Denne metter millioner av mennesker hver dag. Det vil Miljøvernforbundet til livs.
Miljøvernforbundets Børge Torbergsen er ikke beskjeden i sin omtale av det han oppfatter som oppdrettsnæringens bidrag i Skjerstadfjorden. Han hevder at de “driter ned fjorden” og ønsker dem vekk (AN 24.1) Til gjengjeld ønsker han å få definert en av landets best egnede oppdrettsfjorder til nasjonal laksefjord – altså et totalvern av fjorden. Det vil bety kroken på døren for oppdrettsnæringen.
Torbergsen er tydelig på målet. Med en rekke ensidig negative påstander tegner han en sannhet mer preget av egne fordommer, enn av virkeligheten. Heldigvis måles sannhet bedre i fakta.
De siste 10-12 årene har Salten Aqua (en sammenslutning av flere oppdrettsbedrifter i Salten) brukt et flertalls millioner på ulike miljøundersøkelser for å avdekke miljøkonsekvenser i forbindelse med driften sin. Noen er pålagte, mens flere er utført frivillig for å ta det ansvar de faktisk har- og er bevisst på – for miljøet. Når det har vært avdekt forhold som har krevd avbøtende tiltak, har de iverksatte slike. Uten et godt miljø har ikke oppdrettsnæringen noe næringsgrunnlag. Det har Torbergsen oversett.
For å dokumentere andelene av rømningsfisk, finansierer de videotelling og manuell telling av laks og ørret som går opp i Saltdalselva. Dette til tross for at de selv aldri har hatt en eneste rømning. Lus har de heller aldri hatt. Totalt sett har altså oppdrettsnæringens belastning på fjorden vært svært begrenset.
Torbergsen overser også det samfunnsmessige aspektet i sin kritikk. Saltenregionen havnet på en svært så lite besnærende 73. plass (av 82 mulige) i fjorårets nærings-NM. Oppskriften på å ramle enda lengre ned på listen er selvfølgelig å motarbeide alle næringer en ikke liker. Da blir det ikke mange igjen. Det vil bety kroken på døren for de fleste av oss.
For å illustrere hva næringen bidrar med kan jeg fortsette med Salten Aqua som eksempel: Totalt bidrar de med arbeidsplasser i Salten tilsvarende 83 årsverk. Kjøper varer og tjenester for over 370 millioner, noe som bidrar til over 430 årsverk hos norske leverandører. Den direkte og indirekte skatteinngangen virksomheten deres medfører, beløper seg til over 148 millioner i året. (Alle tall i 2010-tall.)
148 millioner er et stort tall. Og for å vise hvor stort det er, kan det være greit å se hva vi kan få igjen for det. 148 mill. i skattekroner kan f.eks. brukes til 280 årsverk i offentlig sektor, 184 sykehjemsplasser eller 1111 barnehageplasser! Får Torbergsen det som han vil, er dette fellesgoder vi kan vinke farvel.
Til sist kan det være greit å løfte blikket utover egne grenser og på en verden som nå teller hele 7 milliarder munner – som alle skal mettes. Det spises over 37 millioner sjømatmåltider fra Norge over hele verden – hver dag. Etterspørselen har eksplodert og vi forventer en årlig vekst på hele 5% per år.
Norge har et ansvar for bærekraftig å utnytte de gode forutsetningene vi har for å dyrke frem sunn mat til oss selv og resten av verden. Med en av landets reneste og beste egnede fjorder til bl.a. matproduksjon hviler det ansvaret også på Salten.
Det bør ikke være politikerne og forsvaret som avgjøre hvordan forsvaret skal se ut, det bør det være utviklingen som gjør. Utviklingen sier nord. (europautredningen.no)
I 1992 uttalte Kåre Willoch, som leder i den daværende forsvarskommisjon, at Norge “må være forberedt å ta en større andel av en totalt sett mindre oppgave.” Med Sovjetunionens og Warszawapaktens kollaps som bakteppe, lå det i kortene at NATO måtte inn i en omfattende reform, drevet av et nytt sikkerhetspolitisk bilde og en rivende militærteknologisk utvikling. Willochs fremsynte uttalelse skal selvfølgelig ikke tillegges for tung profetisk verdi, men den gir seg likevel særlig til kjenne i dagens situasjonsbilde.
USA tar stadig en større del av den finansielle byrde for NATO-samarbeidet, så mye som 75% av alliansens virksomhet hviler på amerikanske skuldre. Dette skyldes naturligvis mye engasjementet i Afghanistan, men er også et uttrykk for de massive kuttene EU-landene foretar i sine forsvarsbudsjetter. Da NATO erklærte sitt nye strategiske konsept høsten 2010, bar det på mange måter preg av en allianse på defensiven.
“Out of area operations,” som Afghanistan, er fortsatt definert som en del av artikkel 5, men forsvaret av alliansens nærområder ble presisert som NATOs primæroppgave. Dette passet best med medlemslandenes vilje til å prioritere forsvar i stadig mer anstrengte statsfinanser. Amerikanerne på sin side kan naturligvis ikke bære NATO alene. Og nettopp fokuset på egne nærområder og et fravær av en eksistensiell trussel har gitt lille Norge en “større del av en totalt sett mindre oppgave.” Vi må verne om klodens nye “hot spot,” nordområdene – hvor 83% av landets totale areal befinner seg.
Hvis amerikanerne mister troen på NATO og ikke lenger ser verdien av alliansen, vil den i praksis være død. Det er derfor i Norges sikkerhetspolitiske interesse å overholde våre nærområdeforpliktelser – de er primært konsentrert i nord.
Forsvaret er regjeringens verktøy. Forsvarssjefens oppgave å konstruere et forsvar etter de planer og budsjettrammer regjeringen gir. Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) som ble fremlagt 24.11.11, avviker betydelig fra de plandokumenter som ligger i bunn og danner utgangspunktet for rådet. Regjeringen har vektlagt nordområdene, særlig m.h.t. bruken av de nye multirollemaskinene (kampflyene) F-35. Disse utgjør nasjonens største anskaffelse noensinne, og skal etter intensjonen i stor grad ivareta våre nærområdeforpliktelser i nord.
F-35 er et teknologisk svært avansert våpensystem som representerer et ledd i overgangen til et nettverksbasert forsvar (NbF.) Det vil ivareta mange av funksjonene til flere av dagens systemer og plattformer. Bl.a. vil to F-35 ved overflyvning til sydspissen av Svalbard innhente overvåkningsdata for omtrent hele det norske suverenitetsområdet i Barentshavet. Dette på særdeles kort tid.
F-35 er altså tiltenkt en sentral rolle i norsk territorial suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og overvåking. Dagens trusselbilde bærer preg av sannsynlige scenarier med kort varslingstid (tiden før konflikten er et faktum), som igjen fordrer kort klartid/oppsettingstid (tiden en styrke behøver for å bli operativ), kort varighet, høy intensitet, begrenset styrkeinnsats og liten geografisk utstrekning. I dette bildet er det nordområdene som utpeker seg som mest utsatt. Utgangspunktet for anskaffelsen av F-35 var å imøtekomme dette behovet.
Kontinuerlig og konsekvent militær tilstedeværelse i et potensielt konfliktområde i fredstid, opprettholder freden. Historien viser at redusert tilstedeværelse fort kan bli tolket som et uttrykk for begrensede ambisjoner. Det etterlater et tomrom. Sikkerhetspolitisk tilsier erfaringen at ethvert slikt tomrom vil bli forsøkt fylt av andre interessenter.
Det rent politiske konfliktstoffet som kan utløse en væpnet konflikt, befinner seg i sjø- og luftrommet. Dette gjør disse områdene mest utsatt med dagens trusselbilde. Kystvakten utgjør en viktig del av den daglige tilstedeværelse til havs. F-35 på sin side vil være avgjørende for å sette opp en høyest mulig terskel mot væpnede konflikter i fra, eller i, luftrommet. Dette krever stående styrker, med kort klartid, i det nærområde de skal forsvare. Derfor blir det merkelig når det i FMR foreslås å legge alle kampfly på Ørland i sør, hvor de ikke har rekkevidde til primærområdene.
Fra Bodø i dag produseres det 6000 timer tilstedeværelse i luftrommet i nord. Følger regjeringen/stortinget FSJs råd vil denne tilstedeværelse opphøre og et tomrom vil bli etterlatt (90% mindre tilstedeværelse ved etablering av en QRA/fremskutt base.) Signalet til giganter som Kina og Russland vil være svært uheldig. Langt verre er det at også USA og NATO, med like sterke interesser i områdene, vil bli etterlatt med et inntrykk av at Norge ikke opprettholder alliansens nærområdeforpliktelser.
FSJ foreslår at F-35 utelukkende skal fungere i nord gjennom et deployeringskonsept, hvor en flytter styrker etter behov til det aktuelle området. Dette har en åpenbar svakhet i seg. Skulle for eksempel Kystvakten ikke lenger oppfattes som et reelt uttrykk for norske interesser, og at en derfra plutselig deployerer et antall kampfly i nord, vil dette bli oppfattet som krigshissing og en eskalering. Norge vil aldri være tjent med å stille seg slik at forsvarsstrukturen krever at vi senker terskelen for hva andre, og større, nasjoner oppfatter som legitim bruk av militærmakt.
Utviklingen av forsvaret går hele tiden i retning av kvalitativt – å bli bedre – og kvantitativt – ved å bli mindre i størrelse. Våpensystemene består av svært avansert og kostnadskrevende teknologi. Dette gjør at det blir vanskelig for små nasjoner som Norge å opprettholde alle nødvendige våpensystemer uten at de blir for små (kommer ned på kritisk masse) til å fungere operativt. Løsningen er interoperabilitet. Til eksempel praktiserer i dag flystasjonene i Bodø interoperatible samøving med det svenske og finske flyvåpnet. Bare i år er det lagt opp til 82 dager med slike øvelser.
Disse interoperatible øvelsene er en sikkhetspolitisk styrke. At de tre nevnte landene kan operere integrert som ett luftvåpen, øker terskelen for væpnede fremstøt utenfra. For Norge og norden er slike forsvarssamarbeid avgjørende for nasjonenes sikkerhet i fremtiden. Tømmer en nordområdene for kampfly vil også denne substansielle sikkerhetsfaktoren forsvinne.
Det bør ikke være politikerne og forsvaret som avgjøre hvordan forsvaret skal se ut, det bør det være utviklingen som gjør. Utviklingen sier nord.
Et storfunn et sted, må ikke være avgjørende for om en skal fortsette å utvikle næringen andre steder (Bilde: ndp.no)
På kontoret mitt har jeg hengende et kart over den norske kontinentalsokkelen. Fra sør i Nordsjøen til langt nord i Barentshavet ligger feltene tett i tett. Det er et helt eget land der ute på havbunnen hvor velferden pumpes opp.
Men på kartet mitt er det et hull i det “parallelle Norge.” Fra Helgeland til sør-Troms er det ingenting. Bare blått hav. På tross av at det er nettopp i disse områdene noen av de mest lovende feltene befinner seg. Debatten har rast politisk, i mellomtiden har industrien gjort nye funn andre steder.
I fjor ble storfunnene Aldous og Avaldsnes i Nordsjøen gjort, samt Skrugard i Barentshavet. Nyttårsgaven kom 9. januar i år da gigantfeltet Havis ved Skrugard ble offentlig kjent. Alle gladnyheter og viktige funn for Norge og verden. Men som mange av oss fryktet ble disse tatt til inntekt for at “oljehullet” kan opprettholdes – at store deler av Nordland og Troms kan ofres på symbolpolitikkens alter og ligge urørt. Det er lite fremsynt.
Etter Havis-funnet proklamerte miljøvernminister Erik Solheim at det ikke lenger er behov for å hente ut potensialet utenfor Nordland 6 og 7 samt Troms 2. Han mente at industrien nå hadde “nok å henge fingrene i.” Det vitner om en så mangelfull helhetstankegang at det knapt kan sies å være en minister verdig.
Infrastrukturen for olje- og gassvirksomheten henger sammen. I de områdene den strekker seg forbi genererer den ringvirkninger. Skal en kunne etablere transportløsninger nordover, må en også utvikle feltene nord for Skarv utenfor Helgeland. Hopper en over disse områdene vil gassen i Barentshavet i verste fall kunne bli sendt igjennom Russland og ikke langs vår egen kystlinje. For store deler av Nordland og Troms kan lokale arbeidsplasser og ny aktivitet forbli en forjettet drøm.
Oljekaken er stor nok til at hele Nord-Norge kan få en del av den og nyte gleden av ny fart og utviklingen. Men det forutsetter en konsistent og helhetlig politikk som gir forutsigbarhet for industrien, når den skal legge sine planer. Fra vedtak om utvinning til oppstart går det gjerne 10-20 år, derfor legges premissene for utviklingen i dag. Får Solheim det som han vil ofres 1/3 av landsdelen til fordel for hul symbolpolitikk.
Nylig kunne vi gratulere Tromsø med Aker Solutions beslutning om å etablere nærmere 300 arbeidsplasser i ishavsbyen. En enormt viktig etablering for byen og landsdelen. Tromsø har gjort en svært god jobb i innsalget overfor Aker. I kombinasjon med flere andre faktorer landet nok dette Akers beslutning, men en tunge på vektskålen var også deres behov for nærhet til kundene. Aker er alltid på plass forut for at kundene etablerer seg, og står derfor klare til å yte sine tjenester når de kommer.
Aker Solutions etablerte seg i Tromsø. De ville ha nærhet til kundene. Slik det ser ut nå – og får Solheim det som han vil – vil kundene i fremtiden fortsatt befinne seg primært i Barentshavet utenfor nord-Troms og Finnmark og på Helgeland. Alt imellom legges øde for denne type virksomhet.
Aker er et av mange selskaper hvis gunst vi i Nord-Norge skal knives om. De politiske signalene om hvor aktiviteten skal finne sted vil alltid være tungtveiende for slike lokaliseringer. Et storfunn et sted, kan derfor ikke være avgjørende for om en skal fortsette å utvikle næringen andre steder. Vi trenger utvikling i hele landsdelen. Det må vi legge til rette for. Da må symbolpolitikken vike.
På det tidspunkt en nasjon er så beriket at en i det offentlige ordskifte nærmest må unnskylde grunnlaget for rikdommen- selve livsgrunnlaget- kan det være fristende å antyde at den har fått nok. Men oljesmurt metthet er farlig når vi vet at verden skriker etter energi og vår velferd er bygget på sort gull og flytende gass. En del av løsningen for fremtiden ligger utenfor Nordland og Troms. Det må vi ikke glemme, metthet til tross.
Familene er en av mange ting vi har å leve for politikere ikke kan skape.
De siste ukene har flere av Aps lokale representanter benyttet spalteplassen i AN til å beklage seg over kulturlivets kår, nå som den trange kommuneøkonomien krever betydelige innsparinger på de fleste områder – kulturlivet inkludert.
Med alle kreativitetens kunster har de nevnte folkevalgte kulturmelankolikere, skapt en polemisk virkelighet som ikke kan få stå ukommentert. Representanten Pinnerød (Ap) fremførte et retorisk mektig, men logisk bristende innlegg i Bystyret, mot at også kulturen må bidra, når det nå må kuttes etter 12 års Ap-styre.
Hun sa: “I Arbeiderpartiet har vi i mange år jobbet hardt for at Bodø skal være en god by å leve i, men også en by som gir oss noe å leve for…et rikt kulturliv” (også på trykk i AN 12.12.) Derfor vil de verne kulturlivet, selv om alle andre må bidra.Det hele fikk meg til å stusse.
Jeg tror ikke folk trenger politikere fra Arbeiderpartiet eller hvilket som helst annet parti, til å gi oss noe å leve for. Aldri vil folks motivasjon til å leve være betinget av størrelsen på overføringene til kultursektoren i kommunebudsjettet. Aldri bør folks liv reduseres til å handle om politikernes velvilje i offentlige budsjetter. Det vil være et knefall for politikere som noe mer enn folkevalgte – en uthuling av demokratiet.
Selv har jeg et noe mer ydmykt forhold til min rolle som folkevalgt, enn Arbeiderpartiets representanter. Jeg ser ikke på meg selv som folkets velgjører. Jeg er ikke den som gir folk “noe å leve for.” Det har jeg tillit til at folk gjør utmerket godt selv. Familien, jobben, hobbyen er alle gode eksempler på alt det vi lever for. Ingen av delene er skapt av politikere. I min enkle verden er folkevalgtes oppgave er å prioritere bruken av fellesgodene rettferdig, og tilrettelegge for at folk kan leve livene sine selv.
Neste års budsjett må tas ned med 150 millioner. Det er ikke enkelt. Omtrent én av de millionene kuttes i kulturbudsjettet. Det er denne millionen Pinnerød hevder vil gi oss “mindre å leve for.” Dramatikken er, slik jeg ser det, fraværende. Alle må bidra når det er trange kår. Kulturen kom godt ut av det, totalt sett.
Trange kår til tross. Her er noe av det Høyre, SP, Venstre, KrF og FrP har prioritert å satse på: Utekontakten, lærere i skolen, flere helsesøstre og jordmødre, Villa Vekst, Bodø Dagsenter, kveldsåpen barnehage, Bodø Big Band, veivedlikehold og bedre brøyting, ungdomsklubber, ledsagerreiseordning for funksjonshemmede, redusert egenbetaling på SFO for foreldre med lav inntekt, psykebil, kantiner i sykehjemmene for våre eldre, barnehager, natteravnene, kino, ishall, Bodø Domkirkes musikkråd, ingen egenandel for hjemmehjelp for de med lav inntekt, 4H-gården, lavere treningsavgifter for idrettslagene, Aktiv Hverdag og mye mer.
Listen er lang og vi er stolte av den. Det beste av alt er at vi har tatt grep og funnet penger for våre prioriteringer. Ap på sin side måtte altså lete frem monopolesken for å finne penger. Det er som kjent lite gangbar valuta når regningene skal betales. Ja, også ville de innføre mer eiendomsskatt. Det var det ikke vanskelig å stemme mot.
Daniel Bjarmann-Simonsen
Lett kultivert, men jordnær bystyrerepresentant (H)
Kommunene får mer å gjøre, men ikke mer penger til å gjøre det.
Høyre vant kommunevalget og fikk tilliten til å ta over styringen og beholde styringen i mange kommuner i landsdelen vår. En tillit som medfører betydelig ansvar og store utfordringer. Kommunepolitikken er ingen dans på roser og de mange ordførerne kjenner alle på den harde økonomiske hverdagen i kommunene.
Erfarne som nye ordførere står overfor de samme utfordringene. Utgiftene til viktige velferdstjenester som eldreomsorg går opp, mens inntektene stort sett står på stedet hvil. Gode og trygge velferdstjeneste kommer ikke av seg selv i en strupet kommuneøkonomi.
Selv om borgerlige partier styrer i mange kommuner, er det fortsatt ikke en borgerlig regjering som styrer landet. Makten ligger i pengesekken og den finner vi i statsbudsjettet. Her besegles kommune-Norges skjebne år etter år, av en regjering som stadig skyver nye oppgaver ned på kommunene uten at det følger penger med.
Landsdelen vår kom særlig dårlig ut i årets statsbudsjett. Kommunene får kun en realvekst i inntekter på 0.4%. Det er nesten nok til en halv barnehageplass i hver kommune. Det taler for seg. Det er derfor Rådmenn nå, i hele kommune-Nord-Norge, foreslår upopulære kutt i viktige tjenester. Det er rett og slett ikke penger.
Regjeringen vedtok i 2009 et nytt inntektssystem som er svært innfløkt og urettferdig. Systemet innebærer i praksis at hvis en kommune jobber aktivt for næringsetablering og nye arbeidsplasser, tjener de absolutt ingen ting på veksten i kommunen. Selskapsskatten bedriften skaper går rett inn i statskassen. Kommunen beholder ikke et rødt øre. Det er dårlig distriktspolitikk. Det er dårlig er dårlig velferdspolitikk.
Høyre vil, og har foreslått for regjeringen, at kommunene våre skal beholde en del av selskapsskatten, fordi det gir kommunene en motivasjon til å tilrettelegge for etablering av nye arbeidsplasser og som igjen gir økte inntekter og enda bedre tjenester til oss innbyggerne. Det har regjeringen avvist. Igjen sitter vi med flere oppgaver og ingen friske penger. Dessverre.
I kjølvannet av valget har det flere steder i fylket blusset opp en debatt rundt at ulike konstellasjoners ønsker å se på nye muligheter for å bedre hverdagen for ansatte og brukere i helse- og omsorgssektoren. Det hele dreier seg om såkalte alternative turnusordninger, også kjent som fleksiturnus eller ønsketurnus.
Alternative turnusordninger kommer i mange varianter, men det som gjerne kjennetegner dem er at de ansatte jobber litt lengre i noen perioder og har mer fri i andre perioder. Resultatene fra kommuner over hele landet, også i Nordland, deriblant Bodø, hvor slike ordninger har blitt utprøvd har vært svært vellykkede.
Både ansatte og brukere er mer fornøyde. Flere får mulighet til å jobbe heltid fremfor ufrivillig deltid og sykefraværet går ned. Fornøyde ansatte og brukere må være de to viktigste enkeltfaktorene i en god oppskrift for gode tjenester og et godt arbeidsmiljø.
Men dette er forsøksordninger, og må derfor behandles som nettopp det. Vi må møte resultatene av dem med et nødvendig kritisk blikk for å sikre oss mot uheldige utslag i fremtiden. Selv om forsøkene har vært vellykket, er det ikke gitt at alternativ turnus er løsningen for alle i en av de mest krevende sektorene i arbeidslivet. Men at de er det for mange, hersker det liten tvil om. Erfaringene taler for seg.
Det er med andre ord ikke snakk om å revolusjonere organiseringen av arbeidsdagen til ansatte rundt om i kommunene, men å invitere dem og tillitsvalgte til dialog for å se på muligheter for å bedre arbeidshverdagen og sikre fortsatt god kvalitet i tjenestene. Bare i fellesskap kan vi få til forbedringer.
I dag kan forbundene sentralt legge ned veto mot forsøksordninger som dette. Men ved deres velsignelse kan en fint søke om dispensasjon fra arbeidsmiljøloven, og prøve ut det som kanskje blir fremtidens organisering av arbeidshverdagen til mange av våre dyktige helsearbeidere.
Vi har et trygt arbeidsliv. Det skal vi fortsette ha, men i samråd kan vi utvikle den tryggheten og gjøre arbeidshverdagen enda bedre, for enda flere. Alternativ turnus er en del av en slik utvikling og vil bidra til å sikre fortsatt god kvalitet i omsorgstilbudet til innbyggerne, og en bedre arbeidshverdag for mange av de som står på hver dag for at folk skal ha et godt helse- og omsorgstilbud, der de bor.
Jeg våger meg til å gi en liten hyllest til alle de fantastiske menneskene som gir så mye for ideene de tror på, og året rundt trår til for dem gjennom aktivt politisk arbeid.
En måned har gått siden valget. En liten pust i bakken har vi fått, de mange av oss som har jobbet dag og natt for partiene våre, ideene våre og for muligheten til å få folks tillit til å styre kommunene de neste 4 årene. Men det har ikke vært all verdens til hvile, mye arbeid følger også etter et valg. Mange sene nattetimer har det blitt med forhandlinger og politisk arbeid. Folkets dom er spredt over mange partier. Et flertall kommer ikke av seg selv.
Likevel er batteriene er som smått ladet igjen. Flere kommunestyrer har konstituert seg og kommet i gang med den nye perioden. Arbeidet med å få til det beste for innbyggerne er i gang, enten det er ved de samme som styrte før valget og som har fått fornyet tillit, eller det er nye koster som er kommet på plass. Det er krevende. Det er givende. Uansett.
Flere tusen dugnadstimer har det blitt. Valgkamp er langt mer enn den måneden hvor hele landet er politisk regnbuefarget. Det er møysommelig arbeid, hvert år.
Vi har stått opp grytidlig for å forberede morgenaksjoner. Tusenvis av dører har vi banket. Hver stemme er like mye verdt, derfor forsøker vi å nå flest mulig personlig, men det er krevende. For på siden av alt dette skal en holde tritt på jobb og familien må pleies. Det finnes utrolig mange tålmodige arbeidsgivere og familier der ute. Takk til dem.
Norge har et sterkt frivillig demokrati vi bør være svært stolte av. På tross av vår oljesmurte rikdom har vi ikke bevilget oss en politisk elite som surfer på en bølge av velstand fjernt fra folket som valgte dem, men først og fremst tusenvis av frivillige som er villige til å «plage» seg selv ved å vie all sin fritid for å yte noe ekstra tilbake til lokalsamfunnet. Det er i grunnen prisverdig.
Lokalt kjenner jeg få «politikere,» jeg kjenner folkevalgte. Vanlige folk med jobber og familier som ønsker å bidra litt ekstra. Det er dette som er demokratiet vårt i praksis. Det kan synes å være for «spesielt interesserte.» Ja, kanskje er det det også, men da er det heldigvis fortsatt mange spesielt interesserte i landet vårt. Godt er det.
Jeg våger meg til å gi en liten hyllest til alle de fantastiske menneskene som gir så mye for ideene de tror på, og året rundt trår til for dem gjennom aktivt politisk arbeid. Det er en tøff, og tidvis svært utakknemlig oppgave. Det skal det være. Det må det være det. En skal møte motstand og kritikk. Det er en usminket ubarmhjertig, men nødvendig del av demokratiet.
Og akkurat derfor er det viktig å huske på hvilken fantastisk innsats som egentlig ligger bak politikken. Det er ikke lite. Ethvert udemokratisk samfunns uoppdagede drøm hviler et sted i det vi har. Uten at vi skal bli selvtilfreds av det. Stolte derimot, det synes jeg vi godt kan være.
Det er utrolig godt å få uttelling for alle de lange kveldene, helgene og de korte nettene. Jeg er svært takknemlig for hver eneste stemme jeg har fått og partiet har fått. Nå starter jobben med å vise seg tilliten verdig. Den blir ikke mindre krevende, men vi er mange «spesielt interesserte» i alle partier som er villige til å legge sten på sten for å gjøre samfunnet vårt enda litt bedre. Selv om vi ikke er enig om alle veivalgene, er vi som regel enig om målene. Og vi når dem. Sakte men, sikkert…
Avisa Nordlands lederskribenter skyter nok en skivebom.
Mandag 10.10 la den nye posisjonen bestående av H, V, Sp, FrP og KrF frem, ”Nyholmenerklæringen,” vår politiske samarbeidsplattform for de neste 4 årene.
Som første punkt problematiseres kommunens økonomi. Her slås det fast at det den første tiden vil kunne bli vanskelig å innfri mange av de prioriteringene partene er enige om, men at det ved nødvendige økonomiske grep etter hvert vil skapes handlingsrom for å kunne satse mer på bl.a. skole og eldreomsorg. Det stadfestes også noen økonomiske styringsprinsipper som vil bli lagt til grunn når den første økonomiplanen skal utarbeides i november/desember.
Så langt – alt vel. Men i AN 12.10 under overskriften ”Regning uten vert,” fyrer en av avisens spissfindige lederskribenter løs på erklæringen med en spak salve negativt skyts. Det hele ender med en skivebom med samme kritiske fortegn som forsiden dagen før. Sånn kan det gå.
ANs lederskribent slår nemlig fast at erklæringen gir lovnader uten å ta stilling til realiteten og at folk nærmest føres bak lyset fordi det ikke står hvor kuttene kommer. På dette tidspunktet, som trofast abonnent, kjenner jeg på en følelse av oppgitthet over hvor forutsigbart – unødvendig negativ – AN har tatt form av å bli i sine fremstillinger av deres sannhet.
AN unnlater altså å fortelle leserne sine at partene er åpne på hva vi vil, men også om at vi må ta økonomiske grep først. Det er ikke å gå rundt grøten. Det er å fremlegge en politisk erklæring vi kan bli målt på over tid. Og nettopp tid er stikkordet her.
Det ANs sinnrike lederskribent i virkeligheten etterlyser er en økonomiplan, hvor vi synliggjør alle økonomiske prioriteringer. Til det kan jeg bare si at det gjenstår for meg å se en politisk erklæring vedlagt full økonomisk inndekning for ønskede prioriteringer.
Det er ikke vanskelig å forstå at vi ikke kan legge frem en økonomiplan før statsbudsjettet og resten av tallmaterialet er på plass. Dessuten var det altså aldri meningen å legge frem en økonomiplan, men en politisk erklæring. Det var det som ble gjort og med den som utgangspunkt vil økonomiplanen bli snekret.
Avslutningsvis kan jeg kanskje driste meg til å konkludere med at i mangel av reell og substansiell kritikk, må erklæringen ha fremstått som ganske god. Også for ANs ivrige penner og tastatur.
Partene mener forøvrig at offentlig informasjon må være tilgjengelig, og siden AN har en anstrengt omgang med sannheten, må informasjonen komme uredigert direkte til folk. Erklæringen vil derfor bli trykt opp og distribuert til alle husstander, slik at folk kan lese og vurdere den selv, og ikke bare gjennom merkelige fremstillinger i Bodøs alt for ensomme dagsblekke.
Bodøs nye ordfører, Ole Henrik Hjartøy, varslet kamp om kampflyene i forrige lørdags VG.
Allerede én måned før Hjartøy starter sin ordførergjerning,setter han Bodø på dagsorden og forsvarskartet i landets største avis. Så sulten er han på oppgaven, så opptatt er han av at Bodø skal lykkes. Vi har ikke et sekund å miste.
Hild Marit Olsen (AP) retter i etterkant av oppslaget en noe merkelig og malplassert kritikk i et leserbrev i Avisa Nordland. Det var vanskelig å få tak i hva det var hun egentlig ville med kritikken, men tydelig vonbroten fremsto hun. Utfallet minnet mer om en utilpass opposisjonsleders første nølende forsøk på å tilpasse seg en ny hverdag.
Jeg mener ikke å hovere over Olsens valgnederlag, jeg har tvert i mot full forståelse for henne, men jeg kan ikke se at det å avreagere med å forsøke å så lokal splid i en sak det er bred politisk enighet om, gagner Bodø. Er dette den fremtidige linjen for Bodø AP blir nok tilværelsen i skyggen uoverskuelig lang. Nå handler det om å stå sammen for Bodø!
Da vi satt i opposisjon etterlyste vi en offensiv politisk ledelse i dette spørsmålet. Det gjorde øyensynlig velgerne også. Da var det vi som ble anklaget for å så splid, men det må kunne sies at det falt på egen urimelighet. Vi kritiserte at det ikke ble gjort noe. En betimelig vekking av en partner som sover kalles en hjelpende hånd. Den ville ikke Ap ha. Det må kanskje Bodø betale for i fremtiden.
Nå gjøres det noe. Vi leverer en ny og offensiv linje, det før vi har inntatt Rådhuset. Da blir kritikken fra Olsen merkelig. Ja, nesten litt smålig.
Jeg kan love at vi fortsetter å være sultne og gjøre jobben for Bodø, uansett kritikk.
Jeg måtte ut og famle i mørket i går, da strømmen gikk....
Det er stort sett kun på film at hele byer eller regioner blir mørklagt. Det hører hjemme i fiksjonens verden. Fiksjon ble til virkelighet i går.
Litt over elleve på kvelden satt jeg fortsatt på kontoret. Jeg jobbet sent. Igjen. Jeg hadde akkurat fått sendt av gårde en siste mail, da et lite klikk etterfulgt av et massivt teknologisk sukk, førte meg tilbake til en hjelpeløs tilstand omsluttet av absolutt mørke.
Verden syntes plutselig så ubegripelig fjern og tilværelsen uvanlig ensom. Det var helt stille og alt var mørkt. Ikke et glimt av lys var å se. Jeg fant frem mobilen og verden åpenbarte seg igjen. En flue søkte mot lyset, men ble værende igjen bak kontordøren i det jeg lukket den. Det var på tide å ta kveld.
Ute på torget smalt døren igjen bak meg. Bare sterke fargenyanser brøt frem konturer av bygningene rundt meg. Jeg gikk oppover gaten. Jeg hørte folk omkring, men så ingen. Jeg var i en film og snart ventet scenen hvor kjærestepar som ser skumle filmer som dette, griper ekstra hardt fast i hverandre og godteposene plutselig får gjenvunnet interesse fra sine eiere. Det var duket for frysninger nedover ryggen og skrekk i sin mest tradisjonelle form. Skrekken lot vente på seg
Fulle folk lo på andre siden av gaten. De skrålte og virket langt mer fryktinngytende enn til vanlig når en kan se dem. Jeg tente lykten på mobilen. Det var det eneste riktige å gjøre. Brått dukket en mann opp ved siden av meg. Vi utvekslet noen ord om hva vi visste om det som sto på. Strømmen var gått overalt konstaterte vi – to kildesikre menn. Vi var enig om at dette viste hvor sårbart samfunnet vårt er og tok avskjed. Folk er i grunn ganske hyggelige, også i mørket.
I byens mørke gatekorridorer skimtet en talglysene fra dunkle stuevinduer. Stillheten var påtagelig vakker og en nostalgisk ro geleidet dagen over til natt.
Selv i det svarteste mørke var det raskt lys å finne, men det var sårbarheten også. Et enkelt strømbrudd og verden var for hundretusenvis av mennesker en helt annen.
Sendt av Daniel 
