En så uskyldig handling vil naturligvis ikke, isolert sett, medføre noe så dramatisk, men den tjener godt som illustrasjon på hvorfor noen prinsipper må holdes høyt og være ufravikelige. Og når det påpekes at menneskeverdet må veie tyngst, er det nødvendig å huske på at nettopp menneskeverdet finner sin viktigste beskytter i lovverket og rettstaten. Å rokke ved den løser ingenting, og nærer kun opp under den følelsen av urettferdighet vi føler, når enkeltmennesker eller grupper forskjellsbehandles.

Men mellom prinsipper, lover og regler må en ikke miste synet av medmenneskeligheten. Vi er mennesker, vi har organisert oss og konstruert noen felles rammer for vår sameksistens. Den kontinuerlige og smidige utviklingen av disse rammene har vært vår bro til et bedre samfunn. Innenfor de samme rammene må vi lykkes å finne en løsning for romfolket.

En plass å begynne kan kanskje være å erkjenne at romfolkets utenforskap, ikke er noe mer fastmeislet en enhver annen persons utenforskap i møte med et nytt samfunn. Og at de derfor ikke må stå utenfor, men kan integreres. Og integrering handler ikke om noe mer enn å finne en balanse mellom tradisjonell livsførsel og delaktighet, i det organiserte samfunn med de rettigheter og plikter det medfører. Uten at en blir offer for sin egen selvutslettelse.

Strasbourgdeklarasjonen er vedtatt av alle de 47 medlemslandene i EU. Deklarasjonen er en strategi med konkrete tiltak som bidrar til å integrere romfolket i verdenssamfunnet og de respektive nasjonalstater. Blant annet utdannes det eksperter som utplasseres i lokalsamfunnene der romfolket bor. Der bistår de dem med å få rettigheter til utdanning, helseomsorg, bolig og jobb. Dette er et av mange steg på veien mot en god løsning.

Norge gir penger til dette formålet, men ingen byer i Norge er tilknyttet programmet. Dessuten holder det ikke med penger. Vi må også ta vår del av ansvaret. Prisen vi betaler for åpne grenser, og alle de goder det medfører, er også at vi må ta vår del av utfordringene. Vi må erkjenne at det vil bo romfolk i Norge og at de vil være våre medborgere i fremtiden. Den fremtiden starter ikke i en politisk velsignet leir på et sandtak i Oslo eller en park i Bodø. Vi må ta del i programmet og begynne integreringen.

Skal vi lykkes må det utvises uredd og handlekraftig lederskap på nasjonalt nivå. Det holder ikke å fordømme de ekstreme meningene som nå bobler opp til overflaten. De er kun et uttrykk for utrygghet og usikkerhet. Ekstreme meninger får kun grobunn når folk er opprørt og våre fremste ledere avstår fra å handle godt. Tiden er inne for å handle.

Daniel Bjarmann-Simonsen

2. nestleder, Nordland Høyre.


Trøndermaraton

29/03/2012

Det er noe som heter at veien blir til mens man går. Barth Eide har gått langt fra sin tid som fagmann i NUPI. Han løper nå trøndermaraton.

Lørdag 24.3.2012. Avisa Nordland pryder forsiden sin med en bedrøvet forsvarsminister. Han beklager at han har valgt å nedlegge flystasjonen i Bodø – Norges Hovedflystasjon gjennom 60 år. I et lite troverdig forsøk på ikke å bryte fullstendig med egen faglig integritet, gjør han et håpløst innsalg av retorikken de politiske trådtrekkerne i bakre rekke ga han. Eide er fagmann, ingen selger. Det ble ingen salg, denne gangen heller.

Skuffelsen over en svært tvilsom prosess og faglig uredelighet, satte sinnene i kok hos mange bodøværinger. Det hjalp lite når gutta på kammerset hadde kastet terningen. – Det blir nominasjon til neste år også, sier en lettet trønderstemme forvillet i Oslos storbyjungel, i det han klapper en venn litt lenger nordfra på skulderen….nok om det.

En av innvendingene mot Bodø, Barth Eide måtte selge inn, var at: “I fremtiden er det ikke sikkert det er bra at en enebase ligger tett ved en by. Landet kan blant annet havne i en konflikt, og da kan byen bli et bombemål.” Barth Eide formidlet nådestøtet med en retorikk med så lav faglig presisjon at han nok slet med nattesøvnen, den natten også. Det er tøft å leke politikk som fagmann.

NRK torsdag 29.3.2012. Barth Eide møter seg selv i døren. Det, med buksen nede. Retorikken fra uken før satt ikke lengre inne enn at den indre fagligheten, igjen hadde boblet opp til overflaten av et skjørt politisk ytre.

Sjøforsvarets hovedbase, Haakonsvern ligger i Bergen. Byen med nærmere 6 ganger antall innbyggere som Bodø. NRK kunne melde om at ved tettbygde Mathopen skal Forsvaret plassere en ny helikopterbase. Det har vakt store protester fra naboene. De hevder det er i strid med Genèvekonvensjonen. Den sier at nye militære installasjoner ikke skal plasseres nær sivil bebyggelse. Det samme ble tatt frem som argument mot Bodø av en objektiv narviking, for noen måneder siden. Og for en uke side altså av Barth Eide selv.  

Men se på dette: Sommeren 2011 svarer Forsvarsdepartementet til naboene: «Når det gjelder spørsmål knyttet til Genèvekonvensjonen, er det slik at første tilleggsprotokoll til artikkel 58 b, først kommer til anvendelse når en væpnet konflikt er et faktum. Dette betyr følgelig at det ikke er forbud mot, i fredstid, å plassere militære mål i eller i nærheten av tett befolkede områder.» Naboenes argumenter avvises av departementet.

Overfor NRK er ikke Barth Eide enig med FDs tolkning av konvensjonen i brevet fra 2011, og skylder med det på ministeren før ham.  Konklusjonen hans er likevel den samme og bør vekke oppsikt: “Vi har gjort en vurdering av saken, og våre jurister er helt samstemte. Ettersom den militære basen allerede ligger der, så endrer vi ikke noe kvalitativt ved at vi også har en helikopterbase der.”

Ettersom basen “allerede ligger der”, sier han… Det virket da tilforlatelig kjent. Luftforsvarets Hovedflystasjon har lagt i Bodø gjennom 60 år. Basen ligger her altså allerede… akkurat som Haakonsvern gjør det i Bergen. Hvis jeg da forstår ministeren riktig burde vel det heller ikke “endre seg noe kvalitativt” om den fortsetter å gjøre det? På den andre siden gjør det faktisk det. Avstanden til byen blir 2 km lengre. Det burde da tale for, ikke mot? Å være konsekvent kan være en vanskelig øvelse. Også for statsråder, fra uke til uke…

“I dagens trusselbilde og med dagens presisjonsstyrte våpen anses faren for tap av sivile liv i forhold til plassering av kampflybase ikke å utgjøre en stor risiko. Likevel vil dette være en vurdering da både sivil og militær luftfartsaktivitet alltid vil innebære en viss risiko for det sivile samfunnet” (merk at sivil luftfartsaktivitet også vurderes som like stor trussel.) Dette svarte Forsvarsdepartementet i et brev til aksjonsgruppen, Profil Bodø, da de trakk opp det sivile bombemålet som argument. Brevet er datert 26.1.2011. Det var sikkert Grethe Faremos feil, det også.

Alt dette gir grunn til forvirring. Hva er egentlig svaret? Kan det bo folk i tilstøtende områder til militære installasjoner, eller ikke?

I sistnevnte brev ble også følgende fremhevet: “Dette (nærhet til sivil bebyggelse) ble for eksempel vurdert da det på tidlig 2000-tallet ble besluttet at Forsvarets øverste politiske og militære ledelse skulle plasseres i sentrum av Oslo.”  Det ligger der i dag, i hjertet av vår pulserende hovedstad. Når det er sagt, er det sikkert lettere å få kvalifiserte folk til å bo i en by…?

Logikken er altså slik: I sentrum av Oslo, og vegg i vegg med bolighus i Bergen, Norges største byer, er det greit å ha strategisk militær aktivitet, men ikke 4 km unna nærmeste bolighus i lille Bodø. Forstå det den som kan.

Det er noe som heter at veien blir til mens man går. Barth Eide har gått langt fra sin tid som fagmann i NUPI. Han løper nå trøndermaraton.

Daniel Bjarmann-Simonsen

Bodøværing med kamp(f)lyst


Perifer sikkerhet

17/02/2012

83% av landets totale areal ligger i nord, da blir det merkelig å forankre sikkerheten i sør.

I oktobernummeret av Forsvars Forum i 2011, uttalte Oblt. Torgeir Berg, som har hatt ansvaret for FDs konseptuelle utredning (KL), at de i arbeidet med utredningen ikke har tatt stilling til de sikkerhetspolitiske sidene av saken. Det var ikke deres bord, men politikernes. Det er en vesentlig side av saken som har blitt viet bedrøvelig lite oppmerksomhet. Forsvaret er først og fremst et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Da må nettopp sikkerhetspolitiske hensyn vektlegges.

I Pentagons “Defense Strategic Guidence” tydeliggjør USA at de har endret fokus mot Stillehavet og Asia og vil øke sin militære tilstedeværelse der. Når det samme landet bærer 75% av regningen for NATO-samarbeidet skal kutte i forsvarsbudsjettet, er det innlysende at vårt ansvar for egen sikkerhet blir større. Dette kom særlig til uttrykk gjennom oppslutningen i NATO rundt nærområdeinitiativet, som ble stadfestet i NATOs strategiske konsept, høsten 2010. Hver enkelt nasjon må ta mer ansvar for sitt eget nærområde. NATO skal hjem.

Forsvarsministeren har selv fremholdt at: “Et norsk svar på mindre penger og mindre forsvar har over tid vært å finne frem til felles løsninger enten det finner sted i NATO-, i nordisk eller i bilateral regi. Det må skapes samarbeidsløsninger som gir en økt kapasitet.”

Dette er ikke noe nytt, men en praksis i dag, bl.a. fra Bodø Hovedflystasjon. Når jeg har fremhevet dette i den pågående debatten, har Ørlandsforkjemperne, deriblandt Fylkesordfører i Sør-Trønderlag Tore O. Sandvik, hevdet at dette er et oppsiktsvekkende uttrykk for en nyorientering av vår sikkerhetspolitikk. Og et ønske om å forankre vår sikkerhet i Sverige fremfor NATO. Det er altså ikke tilfelle.

Slike samarbeidsløsninger kalles interoperabilitet  eller “Smart defence,” og er ingen nyorientering, men en sikkerhetspolitisk virkelighet som “gir en økt kapasitet,” for å bruke ministerens egne ord. Bare i år har finsk, norsk og svensk flyvåpen 82 dager samøvning i et av Europas største øvings- og skytefelt i nord-Sverige.

Interoperabilitet er en del av vår styrkeproduksjon og sikkerhetspolitiske terskel, og handler ikke om å forankre vår sikkerhet i Sverige fremfor NATO, men å bygge en substansielt og robust forsvarsmuskel over kritisk operativ masse. Altså en samlet styrkestørrelse som hever terskelen for bruk av militær makt i potensielle skjæringspunkter for konflikt med andre interessenter. Denne typen “cross boarder”- styrkeproduksjon, er vanskelig å løse fra Ørlandet pga. av lang flytid inn i treningsområdet. I fjor deltok de kun 11 ganger. Bodø 63.

Tilsvarende rekkeviddeproblem finner vi også når det gjelder samøvning med Hæren i indre Troms. I KL slås det fast at det kreves min. 40 minutter øvingstid under hvert tokt, i tillegg til flytid til og fra øvingsområdet. Fra Ørlandet er det bare mulig å produsere 10 min. øvingstid med Hæren før flyene må returnere til basen.

Samøving gjennom såkalte JAAT-øvelser (Joint Air Attack Team) og tilsvarende, er derfor ikke mulig å gjennomføre uten en base som kan styrkeprodusere i nord. En fremskutt QRA-base er kun en operasjonsbase for dette begrensede oppdraget. Og kan i praksis ikke løse behovet for styrkeproduksjon, eller levere nødvendig kapasitet ved større operasjoner.

Norge har kommet langt i moderniseringen av Forsvaret og er i ferd med å integrere forsvarsgrenene tetter sammen gjennom økt samvirke. Det nettverksbaserte forsvaret (NbF) krever større grad av nærhet mellom våpensystemene – og dermed tilsvarende lengre opphold i målområdene for flyvåpenet – når det skal avgi luftstøtte under operasjoner. Skal en kunne trene på dette må det med andre ord være kampfly i nord. Også denne aktiviteten er en del av den sikkerhetspolitiske terskelen.

Hvis F-35 anskaffelsen skal tjene sitt formål og fullbyrde overgangen til NbF, må de lokaliseres slik at de kan brukes i primærområdet som lå til grunn i plandokumentene for anskaffelsen. Noe annet vil undergrave konseptet, forsvarsevnen og vår egen sikkerhet.

Våre allierte kutter i forsvarsbudsjettene og USA ser østover. Russland og Kina øker forsvarsbudsjettene, bygger ut isbryterflåten og ser med økt interesse på nordområdene. Verdens nye geopolitiske “brennpunkt” ligger i de enorme og ressursrike nordområdene. Vi er der i dag og får stadig mer selskap. Spørsmålet nå er om vi også skal være der i morgen? Utviklingen sier ja.

Når det politiske konfliktstoffet befinner seg i nordområdene, og en kan dekke hele landet med en base i nord, da fremstår det merkelig hvis regjeringer velger å forankre vår sikkerhet i nordområdenes periferi, på Ørlandet. Fjernt fra egne ord og planer.

Daniel Bjarmann-Simonsen

2. nestleder, Nordland Høyre. 

 


%d bloggers like this: